Bak fasaden

Hyppig bruk av kamera gir et moderne preg på den 60 år gamle musikalen Cabaret ved Det Norske Teatret, det gir også et nytt perspektiv. En måte å se teater på som åpner opp for en helt ny verden.

En sliten, men entusiastisk Emcee (Preben Hodneland) sitter og ser rett inn i kameraet gjennom et skittent backstage-speil, et sånt med store lyspærer rundt rammen, i garderoben på nattklubben Kit Kat Klub. Svetten klistrer luggen hans til pannen, og flere ganger hiver han hodet bakover for å få i seg det klare innholdet i glassflasken han holder slapt om. Han synger på den velkjente åpningslåten “Willkommen”.

“Willkommen, bienvenue, welcome!”

Bak maska

Skjermer og kamera har blitt brukt hyppig i teaterverdenen så lenge jeg har levd og Cabaret ved Det Norske Teatret er intet unntak, men regissør Kjersti Horn løser det her på en helt annen måte enn jeg har sett tidligere. Når vi går inn i salen er det tre store skjermer som dekker hele scenen som et sceneteppe. Sekvensen som jeg beskriver i avsnittet over blir kun vist på skjermene, og gjennom hele forestillingen blir det til enhver tid vist nærbilder av skuespillerne på scenen på de ulike skjermene, som rammer inn scenen eller dekker den fullstendig.

I begynnelsen synes jeg det ble voldsomt og jeg hadde litt problemer med å følge med på skuespillet på scenen istedenfor skjermene, men det tok ikke lang tid før jeg ble vant til det og så en verdi i å ha det slik. 

Cabaret ble satt opp for første gang i 1966 og er basert på og inspirert av boken Goodbye to Berlin (1939) av Christopher Isherwood, om hans eget opphold i Berlin mellom 1929 og 1932. I musikalen møter vi forfatteren Cliff Bradshaw som ankommer Berlin nyttårsaften 1929 og møter Ernst Ludwig på reisen. Av ham blir Bradshaw anbefalt både et sted å sove og en nattklubb ved navn Kit Kat Klub. Her møter Bradshaw klubbens sangerinne, Sally Bowles. Inne på Kit Kat Klub finnes det ikke problemer, de legger man igjen på utsiden, her kan friheten smakes i luften og svetten renner fra veggene, uansett hvor kaldt det måtte være utenfor. Politisk sett er det rimelig kjølig på utsiden av dørene til den festfylte nattklubben. Nazistene får stadig mer makt og de er både naboer og venner med ikke-nazister, og det er nettopp i denne kontrasten handlingen befinner seg. Mellom frihet og total undertrykkelse.

Det å filme det som skjer på scenen gir en helt annen forståelse av karakterene og et nytt perspektiv. Det er et grep jeg er vant med fra festivalscener for at alle skal kunne se det som skjer på scenen. Minuset med store teaterscener og -saler har alltid vært at man mister noe av mimikken og ansiktsutrykkene til skuespillerne og dermed også noe av følelsene deres hvis man sitter langt bak, men denne bruken av skjermer gir oss det beste fra både filmverdenen og teaterverdenen og fremhever det sterke skuespillet. Regissøren lar oss på denne måten se tårene til skuespillerne dirre i øyekroken, se skjulte blikk i en folkemengde og små rykk i munnvikene som ikke egentlig skulle synes for andre. Det ga oss i salen en nærmere tilknytning til karakterene.

Bruken av kamera kan også lede seerne til å fokusere mer på spesifikke ting, for eksempel ved å zoome inn på det som ikke kommer så godt frem på scenen eller som man ønsker å ha ekstra fokus på. Et eksempel på dette er når karakteren Ernst Ludwig (Frank Kjosås) tar av seg frakken og avslører et rødt bånd rundt overarmen, hvor kameraet zoomer inn på hakekorset som etter hvert fyller hele skjermen. Selv om man ser det røde båndet fra salen og vet nøyaktig hva det betyr, gjør zoomingen scenen veldig overveldende. Det er nærmest som om de skriker til oss at nazistene finnes blant oss, uansett hvor mye vi måtte prøve å si til oss selv at det ikke stemmer. Ved å gjøre det på denne måten blir det enda tydeligere, nærmest brutalt, og det virker nesten som om verden stopper opp et øyeblikk idet Cliff Bradshaw (Emil Johnsen) stirrer måpende på hakekorset. 

