Megalomant teater: Mye innhold, lite tyngde

Søstrene er en av teaterhøstens største satsninger, men den rykende ferske forestillingen blir en sammenrast bløtkake på scenen, overøst av krem, syltetøy og storhetsønsker.

På Det Norske Teatrets hovedscene blir publikum møtt av en bred, høyreist, stillaslignende vegg av platåer og trapper bak en tett, grå, gitterfasade. Konstruksjonen ruver på tvers over en mindre betongblokk som strekker seg langt innover i det mørke scenerommet. Brått skrus lyskasterne på, festmusikk strømmer ut av lydanlegget og hele scenerommet settes i bevegelse. Tre skikkelser kommer gående målrettet over betongen som på en catwalk, og presenterer seg som stykkets hovedpersoner: Mikkola-søstrene Ina (spilt av Elpida Stojscevska), Evelyn (Nathalie Bjerke Roland) og Anastasia (Hibba Najeeb).

De tre søstrene snakker direkte til publikum, og gjengir med ord hvordan de akkurat har kommet seg inn på kveldens kuleste fest, nyttårsaften 1999. Til festen kommer også en annen viktig skikkelse; Jonas. Han er en venn fra søstrenes oppvekst i drabantbyen utenfor Stockholm, og inntar etter hvert hovedrollen som forestillingens forteller.

Fortelleren Jonas, som spilles av Nader Khademi, står bredbent på scenen i svarte, nøytrale klær, med hendene foldet stramt foran brystet. Han minner om en programleder, og det er egentlig akkurat det som er funksjonen hans i forestillingen. Som om han var Fredrik Skavlan selv, begynner Jonas å lose publikum gjennom en stappfull helaften. Stykkets mangfoldige rollegalleri blir kveldens gjester, og deres detaljrike historier blir kilde til innslag etter innslag. Han tar oss med tilbake til barndommen sammen med søstrene, før vi reiser fremover i tid for å se hvordan de alle finner sine egne veier i historien. Jonas låner også programleder-rollen bort til de tre jentene, slik at de selv får fortelle om episoder fra sine egne liv.

Et stormannsgalt prosjekt

“Søstrene” er basert på suksessromanen med samme navn, skrevet av svenske Jonas Hassen Khemiri. Det var Maren Bjørseth, forestillingens regissør, som selv kom med forslaget om å gjøre den 650 sider lange boken om til teater. I en artikkel på Det Norske Teatrets hjemmeside omtaler hun det hele som et «megalomant» prosjekt. Megalomani er et begrep fra psykiatrien som betyr «sykelige vrangforestillinger om egen storhet». Selv om det kanskje ikke var akkurat dette Bjørseth mente da hun tok ordet i bruk, ringer det i noen bjeller fra de tre timene jeg tilbrakte i salen. Ironisk nok ender ordet som skulle understreke regissørens store ambisjoner opp som en pinlig påminnelse om at kvantitet ikke er bedre enn kvalitet.  

Å gjøre en bok om til teater er i utgangspunktet en vanskelig oppgave, og det hjelper ikke på børen at denne boken strekker seg over førti år, fire hovedpersoner og tre byer på hvert sitt kontinent. Heller ikke det uendelige drysset av sidekarakterer og avsporinger, gjør kaka lettere å fordøye. Den stormannsgale regissøren hyller bokas mangel på konklusjon, fordi den likevel tar leseren gjennom en beskrivelse av livet selv. Dessverre blir ikke opplevelsen den samme for teatertitterne. Uten konklusjon blir forestillingen surrete og tilfeldig.

Retningsløs famling med teatermagien

I et desperat forsøk på å gjengi så mye som mulig av boken, blir store deler av “Søstrene” viet til at historien oppramses i stedet for å oppleves. Halvveis inn i første akt tar Anastasia over stafettpinnen fra Jonas, og setter i gang med å fortelle sin historie. Hun drar historien ut av Europa, til byen Tunis i Tunisia, der hun forelsker seg i den tyske ingeniøren Daniella. I stedet for å la kjærligheten utspille seg i øyeblikket, snur Anastasia seg mot publikum og forklarer med ord hva som skjer mellom de to karakterene. Dette grepet undergraver magien i teateret, øyeblikkets kunst. Teater skiller seg fra litteraturen ved at man her kan formidle følelser og relasjoner gjennom å la det skje i virkeligheten, helt ordløst. Teaterets muligheter blir dermed kastet bort i store deler av forestillingen.

Historien er ikke kuttet godt nok, noe som fører til at enorme mengder tid blir spist opp av etablering og forklaring av alle mulige irrelevante historier. Dette gjør at handlingen i stykket fremstår rotete og retningsløs. 

Det åpenbarer seg et lysglimt i mørket i andre akt, når skuespillerne begynner å henvende seg til hverandre og lar historien føres videre gjennom dialog og handling. På dette tidspunktet er mye av den overdrevne etableringen unnagjort, og karakterene kan endelig begynne å leve i verdenen de har bygget. De tre søstrene er nå voksne, og blir gitt god tid til å snakke med hverandre om det som har vært og det som skal bli, og hvilke veier de vil ta videre. Det oppstår også en elektrisk stemning i møtet mellom Jonas og Evelyn, den midterste søsteren, når de finner hverandre i New York. De får drive sin samtale uten at omstendighetene stjeler fokus, det er ikke så viktig hvor, når eller hva de er, bare relasjonen mellom de to menneskene og alle livets vanskeligheter. Evelyn holder også en dirrende monolog der hun bryter med det kompliserte livet hun har levd så lenge. I disse scenene får endelig teatermagien kaste det siste som finnes av tryllestøv over sal og scene.

En god bok garanterer ikke en god scenetekst. “Søstrene” går i denne fella, og blir en etterligning av boken i stedet for å stole på teaterets egenart. Forestillingen blåser seg opp i et forsøk på å romme så mye som mulig, men det blir et luftslott, en illusjon av storhet som sprekker i mangelen på retning.