Arne Treholt, for en sjarmerende … landsforræder?

17. mai veivet jeg med flagg fra jeg stod opp til jeg la meg. Jeg rodde etter Norge-Brasil og hadde mild landesorg da vi tapte mot England. I dag har jeg heiet på Arne Treholt, en landsforræder. Hvordan faen?

Idag skal jeg se Oslo Nyes musikal om Treholt, som de selv beskriver som “en musikal basert på en sann historie ingen har blitt enige om, iscenesatt av folk som ikke var der.” Det er jo umulig å ikke stille spørsmålet: Hvordan skal dette gå? Oslo Nye Teater står jo fortsatt i en økonomisk skvis fra byrådet i Oslo og kjemper om å forsvare sin eksistens og holde seg i live. Kan en ny, norsk musikal være det som gir dem luft i lungene og liv i salen?

Da jeg ankommer Oslo Nyes hovedscene er det plakater overalt. Det er beskrivelser av mennesker som er tett knyttet til historien i tillegg til autentiske avisutklipp og forsider fra den tiden. Det er folk som spionjegeren Ørnulf “Ørnen” Tofte, juristen, diplomaten og politikeren Jens Evensen, KGB-offiseren Gennadij Titov, journalist og programleder Kari Storækre og ikke minst, Arne Treholt. Det første jeg tenker er at dette kommer til å bli som en slags dokumentar. 

Det er et artig publikum å dele salen med. Det er både eldre og yngre. Salen er fylt med snakk og smålatter, det sitter et damepar bak meg som smådiskuterer Treholtsaken og en svak aroma av alkohol omringer meg. Foran meg sitter også en yngre mann og leser en gammel NRK-sak om Treholt, her er folk både erfarne og nysgjerrige. Selv har jeg bare hørt om Treholtsaken i norsk- og samfunnsfagstimene mine på ungdomsskolen. Noe jeg heller ikke fulgte så mye med på. Jeg ble rådet til å høre på en podkast før jeg så forestillingen, så jeg fikk freshet opp litt. Han var glad i å løpe, startet idrettsklubb med kompisene som liten, (regel nr. 1 i klubben var: Ikke lov å snakke med jenter) og han er dømt for en av de største spionasjesakene i Norge. Plutselig senker lyset seg. 

Hvorfor heier jeg på Treholt? 

Skuespillerne Karoline P.U. Schau, Ingvild Holthe Bygdnes, Sindre Postholm, Henriette Faye-Schjøll og Gunnar Eiriksson inntar scenen ikledd lysebrune Adidas track suits og stiller seg opp som en slags klump vent mot publikum. De kan minne om gesten jazzhands, men de er helt statiske. Eneste som flytter seg er blikket som streifer over publikum. Publikum ler litt allerede. Plutselig detter det litt gull-glitter ned fra lommene til noen av aktørene. Sindre Postholm tar fram en stemmegaffel, slår seg på knoken og finner tonen. Åpningsnummeret begynner og jernteppet går opp. Scenen er delt i to vegger av pappesker som ligner et arkivlager, mellom dem er et blå hvelv. Pappeskene føles også som et slags frampek: Det er arkivet med det staten har på Arne Treholt;  alt fra loggføring av overvåkning, bilder, tilståelser osv. osv.

Når åpningsnummeret er ferdig, forlater Sindre Postholm skuespillergjengen. Han trer frem, ser lurt på publikum og fisker fram et par briller fra lomma. Tar dem på, nå er han Arne Treholt. Gjennom forestillingen følger vi Arne Treholt gjennom livet hans. Alt fra barndomstiden som avisbud og helt fram til han blir dømt. Og alt fortalt gjennom musikk og enderim på hver eneste setning. Dette gir forestillingen en ordentlig leken følelse.  Det er tydelig at gjengen som har bearbeidet materialet også er glad i musikal. Det merka jeg helt mot slutten av første akt, for da er det et lite nikk til musikalelskere og låten: “Good Morning Baltimore” fra musikalen Hairspray, men denne gangen er sangen “Good morgen Fornebu”. Det var også omtrent her i forestillingen hvor jeg måtte skrive ned i notatblokka mi: Hvorfor heier jeg på Treholt?

Revy vs. inderlighet

Dette synes jeg var ordentlig spennende. Og merkelig. Denne mannen er jo dømt for spionasje og er omtalt som en landsforræder. Men når jeg tenker tilbake på samfunnsfagtimene for en del år siden, husker jeg det ble ofte nevnt i intervjuer og dokumentarklipp at han var: “en ordentlig sjarmerende type”. Dette viser Sindre Postholm svært godt. Han bærer en holdning og en energi som gjør det vanskelig å være på lag med de “gode”, altså POT-agenter og spionjegeren Ørnulf. 

Jeg tror også formatet de har valgt å framstille POT-agentene i, har noe med det å gjøre. Treholt bærer en inderlighet med seg gjennom hele forestillingen, vi ser han snakke seg gjennom problemer og finne løsninger. Disse halvproffe POT-agentene har mer revy over seg. Det er der jeg også opplever at mye av humoren i forestillingen ligger. 

Treholt-musikalen er vanskelig å ta standpunkt til. Samtidig blir jeg aktivert. Jeg heier på noen jeg egentlig ikke har så lyst til å heie på. Jeg ler over revyglansen til POT-agentene. Jeg fascineres over rettsak-scenen der de bruker ekte lydopptak fra saken og møter det med noe jeg, som ufaglært i dansefaget, ville kalt moderne dans. Samtidig leker de med rim som krever at jeg følger litt ekstra med, noe som gjør at jeg som publikummer må gi en liten ekstra innsats i møte med forestillingen. Mot slutten er det noe i meg som håper at Arne Treholt klarer å snakke og sjarmere seg ut av alt sammen. Men handlingsforløpet er det samme som i virkeligheten. 

Karoline Schau avslutter forestillingen med en monolog sprøyta med så mye kraft og energi at man blir slått i bakken, men hva de mener forstår jeg ikke. Eller jeg forstår det, hun snakker om at teateret skal mene noe. Noe forestillingen egentlig ikke gjør. De tar ikke noe standpunkt. De sier ikke skyldig eller uskyldig, de argumenterer: “Finnes det bevis for at Arne gjorde alvorlig skade” “De sa det kostet Norge tre forsvarsbudsjett” “Aldri dokumentert” og “Hvor gradert, var materiale som ble levert” “Har du blitt sjarmert?” og sånn holder de på. Jeg gjetter vel at når man setter opp en forestilling om en historie ingen har blitt enige om, iscenesatt av mennesker som ikke var der, blir det vanskelig å ta standpunkt. Helt naturlig at man da ender opp i en “gråsone”.