En reise tilbake i tid

2002 ntoro yume er ikke for de som blir lett krenka!

Jeg er ved baren på Det Norske Teatret og venter på at bjellene for Scene 2 skal ringe. I etasjen over, oppe på messaninen utenfor hovedscenen, er det et privat arrangement (det høres ut som en konfirmasjon) og det er god stemning i hele lokalet. Jeg har tatt med meg pappa på teater! Det er det ikke så ofte jeg gjør, så jeg er spent og gleder meg til å se forestillingen. Bjellene ringer og vi tar heisen ned. Utenfor scenen, ved trappen, er det satt opp plakater, pappfigurer med skuespillerne på og en hylle med CD-er. På gulvet ligger det bilder og kart med ulike pop-referanser fra tidlig 2000-tall. Det blir utdelt headsett og jeg går ned og finner meg tilrette på plassen min. 

Scenen er nesten helt dekket til av en vegg med graffiti og en stor skjerm. Mesteparten av forestillingen skjer live og viser på skjermen, mot slutten skrus skjermen av, veggene deler seg og vi ser skuespillerne på scenen. 

I begynnelsen vises det på skjermen reklamer for andre forestillinger på Det Norske Teatret, headset, walkman, ipad og mer. Reklamene er laget av Io Sivertsen og Tani Dibasey, og innimellom reklamen er  det også trailere for andre stykker på Det Norske Teatret. Helt i hjørnet av scenen på venstre side står det en gammel boks-TV med musikkvideoer fra 2000-tallet, hvor det er mye Rihanna, Tupac og Gorillaz som går på repeat. Etter noen minutter med reklamer kommer det en video med instruksjoner i veldig 2000-stil. Det er en helt turkis bakgrunn hvor det eneste som er synlig er hodet til en mann med samme headsett som oss. Videoen forklarer oss hvordan vi skal bruke headsettet og hva slags kanaler vi kan høre på: Den blå kanalen er hovedkanalen. Det er en trippy og kaotisk historie, mens den røde kanalen er et radioprogram, hvor vi kan høre låter fra tidlig 2000-tall. Den siste er den grønne kanalen, den har en samtale som skal være dyp og nær. Samtalen er en eksistensiell samtale om hvor lite sannsynlig det er at man gjør som man gjør. Samtalen er mellom to karakterer som blir spilt av alle skuespillerne. De bytter skuespillere gjennom hele forestillingen etter hvem som er på scenen, men karakterene er de samme. Man kan selv velge og bytte mellom kanalene med en bryter på headsettet. Jeg velger den blå kanalen, pappa den grønne. 

Skjermen er delt i to, med en stor bit som fyller mesteparten av lerretet, og en tynn og smal bit som viser to seter i salen hvor det sitter to skuespillere. På den store skjermen stiller Oddgeir Thune seg selv spørsmålet: Hva om Hitler hadde kommet inn på kunstskolen? Han får på seg en bart og sleik og er nå Hitler. Vi er i klasserommet på kunstskolen. Der blir han hyllet som et kunstnerisk geni og forelsker seg i en jente i klassen, som er spilt av Malik Edo. De gifter seg og hun blir gravid, dessverre dør hun under fødselen. Det er ikke ofte jeg ser en skuespiller faktisk spille Hitler, jeg ser oftere beskrivelser av ham uten at han blir spilt ut. Jeg var litt overrasket – scenen er ikke for de som blir lett krenka – men jeg er glad for at de gjorde det. 

Stykket er fullt av referanser til gamle filmer, serier og spill. Det er Star Wars, Sonic, Moses, Pokemon, Power puff girls og mye mer. Det ble som en liten konkurranse med meg selv om å finne flest mulig referanser. 

I en annen scene ser vi Malik spille prinsen av Edo, som prøver å komme seg til Alexandria-biblioteket. Etter å ha beseiret vokteren av biblioteket finner han et skjult og hemmelig rom. Rommet er fullt av hyller med dvd-er, spill og plakater på veggene. De fleste av spillene og filmene er fra sent 1990-tall og tidlig 2000. I dette rommet får han et syn av en framtid han ønsker å unngå. Han finner en Rema 1000-kvittering med en beskjed skrevet bakpå: ”2002 ntoro yume”. Han får panikk, han må unngå at dette er framtiden til hans folk. Svaret hans er å brenne ned Alexandria-biblioteket og alle bøkene i byen. 

For meg er dette stykket altfor kaotisk, jeg klarte ikke følge med på historien fordi det var ting som skjedde hele tiden. Det var for eksempel en montage-scene når Sonic the Malik skulle utforske verden, den var uten dialog, bare musikk. Det varte lenge nok til at jeg byttet kanal til både radiostasjonen og samtalen. Radiostasjonen spilte Clint Eastwood av Gorillaz med musikkvideoen på den lille TV-en på kanten av scenen. Samtalen virket repetativ av det lille jeg hørte. Det var samme poeng om og om igjen, om tilfeldigheter, sannsynligheter og at denne generasjonen blir ødelagt av iPader og sosiale medier. Det er en viktig diskusjon, men samme samtale i en time er for mye. Pappa, som hadde hørt på den, bekreftet det jeg tenkte: Det var fine og gjennomtenkte meninger og begrunnelser, men det ble veldig dratt ut og det var for langt. I løpet av stykket så jeg også flere som byttet kanal fra samtalen på den grønne kanalen til handlingen på scenen på den blå kanalen. Jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg mye av den samtalen i og med jeg fokuserte mest på den blå kanalen, men for meg virket den kjedelig og traust. 

Alle valg i 2002 ntoro yume er bra og godt tenkt gjennom og det er scener jeg genuint tenker er morsomme og smarte. Problemet er at jeg ikke rekker å tenke noe på det jeg ser, før det skjer noe helt nytt jeg må forholde meg til. En scene jeg likte godt er da prinsen av Edo finner Rema 1000-lappen i biblioteket. Uttrykket og desperasjonen til Edo gjorde scenen morsom. Det er likevel for mye som skjer, og det gjør det kaotisk å følge med på historien.