Magasin om scenekunst, av unge stemmer

17. Mai veivet jeg med flagg fra jeg stod opp til jeg la meg. Jeg rodde etter Norge-Brasil og hadde mild landesorg da vi tapte mot England. I dag har jeg heiet på Arne Treholt, en landsforræder. Hvordan faen?

Søstrene er en av teaterhøstens største satsninger, men den rykende ferske forestillingen blir en sammenrast bløtkake på scenen, overøst av krem, syltetøy og storhetsønsker.

Forestillingen HEKS  viser hvilke fordommer alle kvinner møtte i reformasjonens tid, uavhengig av hvem man måtte være.

Før jeg våkner viser ungdommens usynlige kamper gjennom drømmer.

Da skjer det lite.

Vildanden møter vår samtid med humor, neonfarger og skjør maskulinitet.

På Centralteatret er den loslitte påklederen spilt med store emosjoner av en skuespiller i 30-årene. Det gjør noe med stykket.

“Elva” er en utrolig viktig forestilling som viser en brutal sannhet på en vakker måte. Jeg håper “Elva” aldri slutter å spille.

I et forsøk på å grave frem det såre og det stusselige i Alf Pøysens mindre kjente stubber og viser, blir det lite plass til humoren og skråblikket som gjør Prøysen så egenartet.

Når teater lykkes, glemmer man at man sitter i en sal, og dette skjer fra første replikk til siste applaus i Anna bryter. Med en god balanse mellom alvor og humor blir dette en teateropplevelse som både engasjerer og berører.

Denne konserten er musikk, dans og teater i ett. Mange av dansene sitter fortsatt i kroppen min. 

Gangar slår til med en fantastisk blanding av norsk folkemusikk og oppdatert rock. Gangar gruset mine veldig høye forventninger, og minnet meg på at i musikk og kunst er alt mulig.

Å gå inn i et rom med en forventning om hvordan de neste 40 minuttene skal være, og så å gå ut igjen med en helt annen opplevelse, er en rar følelse. Sånn var det med «Troll».