Jeg fikk lyst til å gi en klem

Når teater lykkes, glemmer man at man sitter i en sal, og dette skjer fra første replikk til siste applaus i Anna bryter. Med en god balanse mellom alvor og humor blir dette en teateropplevelse som både engasjerer og berører.

Av Edvard Pedersen

«Anna bryter» er en trist, realistisk, men morsom teaterforestilling, der vi får være med inn i skuespiller Anna Ladegaards oppvekst med en mor som er alkoholiker. Denne forestillingen er laget av Anna Ladegaard i samarbeid med Det andre teatret, og hun har opptrådt med denne forestillingen i ett år. Annas mål er å få ha hovedrollen i sitt eget liv. 

I programmet står det at «Anna bryter» er en forestilling for ungdom fra 16 år og oppover. Jeg synes ikke det passer helt. Selv om alkoholisme er et sårt tema for noen, mener jeg at budskapet Anna kommer med er veldig viktig. Denne forestillingen er såpass mild og morsom at barn under 16 år ikke tar noe skade av den. Jeg mener denne forestillingen passer for alle barn på ungdomskolen og oppover. 

Selv satt jeg på første rad, røyk fra røykmaskinen var nesten helt oppe i fjeset mitt, lysene var helt synkronisert med følelsene til Anna. Når hun var rolig var lysene dimma og stille, mens når hun var sur så var det sterkt og mektig, som om følelsene hun hadde fløyt ut i salen. Store deler av forestillingen satt Anna på en stol på scenen og var rolig. Hun fortalte og snakka på en myk måte, sånn at alle kunne forstå. Hun ville at alle skulle forstå. Det var som om jeg var med på å føle det hun følte.

Plutselig satt vi der og Anna snakket om hvor sur og lei seg hun var for at moren hennes var som hun var, og så begynte hun å gråte. Jeg tenkte, hva skjer nå? Spiller hun nå, eller er dette ekte? Hele salen var stille. Jeg satt der og kjente en tåre komme, det eneste jeg ville var å gi en klem til Anna.

Det som gjorde inntrykk på meg under denne forestillingen var hvordan Anna brukte følelsene sine og scenen til å fortelle historien sin, og hvordan hun brukte komedie til å gjøre det enklere å forstå. Hun fikk meg til å føle at jeg var der, hos henne, med moren hennes. Dette var trist, men det gjorde det lett for meg å leve meg mer inn i historien. Hun viste at denne fremføringen har blitt både gjennomtenkt og fullført flere ganger. Hun fortalte ting som om det var fra ett barns synspunkt i nåtid, at det var som om barnet inne i henne fortsatt var der når hun fortalte denne historien. Anna hadde en dyp forståelse av hva hun hadde gått gjennom som liten med en mor som var alkoholiker. Dette gjorde at hun fortalte historien sin skikkelig ordentlig og realistisk. Dette var ekte følelser.