Interessant …

Ukonvensjonell, interaktivt, nervepirrende; jeg syns det var vanskelig å velge det perfekte ordet for å beskrive “The Court” – men kanskje forestillingen ikke var ment for meg?

I en hypotetisk verden hvor Solkongen Louis XIV og andre spøkelsesfigurer fra 1700-tallet glir inn i dagens samfunn og lever parallelt med oss, gir The Court på Dansens Hus en smakebit av hvordan en slik verden kunne sett ut. The Court hadde premiere 28. mai på Dansens Hus og publikum kunne bevege seg fritt i rommet på hovedscenen under hele forestillingen på lik linje med utøverne, som bevegde seg fritt i salen uavhengig av hvor publikum befant seg. Konsekvensen av dette er at publikum aldri kunne forutsi hva som skulle skje, og måtte forflytte seg i samsvar med hvordan handlingen bevegde seg innad i salen.

I kontrast med andre forestillinger jeg har sett, har ikke The Court en lineær handling, men er heller bygget opp som en opplevelse. Allerede da forestillingen startet var noen av utøverne på hvert sitt sted, og drev med hver sin ting. De av utøverne som ikke var på scenen da kom gradvis inn i handlingen, noe de måtte gjøre ved å gå bak publikum, og deretter brøyte seg gjennom publikum. En fellesnevner for alle utøverne er kroppsspråket, da de harmonisk enten danset eller utførte andre raske bevegelser, eller bevegde seg usedvanlig treigt.

Noe jeg la spesielt merke til var bruken av et livekamera gjennom forestillingen. Det som ble filmet på livekamera ble fremvist på en storskjerm i salen, og gjorde at publikum fikk se nærmere på hvordan The Court oppleves for skuespillerne. Dette ble spesielt brukt mot slutten av forestillingen, som avslutter med at Solkongen (Amie Mbye) både står og danser foran kamera. Utøverne hadde på seg kostymer som er inspirert av barokken på 1700-tallet, men også kostymer som representerer det moderne samfunnet. I kontrast med en klassisk forestillingsfremvisning er sitteplassene plassert rundt scenen i tillegg til at det er en ring med sitteplasser midt i, og disse sitteplassene forflytter seg med handlingen gjennom hele forestillingen. 

Som publikum vekslet man konstant mellom å observere handlingen, til å bli en del av den; eksempelvis var det en brå overgang da publikum gikk fra å følge med, til å sitte på et langbord blant utøverne for å delta i et borgermøte i neste øyeblikk. Scenografien gjorde at publikum aldri kunne innta en passiv rolle, men heller måtte forholde seg til stykket og dens uforutsigbare handling. 

Til tross for de store svingningene gjennom forestillingen, savnet jeg dialog under stykket. The Court er en danseforestilling med et sterkt visuelt og kroppslig uttrykk, i tillegg til noen få scener hvor skuespillerne prater med hverandre og publikum. Likevel gjorde det at mengden med verbalspråk var relativt begrenset, at konseptet var vanskeligere å få grep på. Et sterkere fokus på mono- og dialog kunne gjort forbindelsen mellom scenene tydeligere, og gitt publikum en bedre forståelse av forestillingens tematikk. 

Stykket er likevel et godt eksempel på postmodernismen, med tanke på hvordan konseptet tøyer kreative grenser, og skiller seg fra en mer klassisk forestillingsform. Postmodernismen er en retning innenfor kunst og kultur som oppsto i etterkrigstiden, og noe av de mest sentrale kjennetegnene er at det kombinerer høy- og massekultur, i tillegg til å kombinere historiske referanser med nåtidens samfunn. The Court faller under betegnelsen da det henter inspirasjon fra barokken, noe som er synlig ved blant annet kostymevalg og i rollefremstillingene, men samtidig har forestillingen et mer moderne og eksperimentelt kroppslig uttrykk. I tillegg bryter stykket med klassiske forestillingsfremvisninger, da publikum har friheten til å bevege seg innad i rommet, og danne personlige opplevelser med The Court.

Louis XIV og Regina George?

The Court  henter inspirasjon fra Louis Schou-Hansens masteroppgave, hvor han drøfter Solkongen Louis XIVs rolle i dansehistorien, og sammenligner rollen til kongen  med hovedpersonen i filmen Mean Girls; Regina George. På nettsidene til Dansens Hus har de lagt ut tre kapitler fra masteroppgaven. Schou-Hansen påpeker der hvordan både Solkongen og Regina befinner seg i en høyere sosial rangering, og bruker denne makten til å kontrollere dem under seg. I tillegg er The Court også inspirert av sosiologen Avery Gordon, som hevder at vi alltid lever side om side med fortidens spøkelser. Gordons idé viser til at historie ikke er noe som forsvinner, men heller noe som konstant vil være til stede, uavhengig av om vi er klar over det eller ikke. 

The Court fremstiller et dystopisk samfunn hvor historien ikke bare forblir i samfunnet vårt, men aktivt styrer menneskene i rommet. Med tanke på hvordan det er en utydelig grense mellom aktør og publikum, skaper dette uforutsigbarhet, men hinter også til negativ sosial kontroll. Spør du meg så gir ikke konseptet rom til at samfunnet skal kunne utvikle seg til noe nytt, men heller en tanke om at historien alltid vil påvirke oss i fremtiden. 

Om jeg skulle valgt et ord for å beskrive The Court hadde jeg valgt å kalle det interessant. Selv om jeg mener at ideene bak stykket begrenser hvordan samfunnet utvikler seg, så har The Court et stykke som tester kreative grenser, og er en unik opplevelse.