Et oppgjør med tilgivelsen

Er tilgivelse noe modig og vakkert, eller en vare man må handle med når man ikke har noe annet? Hvem vinner på det? Den som tilgir eller den som blir tilgitt?

Under the Shade of a Tree I Sat and Wept er en forestilling laget av to teatre: The Market Theatre fra Sør-Afrika og kosoviske Qendra Multimedia. Førstnevnte har hus i Johannesburg og har siden 1976 vært en viktig politisk stemme mot apartheidregimet. Qendra Multimedia er et kompani basert i Pristina, Kosovo, og skriver på nettsiden sin at de jobber med alternativ kunst som tar opp sosiale og politiske problemer. Sammen tar de to teatrene for seg oppgjør med fortiden fra de respektive landene: tilgivelsesprosessene etter blodfeidene i Kosovo og sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika. Gjennom historier fra ulike parter i de to grusomhetene blir vi som publikum dratt inn i situasjoner hvor forbryter og offer må stå ansikt til ansikt.

Apartheid i Sør-Afrika var et system for raseskille som innebar omfattende undertrykking av den afrikanske befolkningen. Etter regimets fall i 1994 ble sannhets- og forsoningskommisjonen opprettet for å granske overgrep og gi amnesti mot tilståelser. I Kosovo viser forestillingen til blodfeider, en tradisjon der familier hevner drap med nye drap, noe som førte til langvarige voldsspiraler før forsoningsinitiativer på 1900-tallet forsøkte å stanse dem. Forestillingens aktivistiske prosjekt er å problematisere slike forsoningsprosesser ved å stille spørsmål ved om tilgivelse faktisk skaper rettferdighet, eller om den først og fremst tjener gjerningspersonene på bekostning av ofrene. Den retter særlig kritikk mot ideen om forsoning uten reell ansvarliggjøring. Sannhet er også en viktig tematikk.

Det er ingen tydelig lineær handling, men heller flere episoder fra de to landene satt sammen. Skuespillerne på scenen er fra Kosovo, Albania og Sør-Afrika, og de presenterer konfliktene hver for seg. Det er med andre ord tydelig på scenen hvem som kommer fra hvor.

Vi møter sørafrikanere som blant annet forteller om å bli rullet naken inn i et teppe, om en sønn som blir utsatt for syreangrep, og kosovere som forteller om å miste fedrene og brødrene sine i tidlig alder til blodfeidene. Noen av skildringene er så forferdelig vonde at svetten begynner å renne, og flere i publikum vrir seg i stolen med forferdede ansiktsuttrykk. Noen gir til og med fra seg sjokkerte gisp og håpløse sukk. Det er sjelden man opplever at salen ikke klarer å holde følelsene sine inne. Med musikk og lysdesign som intensiveres blir stemningen så voldsom at det til tider blir direkte ukomfortabelt å være til stede. Som når en mor forteller at en politimann kappet av hånden til sønnen hennes og bevarte den i et syltetøyglass på kontoret sitt som trofé.

Men så går lyset på. Skuespillerne «bryter» karakter, og det viser seg at handlingen finner sted i en prøvesal hvor det lages et stykke om de to hendelsene. Seriøsiteten forsvinner, og vi er tilbake i det trivielle. Fra den fiktive prøvesalen kommer det etter hvert frem at mange av historiene som blir fortalt på scenen er oppdiktet. Må historiene vi forteller være sanne, eller helliggjør målet middelet? Det oppdiktede teateret prøver jo bare å lage en spennende forestilling for å fremme budskapet sitt.

Det doble fiksjonslaget åpner opp for refleksjon rundt hva sannhet er og dens verdi, men min umiddelbare tanke var at dette først og fremst er et billig grep for å skape kontraster i dynamikken. Ved gang på gang å veksle mellom grusomme og intense beretninger og en lystig arbeidshverdag i teatret blir formen forutsigbar og raskt slitt ut. Grepet svekker etter hvert intensiteten i materialet, fordi publikum lærer at ubehaget alltid vil bli avbrutt. Hadde de turt å la publikum sitte enda lenger i det ubehagelige uten at man visste at snart går lyset på og vi igjen kan slappe av, hadde forestillingen blitt mye vanskeligere å fordøye. Samtidig får grepet frem hvor avslappet forhold vi har til grusomheter som ikke direkte angår oss selv i det dagligdagse. Skuespillerne ler og tuller på jobb og virker ikke som de tar tematikken særlig seriøst når de ikke er midt i den. De virker heller mer opptatt av at de vil ha fine kostymer og ketchup på pizzaen sin.

Når kolonistene i Sør-Afrika som tok del i apartheidregimet skal tilgis, hva skjer så? Politioffiserene som har laget karriere på å banke opp, terrorisere, splitte familier og objektifisere mennesker får amnesti. Og de som indirekte har tatt del i rasismen får løftet noen tonn med dårlig samvittighet fra skuldrene. Men hva med ofrene? De bærer fortsatt traumer, har fått varige fysiske og psykiske skader, og rasismen i Sør-Afrika ble på ingen måte tilintetgjort etter sannhets- og forsoningskommisjonen. Så hvem var den egentlig for? Her blir forestillingens politiske kjerne tydelig: Den stiller spørsmål ved om forsoning kan bli en form for urettferdig avslutning forkledd som løsning.

I forestillingen blir tilgivelsesprosessen i Kosovo fremstilt på en annen måte, men de beskriver situasjonen annerledes enn de spiller den ut. Blodfeidene blir presentert som et oppgjør mellom familier som har «tatt blod» fra hverandre. Når de derimot forteller historier, er det mer fokus på et offer og en gjerningsperson, i stedet for at begge parter er begge deler. Dette gjør det vanskelig å tolke hva de vil si om tilgivelsesbegrepet i denne konflikten sammenlignet med sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika, spesielt om man ikke kjenner til konflikten fra før. Det som likevel kommer frem, er hvor dypt hevn var internalisert i Kosovo. De som tilgir ble av mange sett på som feige og svake, som forrædere mot egen familie: Hvorfor tar du ikke blodet tilbake? Gjennom historiene blir hevnens grunnleggende mekanismer avslørt, og det blir krystallklart hvor skadelig og lite bærekraftig den er på generelt grunnlag, selv om den kan oppleves nødvendig og svært fristende.

Forestillingen kaster mange spørsmål og meninger mot publikum, og det blir mye å tygge på i etterkant. Det er et tydelig aktivistisk prosjekt som kritiserer sannhets- og forsoningskommisjonen, sprer bevissthet om hva som faktisk skjedde under apartheid, og om blodfeidene i Kosovo, hvor de ufiltrert viser hvordan hevnlyst kan ødelegge et helt samfunn.

Det kunstneriske uttrykket i seg selv er enkelt og noe uinteressant. Det er en musiker med på scenen som spiller fløyte og synger, men musikken er generisk, og interaksjonene mellom musikeren og skuespillerne blir ikke en reell dialog mellom to kunstformer, som for meg er hele poenget med live-musikk på scenen. Det er også et par koreograferte scener. Disse fremstår noe malplasserte og som pauser fra de nervepirrende beretningene. Også scenografien er enkel med kun noen stoler og bord. Det holder vann fordi det estetiske åpenbart ikke er fokuset, men om forestillingen hadde satt estetiske, og ikke bare intellektuelle spor, tror jeg også budskapene hadde kommet enda bedre frem.