Musikalen Ingvar – det er typisk norsk å være god

Torsdag den 10. september kom IKEA til Østfold i to formater. Den ene som en fysisk butikk, og den andre som en musikal. Jeg tok dessverre turen til feil IKEA.

Den røde løperen var trillet ut, og en blågul ballongbue møtte oss i inngangspartiet til Blå Grotte i Fredrikstad. I kiosken solgte de svenske favoritter som bringebærtopper, punsjknapper og kjøttboller. Tilfeldighetene skulle ha det til at IKEA åpnet butikk i Dikeveien, Fredrikstad samme dag som Musikalen Ingvar! – en møbelsaga hadde premiere. Et genialt markedsføringstriks, tenkte jeg, men det var faktisk kun tilfeldigheter. 

Forventningene var høye da jeg satt meg inn i salen. Østfold teater sto bak produksjonen, og bak sceneteppet sto de profesjonelle skuespillerne klare til å vise det de hadde laget. 

Musikalen Ingvar er bygget opp rundt historien om den kjente møbelbutikken IKEA sin oppstart, reisen til den store, suksessfulle bedriften den er i dag, og ikke minst gründeren selv, Ingvar Kamprad (Erik André Hvitsten). 

Forestillingen startet derimot med norske børsmeglere på vei inn til Sverige. De tok seg igjennom en fiktiv skog, spilt bak et gjennomsiktig klede på scenen, og ankom deretter en forlatt kirke hvor resten av forestillingen skulle utspille seg. Den lange ferden deres hadde skitnet til de stilige dressene de hadde på seg. Lite hadde de visst pakket med seg, for de samme dressene hadde de på resten av forestillingen, selv om de hoppet mellom flere karakterer. Oljefondsjef Nicolai Tangen hadde derimot fått plass i bagasjen, da de i starten av stykket hang opp et bilde av ham på veggen. Dette bildet hang til siste bukk. Om dette var et symbol for kapitalismen, eller hvordan introen hang sammen med resten av forestillingen, fikk jeg dessverre ikke grep om.

Deretter tok de oss med videre inn i barndommen til Ingvar hvor det ble klart for oss at han alltid hadde vært en født gründer. Hans mislykkede forsøk på flere forretningsideer, førte ham til slutt til det vi i dag kjenner som IKEA. 

Vi følger Ingvars gründer-reise gjennom oppturer og nedturer, suksess og nederlag. Det startet allerede da Ingvar var 5 år, og solgte fyrstikkesker. Fram til han fant sin lidenskap for møbler drev han også med salg av kulepenner, frø, julekort, fisk, klokker, bilderammer og mye mer. Ingvar viser mange ganger i løpet av forestillingen at han er kreativ, løsningsorientert og tenker utenfor boksen. Ingvar tilpasser seg kundenes krav og forventninger, men har kanskje ikke like stort fokus på de ansattes ønsker, hvilket skaper intern konflikt i bedriften, og ender opp med at Ingvar blir hengt på korset av sine ansatte. Det er en referanse til bibel-historie, noe vi får servert flere ganger i løpet av forestillingen hvor Ingvar representerer Jesus, og hans ansatte representerer disipler.

Andre morsomme referanser som er verdt å merke seg, er små scenereferanser fra andre musikaler som blant annet Book of Mormon, Skjønnheten og Udyret og Mamma Mia. Dette var spesielt gøy for meg som er ekstra engasjert i musikalteater. 

Selv om den røde tråden var klar, var det mange elementer som gjorde det vanskelig å få tak på selve budskapet og hensikten til stykket.

Kun én karakter ble introdusert

Til tross for at det var ni skuespillere på scenen til enhver tid, var det vanskelig å skjønne hvem de egentlig representerte. De ble introdusert for oss som norske, skadeskutte børsmeglere, var innom roller som Ingvar Kamprads slekt og familie, før de deretter bevegde seg gjennom flere bibelske roller. Jeg er nok ikke selv den sterkeste på bibelhistorie, og kanskje det påvirker min evne til å oppfatte disse referansene, men jeg mener likevel at det var mye uklart ved dette. Det fikk jeg også bekreftet da jeg både i pausen og etter stykket, overhørte andre gjesters undring og milde frustrasjon over å ikke skjønne det vi fikk presentert.

