Ikke Britney-showet jeg forventet

Jeg forventet et stort dansenummer og show, men ble heller møtt med en enkelt skuespiller på en enkel scene.

It’s Britney, Bitch handler om livet til popartisten Britney Spears, spesielt forholdet til faren hennes. Rollen av Britney ble spilt av Caroline Glomnes. Forestillingen er laget og regissert av Lena Brasch og Sina Martens, mens forestillingen ble opprinnelig laget for Berliner Ensemble i Berlin. Stykket hadde sin første premiere i 2022 og hadde stor suksess med 130 forestillinger med fullt hus på Berliner Ensembles hovedscene. 

IT’S BRITNEY, BITCH! ble en suksess fordi den forteller historien om Britney Spears på en personlig og annerledes måte. I stedet for bare å fokusere på livet hennes som en popstjerne, viser forestillingen også presset ved å være en ung og kjent kvinne som hele tiden ble sett og vurdert av andre. Britney blir ikke bare vurdert for musikken sin, men også for utseende, kroppen og hvordan hun oppfører seg. Forestillingen viser derfor hvordan sosiale medier sine skildringer av henne kan påvirke livet hennes, og hvordan det kan være vanskelig å skille mellom personen Britney og kjendisen Britney Spears. 

Den norske oversettelsen er gjort av Elisabeth Beanca Halvorsen, og den norske versjonen spilles på hovedscenen på Oslo Nye Teater. Scenografien er ganske enkel med en stor boks midt på scenen med sølvgardiner som dekker innsiden av boksen og bruk av lys. Ett av lysene på scenen er en stor lyskaster med hjul som representerer faren til Britney. Gjennom stykket har Britney en dialog med lampen der hun snakker som både far og datter. Andre ganger brukes lys i forbindelse med et slags show der Britney danser og synger for publikum. 

Stykket startet med at Glomnes stod inne i boksen og åpnet gardinene dramatisk. Hun snakker om Britney sitt liv og opplevelser. Måten Britney ble fremstilt på var litt forvirrende for meg. Jeg var noen ganger usikker på om Glomnes skulle være Britney hele tiden og fortelle historien om seg selv i tredjeperson, eller om hun skulle være seg selv og fortelle om Britney, for så å gå inn i rollen som Britney når hun spilte ulike situasjoner. Overgangene mellom forteller og Britney var ikke alltid tydelig for meg, og det ble derfor litt vanskelig å følge med på historien og samtidig prøve å forstå hvem som snakket. Jeg vet ikke om det var meningen at det skulle være uklart hvem som snakket, men hvis det ikke var det så synes jeg ikke at de gjorde en så god jobb med å vise forskjellen mellom Glomnes og Britney.

Under stykket var det mye fokus på forholdet til faren og hvordan Britney mistet kontrollen over sitt eget liv. Glomnes fortalte om hvordan Britney ble satt under vergemål og hvordan andre rundt henne fikk stor kontroll over økonomien, karrieren og valgene hennes. Det ble også fortalt om hvordan hun følte seg presset til å gjøre konserter av sjefen sin og at hun ble truet av sitt eget selskap med å bli saksøkt hvis hun ikke gjorde det hun ble bedt om.

Forestillingen føltes mer som et talkshow eller en live-dokumentar enn et teaterstykke. Glomnes snakket direkte til publikum helt fra starten av, der hun fortalte om ulike deler av Britney Spears’ liv, og gikk over til å spille ut hendelsene. Når hun fortalte, så hun ofte direkte på oss i salen og hadde øyekontakt med publikum, noe som gjorde det ganske personlig. Hun brukte også humor og morsomme referanser i stykket, som fikk mange i publikum til å le, noe som virkelig ga meg den følelsen av at jeg var på talkshow. Samtidig ga den en følelse av live-dokumentar, fordi hun fortalte om ulike intervjuer, og hva de slags spørsmål de spurte, og deretter spilte av lydopptak fra dem. På denne måten synes jeg at det skilte seg fra vanlige forestillinger.

Til tross for talkshow-tilnærmingen, hadde den også litt teater i seg og da særlig i bruken av lys. Gjennom stykket hadde Britney en dialog med den store lyskasteren  der hun spilte både seg selv og faren. Disse dialogene hun hadde med faren hennes førte ofte til et “show” der ulike farget lys skinte på scenen.

Et viktig tema i forestillingen var undertrykkelsen av kvinner i industrien og forskjellsbehandlingen mellom kvinner og menn, spesielt når det handlet om hvordan kvinner ble fremstilt og snakket om i media. Glomnes fortalte om hvordan kjendiser som var kvinner ofte ble vurdert ut ifra utseende, sex-appell og privatlivet sitt, og hvordan kjendiser som var menn ikke ble det. Et eksempel som skilte seg ut for meg, var da hun fortalte om en kåring av «Norges mest sexy kvinne», der vinneren var en 17 år gammel jente (Tone Damli), mens «Norges mest sexy mann» samme år var en 47 år gammel mann (Morten Harket). Dette viste tydelig forskjell i hvordan unge kvinner og voksne menn ble seksualisert i media.

Da Britney var bare 17 år, ble det også lagt stor vekt på om hun var jomfru, hvem hun hadde hatt sex med og hvem hun eventuelt hadde vært sammen med. Jeg synes det var spesielt rart hvor opptatt media var av dette, og hvor ofte hun fikk spørsmål om privatlivet sitt. Samtidig ble også kjendiser som var menn spurt om de hadde hatt sex med Britney. Forestillingen fikk frem på en god og direkte måte hvordan kjendiser som er kvinner måtte være «en jomfru og uskyldig», men ble fortsatt presset veldig til å være seksuell.

Da jeg gikk inn på Oslo Nye Teater, hadde jeg forventet et typisk Britney-show med mange mennesker på scenen, sterke farger, lys, kostymer, sang og dans. Derfor ble jeg overrasket da jeg møtte en enkel scene med bare en person med en svart topp og svart bukse. I starten var jeg usikker på hva jeg skulle synes, fordi dette var helt annerledes enn den Britneyen jeg kjente til fra de store og fargerike musikkvideoene hennes fra 2000-tallet. Det var ingen store dansenumre eller spektakulære sceneshow, men etter hvert tenkte jeg at det fungerte godt. Forestillingen handlet om hvordan Britney ble presset til å signere avtaler og gjennomføre konserter hun egentlig ikke ville gjøre, og derfor synes jeg det passet godt at hun ikke endte opp med å gjøre et stort Britney-show på scenen. Den enkle scenografien og kostymet gjorde at det ble mer fokus på selve Britney som person enn en artist, og på denne måten fikk vi se en mye mer sårbar versjon.