Peer Perez Øians første akt er et mesterverk!

Thorbjørn Harr skaper en leken og nyansert karakterstudie, der musikken åpner for en uventet sårbar Peer Gynt. Men det virker som om første og andre akt er regissert av to forskjellige personer.

I den milde kveldssolvarmen på Gålå talte Masud Gharahkhani foran spente publikummere, kledd i ulltøy og tursko, da han erklærte Peer Gynt festivalen 2026 for åpnet. Stortingspresidenten kunne avsløre at over 500 frivillige har bidratt både på og bak scenen. Sammen har de gjort det mulig å sette opp årets forestilling, et eksempel på hva mennesker kan få til når de stiller opp for hverandre. Uten kjærlighet til menneskene rundt oss våkner trollene i oss, presiserte Gharahkhani. De finner raskt grobunn i en verden der makt trumfer menneskeverd. Derfor traff Gharahkhanis påminnelse: menneskets betydning måles i hva vi gjør for hverandre, mer enn i hvem vi er og hvor vi kommer fra. Det er rake motsetningen til trollenes credo “vær deg selv- nok”. 

Storspill fra Thorbjørn Harr 

Når Mor Åse forteller Solveig om hvordan hun og Peer levde sammen da han var liten, sier hun; “En bruker brennevin, en annen bruker løgne; Å ja, så brukte vi eventyr”. Peer sine fortellinger er mer enn gjøgling og provokasjon, og det preger Thorbjørn Harrs Peer Gynt. 

Forestillingen starter med at Harr klimprer forsiktig på et piano. Han behandler musikken som et fintstemt verktøy for å trollbinde lytteren. Når Mor Åse entrer scenen lager Harr stor fortellerkunst for henne. Forsiktig åler han seg rundt moren og maner frem Bukkerittet på scenen. Ved hjelp av en svært rytmisk forestillingsevne klarer Peer Gynt fysisk å dra med seg hele publikum over Gjendineggen. Til tross for at replikkvekslingene i Bukkerittet er en av de mest siterte i norsk teater, kjennes det som at jeg ser Bukkeritet for første gang i Harrs friske og originale tolkning. 

Ingen har sansen for Peer

På vei til Hægstad Gård forestiller Peer seg livet som keiser. Han fantaserer om vakre jenter og en prangende rikdom, men blir overrumplet av en gjeng med menn fra bygda. Mennene gjør narr av ham på en overlegen måte og Peer fyrer seg opp. Mennene kaller ham blant annet for et drukkent svin. Det er tydelig at ingen har særlig sansen for Peer, men når han begynner å spille, blir stemningen annerledes. 

Peer tar med seg en saksofon og spiller opp til dans på Hægstad. Sammen med et liveband lager han behagelige og lokkende jazztoner. Musikken beskriver presist hvilken suggesjon Peer har på folk rundt seg. Selv om han er både lat og upålitelig, er Mor Åse ulykksalig sjarmert av hans formidling. Den samme makten har han over publikum når alle bryllupsgjestene svinger seg til tonene hans. Sjarmen gjør det mulig å forstå hvordan han klarte å opprettholde et helt liv som egoist. 

En misforstått multikunstner?

Når Peer møter Solveig blir musikken myk og øm. Han rødmer og viser henne den milde siden av seg selv, en side han tidligere bare har vist til Mor Åse. I et øyeblikk stopper tiden og det er bare de to som eksisterer. Forestillingen tydeliggjør at Peer er mangefasettert fordi evnene hans ikke bare brukes til å flykte fra virkeligheten, men også til å forstå dem han er glad i. Dette kommer nydelig frem i Mor Åses død hvor Peer bruker fantasien til å ri moren inn i himmelen. Han legger seg forsiktig i sengen sammen med henne og oppfører seg som om han er en liten gutt igjen. Når hun sovner inn spiller han dempet Griegs Aases død på saksofon, som gradvis bryter ut i et surt sørgende ul fra saksofonen. 

Jeg synes det er elegant at saksofonen spiller hovedrollen. Når Peer spiller er han lyttende og lydhør for klangen i rommet. I bryllupet er det som om han står utenfor og  ser inn, før han bruker musikken som en smygende inngang. Det gjør Peer mindre påtrengende og mer søkende. Jeg har tidligere opplevd andre Peer Gynt-tolkninger som langt mer fresende og med klørne ute fra første stund. Da blir det selvsagt allerede fra start at dette er en forestilling om et stort ego. Her synes jeg derimot at man åpner mer for egne personlige forståelser av Peer. 

Etter pause konseptualiseres Peer Gynts reise betraktelig. På asylet til Begriffenfeldt er pasientene fanget i en digital verden foran telefonstativer, Anitra har blitt til Ai-nitra og passasjeren på båten er en mekanisk kopi av Mor Åse. Denne moderne stilen skaper mange vakre tablåer på scenen. I kontrast til den ville naturen, er det fascinerende når Knappestøperen kom rullende inn på en plate der det var satt opp et Nav-lignende kontor. Det var fint å se på, men magien fra første akt manglet. 

I akt to mister Harr mulighet til å spille 

Første akt var en mesterlig karakterstudie av Peer og hvordan han forholder seg til virkeligheten, men i møte med den futuristiske iscenesettelsen i andre akt blir Harr til tider overskygget av det visuelle uttrykket. Han er mer stillestående og forflyttes raskt fra situasjon til situasjon. Som publikummer mister vi litt av det indre perspektivet og står mer utenfor og ser på hva han gjør. 

Når Peer vender hjem, og innser at ingen egentlig bryr seg om livet hans, flokker de frivillige skuespillerne seg rundt ham med store oppblåsbare figurer. Figurene er store og fargerike, men samtidig er de tomme inni og kan lett blåse bort, noe som speiler substansen bak Peers fasade. Jeg nevner dette eksemplet for forklare at de moderne regigrepene er kloke og til ettertanke, men at de ikke spiller på Harr sin superkraft, nemlig forestillingsevnen. 

Årets Peer Gynt er laget med kjærlighet og fascinasjon for mannen bak fasaden. Selv om andre akt ikke fungerte like godt for meg, er denne forestillingen den vakreste teateropplevelsen jeg har hatt så langt i Unge stemmer.