Likevel vil jeg trekke frem Erik André Hvitsten som spiller hovedrollen som Ingvar Kamprad. Hvitstens energi er det ingenting å si noe på. Han formidler med tydelighet og presisjon, samtidig som han er meget uttrykksfull med både ansikt, kropp og stemme. Hvitsten gir Ingvar et lett og lekent uttrykk på scenen, noe som passer bra for å bringe humor inn i stykket. Samtidig synes jeg at karakteren kan bli noe ensidig ettersom handlingen baseres på et ekte menneske med opp- og nedturer. Dette er likevel et grep som regissør Erik Eger-Schøyen har valgt, og har ikke nødvendigvis noe med Hvitsten som skuespiller å gjøre. Ut ifra hvordan rollen er utformet, skjønner jeg godt hvorfor akkurat han ble valgt til rollen som skulle bære stykket. 

Skuespillerne sang, bare for å synge

Absolutt hele Musikalen Ingvar, hver eneste replikk, ble framført via sang. Dette var et nytt konsept for meg, da alle andre musikaler jeg har sett, har vært en blanding av både musikk og replikk. Jeg fant raskt ut at for meg var dette valget av å kun bruke sang som fortellingsmetode, helt unødvendig. Jeg opplevde mye av musikken i stykket som barnslig, platt og litt kjedelig. Musikken ble framført av to veldig dyktige musikere på fiolin og orgel, men disse instrumentene klarte dessverre ikke å servere de store musikalnumrene som jeg mener dette stykket hadde trengt. For meg føltes det som at sangtekstene var repetitive, overfladiske dialoger og informativ tekst om hovedpersonen, som ble formidlet gjennom sang. Sangene hadde svært få enderim, og gjorde at jeg heller hadde foretrukket ren dialog framfor melodi (en setning jeg trodde jeg aldri skulle si). Jeg mener også at når en forestilling skal bestå av kun sang som formidlingsmetode, MÅ diksjonen til skuespillerne være god. Dette mener jeg dessverre at flere av skuespillerne ikke levde opp til. Flere steder tok jeg meg selv i å falle ut av historien, rett og slett fordi jeg ikke klarte å tyde ordene som ramla ut av munnen til skuespillerne. Når en historie blir fortalt, skal man ikke måtte konsentrere seg for å forstå det som blir sagt. Da faller man helt ut av «virkelighetsfølelsen», og blir plutselig veldig klar over at man sitter i en sal og ser på teater. – Der mista de meg.

Selv om innholdet i sangene var vanskelig å få med seg og tross min frustrasjon over hvordan historien ble formidlet, skal det sies at sangstemmene imponerte! Ensemblet leverte fantastiske harmonier, og de hadde alle kraftige stemmer som utfylte hverandre veldig fint. Det var også noen øyeblikk hvor enkelte stemmer fikk skinne slik at hårene reiste seg på armene mine.

Slakke bevegelser fra profesjonelle skuespillere?

– Jeg er selv utrolig glad i dans, og elsker når det blir inkludert i forestillinger. Jeg blir derfor veldig skuffet når det ikke gjøres 100 %. Blikket mitt trakk seg flere ganger mot slakke og slurvete bein og armer på scenen, som veldig enkelt kunne vært ryddet opp i. For meg henger innsats og engasjement sammen, og dette smitter over på oss i publikum. Koreografien i seg selv var relativt enkel, og når de få bevegelsene da blir gjort halvhjertet, blir helhetsinntrykket automatisk mye dårligere.

I overskriften skrev jeg: Det er typisk NORSK å være god.

Ettersom jeg sliter med å fange budskapet i historien, finne dybde og føle innlevelse, føler jeg at historien om IKEA-gründeren blir like fengende som en Wikipedia-artikkel. For informativt var det. Det skal de ha. Men skulle jeg googlet noen, hadde valget da heller falt på noen av våre store norske navn som Rema-Reitan, Terje Høili, som er fra Fredrikstad, eller oljefondsjef Nicolai Tangen, som stykket faktisk innledet med. Hva han gjorde i historien om Ingvar Kamprad og IKEA forstår jeg fremdeles ikke.  

Spørsmålene forblir ubesvarte, og det er en frustrerende følelse å gå ut av en teatersal med.