Essay: “This is the burden of every little girl”

Et essay om Thelma & Louise på Young Vic.

Da jeg ble spurt om å velge noe teater på min lille tur til London, var dette stykket det åpenbare valget. Filmen er en klassiker, som jeg nylig ble veldig glad i. Så i stedet for de vanlige aktivitetene man gjør når man er 20 år på fyllatur i England, tok jeg og min venn heller en høyst kulturell tur til Young Vic. Likevel fulgte feststemningen oss inn på teateret, der  vi umiddelbart ble truffet av det sterke, gule lyset fra teaterbaren og full americana på anlegget. Foreløpig stemte alt relativt godt med det jeg forventa. Scenelyset gikk ned, og jeg ble kasta inn i en historie fylt med tap, fortvilelse, kamp, og ikke minst vennskap.

Filmen som skulle redde verden

Thelma & Louise er basert på filmen fra 1991 med  samme navn. Både musikal-adapsjonen og originalfilmen er skrevet av Callie Khouri. Handlingen følger de to kvinnene på rømmen fra loven etter at Louise skyter en mann som forsøker å voldta Thelma. Denne hendelsen leder de to kvinnene dypere ned i et kriminelt kaninhull.

Filmen er regissert av Ridley Scott, med Susan Sarandon og Geena Davis i hovedrollene, og ble umiddelbart hyllet som en sterk søyle i kvinnekampen, og en foregangsfilm med kvinner i førersetet. Her er det Geena Davis hadde å si til Variety om datidens respons  på filmens 30-års jubileum:

“The reaction from women was so strong and nothing I’d ever seen before. It made me realise how few opportunities we have for women to come out [of] a movie feeling empowered by the female character,”  (Davis, 2021)

Davis sitt perspektiv på filmen i retrospekt er spennende. Hun var på den tiden en ung skuespiller i Hollywood, en industri som ikke alltid var så respektfull overfor kvinner.  Filmen kom inn som et tydelig lyspunkt både for Davis og industrien. Det er et manus og en film som har ambisjoner om å «redde verden» i sin kamp for kvinners rettigheter og frihet. Med det ga også filmen håp for framtiden, noe Davis selv også drømte om.

“I’m thinking, hot dog, let’s sit back and wait for all this magic change to happen …” (Davis, 2021)

Dessverre, har hun selv opplevd  at verden tok en annen vending, enn filmen originalt håpet på.

“We’re still waiting. It really did not happen.” (Davis, 2021)

Den nye smerten bak

35 år senere har Callie Khouri returnert til sitt originale verk med nye øyne og kanskje et mindre håpefullt blikk på den verden som kvinner møter i 2026. Historien er fremdeles rask og smidig, med humor og nydelig kjemi mellom Thelma og Louise, spilt av Amy Lennox og Rachel Tucker, men dette er langt ifra en direkte sceneadapsjon av kildematerialet. Det er tydelig at forfatterens smerte i sceneadapsjonen er en annen enn i filmen.

Khouri har oppstått som en slags protagonist for meg. Det ble tydelig at overgangen til musikal, åpnet mange dører for Khouri til å grave dypere i tematikken og uroen som de to kvinnene opplever. Endringene har en så tydelig intensjon, at jeg ble veldig fascinert. Historien her er lik den forrige, men hindringer som kvinnene før bare kunne kjøre over, har fått en helt ny vekt og håpløshet.

De to kvinnene blir på et tidspunkt ranet for alle pengene sine av en yngre mann kalt JD, som Thelma lå med på veien. Louise blir helt fra seg. Thelma prøver desperat å finne en løsning, men det er ikke noe som kan løses på et blunk. Det siste vi ser før pausen er Louise på kne. Hun slipper ut et av de sterkeste og mest fortvilte skrikene jeg har hørt. Thelma gir opp på letingen, og kollapser sammen oppe på biljardbordet hun lette i. Tragedien var åpenbart til stede i filmen, men den får så mye mer plass på scenen; Fortvilelsen deres er fokuset.

Fortvilelsen i dagens kvinnekamp

I programmet skriver Khouri at det virker som at verden har gått baklengs. Kvinner har færre rettigheter i dag enn da filmen ble gitt ut, skriver hun. Hun legger til at hun ønsker at kunsten hennes skal se denne sannheten i øynene. Jeg opplever dette som kjernen til det nye arbeidet hun har gjort med manuset. Verket hennes har blitt en sår refleksjon over situasjonen mange kvinner møter i dag.

