Aksels lille kritikerkrise

Hva er kritikernes rolle i teaterverden? Det har Aksel August grublet på gjennom Heddadagene – og livet forøvrig.

«Jeg er engasjert, men jeg roper ikke høyest» 

Dette er en replikk som er gjentatt flere ganger i forestillingen 15 år på  Det Norske Teatret, forestillingen vi i Unge stemmer-juryen kåret til Heddaprogrammets beste. Personlig kjenner jeg meg svært lite igjen; er jeg engasjert, så hører du det. Det er en av grunnene til at jeg elsker å skrive anmeldelser, det er deilig å mene noe. Det var heller en annen historie fra forestillingen jeg kjente meg litt for godt igjen i. En ungdom som valgte å kjempe mot skolens forbud mot snus. Han engasjerte seg for dette så ekstremt, på tross av at han ikke snuste selv. Det var kun et utløp for å kunne kjempe fram en mening. Gjennom uken så jeg rundt 10 forestillinger, nesten hver dag mer enn en, og likevel var det ingenting jeg så som tok opp mer plass i tankene mine enn denne lille delen av 15 år. 

Hvorfor berørte den scenen meg så sterkt? 

Mitt store forbilde innenfor kritikk er Anton Ego fra Pixar-filmen Ratatouille. Han er et gammelt, tynt skjelett av et menneske. Mørk, med brillene langt fram på nesa, stiller han kynisk og selvopptatt opp på dørstokken til enhver respektabel restaurant. Det skumleste ved ham er den enorme gleden han har i å knuse de stakkars kokkene, som tydelig har mye mer talent enn ham. Han er en perfekt karikatur av en kritiker.

 Lukten av tiss i salen

Nå er jeg eldre enn de fleste i redaksjonen, relativt kynisk og selvopptatt, og jeg kunne gjerne knust et par kunstnere. Så onsdag morgen, min første forestilling i Heddauka, var jeg klar. Brillene satt langt nede på nesa og jeg var klar til å være opphøyd og kritisk overfor Binnánaš Balus – Nesten ikke redd på Kloden Teater. 

Jeg vil si fasaden begynte å falle i det jeg krøp inn i det trange teltet, og jeg ble plassert ved siden av en blond fire-åring i rosa kjeledress. Rundt oss satt en gjeng smårollinger i gule refleksvester. Da den sigende lukten av tiss smøg seg blant publikum, begynte jeg å revurdere den skumle kritikerrollen jeg ønsket å ta på meg. Selv om jeg personlig ikke akkurat nøt opplevelsen, ble det veldig tydelig at den ikke var for meg. Barna gispet, de diskuterte med hverandre hva som hendte, og de lo av slapstick som jeg selv opplevde som slurvete og litt vel barnslig.

La oss tenke på Anton Ego og hva slags kritiker han er. Jeg må innrømme at jeg syntes han har en attraktiv livsstil: drikke vin, skrive skarpt og ha makt ved hvert ord han skriver. Jeg tror også ubevisst at mange kunstkritikere liker å hengi seg litt til den rollen, i hvert fall til en viss grad. Det å få meningen sin hørt, veid og respektert søker vi mennesker i dagliglivet. Man kan kalle det et symptom på flokkdyrmentaliteten.

Hva skjer når alle er kritikere?

Men vi søker ikke alltid bare respekt, ofte er en hvilken som helst reaksjon tilfredsstillende nok. Jeg liker godt å skrive bra og saklig, men en stor del av meg har nesten alltid en trang til å komme med et usaklig og overdrevet poeng, som ikke har noen annen hensikt enn å provosere. Jeg får et kick av å begrunne noe som jeg egentlig ikke mener eller står for, fordi det er der mange av de mest underholdende øyeblikkene for meg ligger som kritiker. Likevel anerkjenner jeg at det er et ganske patetisk skrik etter oppmerksomhet fra min side, og som oftest er det det første som blir kuttet av redaktøren. Kritikere er forventa å være saklige og objektive etter beste evne, men hver gang har jeg veldig lyst til å skrive noe tull, fordi jeg ønsker en reaksjon. 

Til en viss grad, er det selvopptatt å kritisere andres kunst. Fordi mens jeg sitter og skriver så tenker jeg alltid på hva slags inntrykk teksten gir av meg. Jeg tror det er der trangen til å bryte løs fra det saklige stammer fra; jeg ønsker å vise fram meg selv i tekstene. Det jeg ønsker å vise fram er at jeg elsker kunsten, men også har evne til å le av de mer tåpelige aspektene. Å vise fram en kontrast mellom velinformerte refleksjoner og mindre informerte nedlatende kommentarer, kun inkludert til andres underholdning. Det er nesten mobbermentalitet, utført på den feigeste måten bak en skjerm. Jeg tror det stammer fra at jeg er redd for å oppfattes som en kjedelig kritiker. Jeg er livredd for at kritikkene mine skal bli brosjyrer, noe du leser kun for å få den nødvendige informasjonen eller for en kvalitetssjekk av produktet. Men hvis du tar vekk saklighet fra en kritikk, er det fremdeles en kritikk? Og i en tid hvor alle kan dele hva de mener ut til hele verden, er det noe poeng i å være saklig?

