Magasin om scenekunst, av unge stemmer

Gaia Prestø Nielsen (18) liker grepene som er gjort med Les Miserables på Det Norske Teatret. Likevel blir hun ikke grepet.

Tobasi spilte med humor, sorg og raseri, og man ble dratt inn i historien når han fortalte den så levende. Alvoret over situasjonen ble tydelig, og man startet å stille spørsmålet «hva kunne de ha gjort i dag hvis de ikke levde under slike omstendigheter?»

Utenom skjermene på gulvet, ser klasserommet ut som et helt vanlig klasserom. Fortellerne har på seg hverdagslige klær og to av dem sitter blant oss på pultene. Det at forestillingen foregår i et vanlig klasserom får hele historien til å virke mye mer ekte og realistisk.

Jeg synes danserne var flinke. De hadde tydelige og presise bevegelser, men det gir meg ingenting.

Forestillingen får meg til å reflektere over hvor tydelig og viktig ansiktet er når man prater med noen, hva fordommer kan gjøre med en samtale og hvordan det at ingen ser deg påvirker hva du deler og ikke.

Til tider litt nifs, men veldig unik og med respekt for barna i publikum, skriver Lucas om Circus Antero.

I monologforestillingen «1969» reiser Kate Pendry gjennom nåtidens og barndommens London, på leting etter svar og forsoning. Publikum blir invitert med, men må jobbe for å henge på hele veien.

Cirqus Hialøs fremhever den hårfine balansen mellom liv og død, skriver Josefine R. Narverud i dette essayet om hvorfor tillit er viktig i sirkuskunsten.

Fiona Åtland (19) har sett The Book of Mormon i både London og Oslo, og skriver at Folketeatret leverer en stilren og stram versjon.

Nysirkusforestillingen "The Shedding" viser et makabert bilde av dagens samfunn og utforsker hvor langt man kan være villig til å gå for andre. Hvor langt er man villig til å bøye og brette seg selv, for å bli elsket?

Selv om "Den uendelege historia" er visuelt imponerende og har flere sterke sceniske øyeblikk, er det noen svakheter i regi og dramaturgi som ga meg følelsen av at stykket virkelig ble en «never-ending story», på godt og vondt, skriver Elianne Kvammen.

Fiona Åtland har sett Teater Leikhus sin forestilling Du betyr alle ordene og i denne kommentaren kaster hun et blikk på publikumsutvikling og teater i Norge generelt.

“Sukker” bruker humor, satire og brutal ærlighet til å avsløre hvor skjev representasjon kan bli når den styres av dem utenfor målgruppen.