I USA, der filmen foregår, har det blitt spesielt ille. Kvinner har ikke lenger lovpålagte abortrettigheter etter omveltningen av Roe v. Wade i 2022 og det er fremdeles store økonomiske forskjeller mellom menn og kvinner i arbeidslivet. Mer skadelig er den mannssjåvinismen som har vokst frem i mye av den vestlige kulturen,  kanskje spesielt i USA. Mange høyrelente menn og influensere forteller om  menn som overlegne ovenfor kvinner, og finner en logikk som begrunner denne tankegangen og beskytter patriarkatet. For meg oppleves dette som absurd, men det er tydelig at de har lykkes: I 2024 skrev The Guardian at  USAs sittende president har minst 24 påstander om seksuelle overgrep mot seg, og på tross av dette ble han fortsatt valgt. 

Nylig har enda en hendelse kommet for dagen, og denne grusomme hendelsen har veid tungt på meg de siste ukene. En tidligere student ved Cornell University i New York, har fortalt at hun i 2024 ble voldtatt av syv ulike menn på en fest. Kvinnen skal ha blitt presset til å drikke og dope seg til hun var immobil. Ifølge henne ble hun deretter voldtatt i syv timer, og det har også kommet ut bildebevis av at hun ble omtalt som “Free Pussy” i en gruppechat. Det er en av de mest tragiske og avskyelige sakene jeg har sett. Det som er verre, er at  Cornell University tilsynelatende var  klar over saken. De tok svært milde disiplinerende grep, og valgte å ikke ta saken videre til et offisielt rettssystem.

Jeg må innrømme at min opplevelse av å se Thelma & Louise var farget av denne hendelsen. Jeg opplevde kvinnenes fortvilelse som mindre underholdende og mer tragisk, fordi fremstillingen av hendelsene Thelma og Louise går gjennom er en representasjon  av noe større. Når Louise skyter Harlan, mannen som forsøker å voldta Thelma, er det klart for publikum at skuddet er 100% rettferdiggjort; det var selvforsvar. Men Louise skjønner umiddelbart at det kan være det samme. Herifra er de fortapte. 

Mennenes ansvar 

Det er kanskje ikke tilfeldig at desidert den største endringen Callie Khouri har gjort mellom film og scene, er mennenes rolle i historien. På scenen, er de fleste menn en tydelig trussel. I filmen har Thelma og Louise et par mannlige allierte, men med et unntak, har disse rollene enten blitt mindre eller mer fiendtlige. Louises kjæreste Jimmy, er mindre med og har en mye mindre nyansert rolle. Det er mindre overraskende når JD raner de to jentene på scenen, fordi han virker relativ tvilsom og manipulativ fra start.

I tillegg har dramatikeren lagt til flere truende karakterer. Vi får flere perspektiver innenfra politiet, der mange er kun opptatt av å fange kvinnene, og behandler dem umenneskelige og som objekter.

Det ene unntaket er politisjefen Hal, som under hele stykket ønsker det beste for kvinnene. Han skiller seg derfor ekstremt ut blant resten av det mannlige ensemblet. Likevel, vil jeg argumentere for at han også til tider har et slags frelserkompleks ovenfor dem. I en av de sterkeste scenene i stykket, spør Hal kona si om hun noen gang kunne skutt noen. Kona hans påpeker at han nå ser på de to kvinnene svært upersonlig, og ikke tar hensyn til situasjonen de er i. Så svarer hun på spørsmålet hans: «Could I ever shoot somebody? It’s a goddamn miracle I don’t do it every day!»

Hal ender opp med å risikere jobben sin, for å advare Thelma og Louise om at politiet vet hvor de er. Det er mulig den mest optimistiske delen av stykket. I Cornellsaken var det mange som stilte spørsmål ved hvorfor det var så mange menn som var tause. Menn må være en del av kampen for kvinners trygghet og rettigheter. Det er ikke noe vei utenom. Man må svekke kulturen som beskytter menns ego og beskytter oss fra ansvar. Khouri har valgt å fremstille de fleste  menn som fiendtlige ovenfor kvinnene i stykket. Det er skremmende nært vår verden i dag. Mange menn er ikke bevisst fiendtlige mot kvinner, men vi lever i et samfunn som beskytter menn fra ansvar over handlingene sine. Og ved å ikke kjempe mot systemet som beskytter menn, også de som skader kvinner konstant, så deltar man i å forsvare det. Forestillingen anerkjenner at ikke alle menn er jævlige, men politisjefen er ikke en ekte helt før han advarer dem på telefonen. Ikke før han faktisk kjemper for dem.

Alt i alt, traff denne forestillingen meg hardt. Jeg tror det er fordi Khouri har gjort endringer, som speiler min egen pessimisme ovenfor kvinnekampen og hvor vidt man kan faktisk kjempe fram en endring. Men i ukene som har vært etter at Cornellsaken sprakk, har det blitt tydelig at Khouri ikke står alene i sin frustrasjon. Protestene har vært høylytte, og jeg vil så inderlig at man kanskje kan tørre å håpe på en endring.