Er  alle som kommenterer på teater på Instagram eller X kritikere? Er den eneste vesentlige forskjellen mellom meg og dem er at jeg får betalt? Når alle har muligheten til å dele det de mener med hele verden, opplever jeg rollen min i kunstfeltet som ubetydelig og litt arrogant, som om jeg tror jeg er bedre enn resten.

Lørdagen i Heddauka satt jeg og funderte på dette. Jeg hadde sett rundt 18 forestillinger på dette tidspunktet. Nå var det to igjen. Jeg satt og spiste lunsj på Scenekunstbrukets regning, og lurte på hvorfor de egentlig betalte for min mat. Tankespiralen fortsatte. Jeg tenkte tilbake på forestillingen Nesten ikke redd den første av uka. Jeg funderte på hvordan mine tanker bidro til den. Hadde virkelig forestillingen, eller opplevelsen av å se på den blitt forbedret hvis jeg sa hva jeg tenkte? Hvor mye er meningen vår verdt?

Skjebnessvanger scene på Rommen

Jeg husker overraskende godt hvor jeg var 22. juli 2011. Jeg var fire år gammel og på Tusenfryd med pappa, bestefar og søstera mi. På bilturen hjem  ble jeg bedt om å holde kjeft, for første gang i livet, mens pappa og bestefar lyttet intenst til radioen som formidlet det som hadde skjedd. Angrepet tok totalt livet av 77 mennesker, 69 av dem drept på AUFs sommerleir, 33 av de drepte var under 18.

15 år senere, er jeg nå samme alder som mange av de eldste deltagerne på Utøya var den gang.

Jeg kom inn i gymsalen oppe på Rommen scene. Skuespillerne sa at vi kunne bare bevege oss slik vi ville og bare lytte. Og den første halvtimen, var det kun fire skuespillere som ga grunn etter grunn til hvorfor man vil si meningen sin. Enten man vil imponere, man søker samhold og venner, det er et utløp for noe annet, eller at man er engasjert og vil dele det engasjementet. 

Det er en barnslig lyst å dele det man liker. 

På barneskolen ble jeg fort redd for å dele. I møte med andre barn, oppdaget jeg at ikke alle var like pedagogiske og aksepterende som familien min når jeg lagde teater i stua. Jeg tror ikke jeg fikk tilbake trangen til å dele interessene mine før på videregående. Interessen for teater kunne lett blitt stemplet som homo eller jentete, og skriving var også noe jeg holdt privat. Det å skrive dikt og teater var ikke så populært blant fotballgutta, de preppy guttene i Kina, eller skategutta på Steinern. Da jeg endelig kom inn i et miljø hvor jeg ønsket å dele engasjementet, følte jeg likevel at jeg måtte forsvare interessene og meningene mine.

Som kritiker kjenner jeg ofte på at jeg forsøker å overbevise om at jeg har rett når det kommer til teater.  Jeg innså under Heddauka at dette er ganske misforstått. Det er åpenbart umulig å ha rett innenfor kunst. Jeg kan egentlig bare gi innblikk i mitt perspektiv. Og etterhvert som uka fortsatte, begynte jeg også å gi mer slipp på denne trangen til å overbevise. Isteden koste jeg meg med alle forestillingene, dårlig eller bra. 

Kampen for den som roper 

Hva er poenget med å dele perspektivet sitt? Engasjement. Teater har blitt kalt en døende kunstform i svært mange år nå. Men det som var mest påfallende under Heddadagene var det enorme engasjementet for teater. Også blant unge. Jeg pleier å tulle med at hver gang jeg går inn  i en teatersal, drar jeg ned snittalderen betraktelig. Unntaket var under Heddauka, der salene var fylt med mange unge voksne på min egen alder.  

Jeg tror det å være en som engasjerer seg, er en minst like viktig rolle innenfor kunsten som den som skaper den. 

Alt engasjement har verdi. Det kan være stille, man trenger ikke å rope det ut, publikumsrollen er uvurderlig. Men jeg vil personlig kjempe for oss som roper. Jeg opplever at godt skrevet kritikk, er en god måte å smitte ditt engasjement over på andre. Og til syvende sist, er målet å spre engasjement. Det er mye som kan stå i veien, enten det er eget ego, eller kommersielle aspekter, men verdien av den oppgaven står enn så lenge svært sterkt. Så neste gang du ser meg rope ut om noe, vit at det kommer fra et sted av kjærlighet og engasjement.