Hva skjer når verdens kjedeligste menneske sitter fast i kjelerommet på et tankskip? 

Da skjer det lite.

«The Boiler Room» er et nyskrevet stykke av George Vere om en skipsinspektør på et tankskip som skal fra Norge til Nigeria. Han (Faheel Saud) klatrer ned i et av kjelerommene og forstår raskt at reisen må avlyses. Tilstanden er den verste han har sett noen gang. Når han har rapportert om alle feilene inn i en diktafon klatrer han opp stigen for å gå ut, men luken er stengt. Så begynner skipet reisen mot Nigeria, lenge før opprinnelig avgang. Det er ingen som verken hører ham eller vet at han er nede i kjelerommet, og må med det overleve fjorten dager stengt inne. Med seg har han kun diktafonen, en pose nøtter, noen rosiner, en cd-spiller med «Hit me baby one more time» som eneste låt og en muggen brødskive.

Scenografien omslutter salsrommet, med et teppe som fungerer som kjeleromsveggene. Man blir sammen med skuespilleren stengt inne (heldigvis kun en time og ikke fjorten dager) med kun teatrets nødutgang som utgangsmulighet. Skuespilleren trer ned i rommet fra etasjen over gjennom et hull i gulvet og den klaustrofobiske og innestengte følelsen er virkelig til stede.

Det omsluttende scenerommet er ikke det eneste virkemiddelet som gir følelsen av at man er til stede i handlingen. Musikken gjennom hele forestillingen er den samme som han hører på, altså «Hit Me Baby One More Time» med Britney Spears. Med unntak av en diskré og pulserende synthpad som kun spiller én akkord. Også monologformen bidrar til følelsen av at publikum er stengt inne med skipsinspektøren og jeg begynner etter hvert å undre meg over hvilken rolle vi har oppi dette.

Hvem står bak fengslingen?

Manuset er grunt, og handlingen er stillestående. Han blir sulten, klager over vond lukt, vann som smaker rustent og han kjeder seg. På et tidspunkt forteller han til diktafonen at han får mange tanker å tenke på. Disse stopper ved at han savner å gå på butikken, eller at det er for få papayanøtter i forhold til peanøtter i Rema 1000s nøtteblanding. 

Etter hvert som han forteller om de mest alminnelige ting uten at det skjer stort mer, føler jeg på en invitasjon til å selv dikte videre. Er det jeg som står bak denne to-ukers lange fengslingen? I så fall har jeg ved et uhell klart å velge meg ut verdens kjedeligste mann som offer. Det som kunne blitt et riktignok kynisk, men interessant eksperiment på hva som skjer når en er sperret inne under grusomme forhold, blir ikke annet enn et utfall den enkleste hypotese kunne forutsett. 

Som flue på veggen nede i kjelerommet med verdens kjedeligste mann, blir jeg etter hvert også overbevist om at det er noe han skjuler. Hvorfor er det kun trivialiteter han gir uttrykk for å tenke på? Han kommer iblant inn på en eks-kone, men hun blir ikke reflektert over i større grad enn nøtteposen. 

Mannen er gal! 

Men til slutt sprekker både han og forestillingens form. Etter å ha gulpet, for å så drikke oppgulpet, så gulpe det opp igjen og deretter drikke det igjen, kollapser han i en hysterisk latter som glir over i håpløse skrik. Den klassiske nå-er-jeg-gal. Deretter henter han ut en mikrofon og henvender seg direkte til publikum. Han gir oss rollen som hans omkomne barn og forteller at barnet døde av sykdom og at han aldri egentlig brydde seg noe særlig, verken da det var friskt eller under sykdomsforløpet. Han lover at om han kommer seg levende ut av tankskipet, skal barnet huskes på en helt annen måte enn han tidligere har gjort. Dette er et enkelt og uinteressant vendepunkt, som bare gjør meg forvirret.

Var han så kjedelig fordi han ikke turte å utforske sine mørkere sider? Det kan jo fremstå slik, men jeg må nok likevel klassifisere ham som et gjennomsnittsmenneske av dimensjoner. Jeg må ærlig innrømme at det å ha et avdødd barn du ikke ga nok oppmerksomhet som din store hemmelighet er mørkt, men ikke særlig spennende om man skal lage en god plot twist.

“THE BOILER ROOM” danner et godt utgangspunkt for en interessant forestilling med scenografi og regigrep som tukler med den fjerde veggen. Det er dessverre bare det jeg sitter igjen med, for jeg klarer ikke trekke noe substans ut av handlingen. Manuset blir så enkelt at det er mulig å gjette seg frem til hva som blir neste replikk. Om det er et forsøk eksistensialisme, komedie eller en faktisk skildring av et gjennomsnittsmenneske, er for meg vanskelig å tyde. Jeg går i alle fall ut av salen med få inntrykk.