Uheldigvis var originalen bedre

Etter Fruen fra havet gikk jeg ut av teatret skuffet, men lykkelig over å ha ledd på meg en sixpack.  

Fruen fra havet av Henrik Ibsen handler om Ellida som for ti år siden ble Dr. Wangels andre hustru, og måtte flytte langt hjemmefra til et tettsted nær fjorden. Tre år tidligere mistet Ellida og Wangel spedbarnet sitt. Siden da har Ellida følt en mystisk dragning mot havet og en overveldende frykt for at hennes eksforlovede skal finne henne, og dra henne tilbake. 

Etter stykket måtte jeg spørre meg selv og nærmeste ledige øre: “Hvor er magien?” Jeg trodde at med en gang «den fremmede» kom, ville jeg føle på den mystiske dragningen havet hadde på Ellida, men det skjedde ikke. Da det begynte å regne på scenen trodde jeg noe skulle skje som ville få meg til å tro at Den fremmede ikke bare var et godt ligg, men det skjedde heller ikke. Det føltes som om de hadde tatt denne fortellingen om valg og tilhørighet og redusert det til et trekantdrama. 

Da jeg først så scenografien; en gresskråning, med et hvit hagegjerde og flaggstang ytterst til høyre, stilte jeg meg skeptisk til forestillingen. I Ibsens originaltekst skjer svært mye av handlingen utenfor Wangels hage og jeg lurte på hvordan de skulle klare å avbilde følelsen av turister som strømmer inn, fjorden og havet ved å kun bruke hagen. Men så gikk Lyngstrand opp bakken som en pingvin med brukne ankler, og jeg var takknemlig for den enkle scenografien. Den ga plass til en svært leken og uttrykksfull koreografi. 

I andre akt lekte de mer med lys og skygge,  i tillegg til regnet og musikken, ga det stykket en skikkelig «mood change». Musikken minnet meg om Lorde: minimalistisk, elektrisk og tung. Det var ikke bare i bakgrunnslyd, men fremhevet øyeblikk, som da Ellida og Den fremmede hooka i regnet. Min favorittdel var da Lyngstrand hadde en samtale med Hilde om kvinners rolle i forholdet, mens Ellida og Wangel spilte ut samtalen deres under regnet. Det var en vakker måte å vise øyeblikket Ellida valgte å dra.  

Jeg kunne ha brukt to sider på å rose alle skuespillerne, koreografien, scenografien og musikken, men denne versjonen mangler noe fundamentalt. 

Nesten god

Siden jeg så Nationaltheatrets versjon av stykket, har jeg lurt på hvorfor den var så skuffende, når det som sagt også var mye bra.  Det var i møte med Den fremmede alt falt  litt sammen. I Nationaltheatrets versjon hadde Ellida og Den fremmede lite kjemi, som er ok fordi dette ikke er kjærlighetshistorie.  Men det føltes som denne versjonen virkelig prøvde å bevise at de var vilt forelsket. 

I originalen er Den fremmede som en legemliggjørelse av havet. Han er en karakter som lever mellom kontraster. Slik havet både er dødsfarlig og helbredende, viste Den fremmede både en ekstrem lidenskap og likegyldighet angående Ellidas valg. Dette paradokset i Ibsens original, gjorde at jeg ble minst like forvirra som Ellida over hvem hun skulle velge. I originalen føles det som om Ellida sto i et ultimatum: hvis hun ikke velger Den fremmede nå  får hun aldri valget igjen. Derimot var Nationaltheatrets versjon av Den fremmede altfor snill og grei, hun føltes ikke som havet, heller som en eks som prøver å få Ellida tilbake .

Kanskje denne versjonen av Ellida var for selvsikker? Da hun begynte å krangle med  Wangel var jeg helt enig med henne. Yes Ellida, du «solgte» deg selv til dette forholdet! Gå og opplev FRIHETEN PÅ HAVET! – tenkte jeg. Original-Ellida derimot er såpass nevrotisk at på enden av stykket var jeg helt overbevist at Den fremmede hadde forbannet henne. 

Jeg syntes også det var synd at Dr. Wangel oppførte seg mindre som en lege i Nationalteatrets versjon, det tok litt bort fra det komplekse i Wangel og Ellidas forhold. I originalen prøvde Wangel å  forstå henne både som hustru og pasient, han vil på den ene siden hjelpe henne og på den andre ha henne for seg selv.

Misforstå meg rett 

Som sagt hadde dette stykket mye å by på, spesielt visuelt, men som en adapsjon mistet den tråden. Det føles som de prøvde å gjøre en fortelling om å stå i vanskelige valg til en kjærlighetshistorie. Alle de små detaljene i Ellidas og Wangels forhold falt vekk i denne Nationaltheater-versjonen, og det fikk hennes store dilemma til å føles veldig smått. Særlig det med å gjøre Den fremmede til en karismatisk eks, tok også veldig bort fra det overnaturlige elementet og fikk det endelige valget til Ellida til å føles veldig flat.