Tidligere forestillinger jeg har sett hvor kamera blir brukt har det for det første bare blitt brukt i deler av stykket. Kamerabruken har da også virket som om det har vært en ettertanke og dermed fremstått lite gjennomtenkt. Og det virker, etter å ha sett Cabaret, nesten som om de forestillingene jeg har sett tidligere bare har brukt kamera fordi det er det som er i vinden for tiden, men at det aldri egentlig var en del av planen fra start. I Cabaret føles det som om det er en del av forestillingen og at det har vært med i planleggingen hele veien. Man merker virkelig at det er en videoregissør som er med i staben.

Bak sceneteppet 

Kameraet blir ikke bare brukt til å forsterke det man ser på scenen, men også til å vise det man ikke ser på selve scenen. Relativt tidlig i forestillingen befinner vi oss på Kit Kat Klub. På scenen er det en euforisk stemning og det danses til høy musikk, men på skjermene kan vi se Sally Bowles (Sara Khorami) bli slått ned av en av de mannlige danserne. Kameraet følger henne idet hun blir tatt med inn bak scenen av Emcee og får vasket vekk blodet før hun kommer tilbake inn på scenen. Jeg har sett dette virkemiddelet bli brukt i andre forestillinger også, som i The Rocky Horror Show ved Oslo Nye Teater som ble spilt fra september til oktober i fjor (2025). Men der ble det som regel brukt alene, hvor det som ble vist på skjermen var det som det var fokus på. Kamera fremstod der som et virkemiddel som ble brukt for å vise ting jeg antok de ikke hadde plass til på scenen, for å gjøre det mer autentisk istedenfor rekvisitter på en scene og for å gjøre det mer spennende for publikum, som avveksling fra sceneopptredene. Eksempler på dette er når de skulle vise Brad og Janet sin bryllupsdag; kameraet fulgte dem gjennom teaterets lokaler som var pyntet til fest, på scenen ble lyset dempet og det var ikke noe annet som skjedde mens videoen ble vist, noe som ga mer fokus på lerretet. På den andre siden kan det å vise forskjellige ting på skjermene og på scenen samtidig åpne opp for å fortelle en parallellhistorie som fremhever et mørkere bakteppe. I Cabaret fører kamerabruken derimot til at man får en uggen følelse av at ting kanskje ikke er så fantastisk og fritt som man vil at det skal føles. At det skitne og svette nattklubb-livet blir skjult av paljetter og sang.

Bak kameraet

Nattklubblivet blir på sett og vist gjemt bak kameraene. Ved at to kameramenn (Mads Sjøgård Pettersen og Borgar Skjelstad/Eirik Evjen) var på scenen og filmet fikk man følelsen av å være til stede under en filminnspilling. Dette forsterker følelsen av at alt bare er en fasade, et skuespill, noe som er et av temaene i Cabaret; nemlig hva som foregår bak scenen og utenfor Kit Kat Klub. I fortellingen er det nazismen som lusker på utsiden av dørene, men i forestillingen er det vi som sitter bak kameraene. Kanskje det er forestillingen Cabaret som er fasaden og vi som er virkeligheten. Vi som er det upolerte, skitne og kalde livet man prøver å gjemme eller glemme. Kanskje er det dette Kjersti Horn prøver å få frem; at verdenen ikke har forandret seg på langt nær så mye som man skulle ha håpet. Frihet føles mer som et privilegium enn en menneskerettighet. Vi står kanskje i et lignende skille som det Cabaret skildrer, vi må velge om vi lukker øyne og ører for alt som skjer utenfor og fortsetter å leve i vår lille boble, om vi skal bli på Kit Kat Klubb, eller om man skal dra. Om man velger å komme seg vekk, fra både fasaden og virkeligheten, mens man fremdeles kan, i så fall, hvor skal man dra?