Radioteateret vender tilbake på Lier kulturhus

En barneforestilling, utviklet for svaksynte, viser hvordan radioteatrets egenart kan overføres til scenen. 

Monster er veldig ulik en barneforestilling jeg selv så gjennom Den kulturelle skolesekken, som var utviklet med et lignende konsept for svaksynte, og som jeg vagt husker som tuting. Den ville sikkert fenget meg i dag, men som barneskolebarn synes jeg det var helt merkelig å sitte i mørke å høre på blåseinstrumenter. Monster derimot, er lett å bli revet med i. Jeg ville ha likt å se den som barn, for bak superhelt-actionen finner vi den sårbare hovedpersonen Thea. 

«Å nei, jeg glemte å ta av lappen på den nye genseren, det er sikkert derfor de hvisket sånn» sier Thea etter en lang dag på skolen. Hvem har vel ikke gjort den samme feilen? Thea befinner seg midt i et virvar av pubertet, rykter og følelsen av å stå utenfor. Kan det ikke bare bli litt enklere? Hun tenker at hvis hun bare kunne høre hva alle hvisket, kunne hun forandre seg og da ville ingen baksnakke henne. Neste dag våkner hun til en overveldede strøm av lyd. Edderkoppen som kryper under senga, foreldrene som spekuler om hun har mensen, naboen som pusser tennene og på skolen kan hun høre alt det slemme som blir sagt om henne. Hun må lære å kontrollere superhørselen og i prosessen begynner en ekte superhelthistorie å ta form.

Monster er skrevet av Helene Nybø, regissert av Peter Kolbjørnsen og satt opp på Lier kulturhus. Ved inngangen stod regissøren selv og delte ut øyemasker til alle i publikum og tok seg tid til å slå av en prat med flere av de fremmøtte. Inne i salen er stoler plassert i en firkant på scenen, med et tomt spillerom i midten. Mens skuespillerne selv instruerer oss til å beholde maskene på under hele forestillingen, spilles en rolig, meditativ lyd i bakgrunnen. Vi tar på oss maskene, og idet en skoleklokke ringer er forestillingen i gang. Handlingen utspiller seg tett rundt oss, der skuespillere løper rundt i rommet for å skape en travel skolegård. Skuespillerne understøttes av forhåndsinnspilt lyd som forsterker opplevelsen av sted, som bakgrunnsstøy fra en bråkete skolegård. 

Å sitte med bind for øynene på Lier kulturhus tok meg tilbake til da jeg var åtte år på biltur og hørte et krimhørespill som ble sendt på dab-radio. Det var Spill i mørke (1979) av Edith Ranum og jeg fryser til når jeg tenker på det. Jeg ser det sånn for meg hvordan den stakkarslige blinde Beate Gran viser seg å ha kvalt sin søster i forakt. Jeg husker den bleke huden hennes, den uskyldige stemmen og klinkekulene hun slapp fra seg for å huske hvor hun hadde vært i drapsøyeblikket. Bildene er fortsatt helt klare for meg, tolv år senere. De har blitt en del av min barndom fordi mamma har gode minner fra barnetimen, et radioprogram med musikk og fortellinger som var stort på 1970- tallet, da hjemmeværende førskolebarn fortsatt var normen. 

Jeg delte dette minnet med min mentor Anette og påstår at skuespillerne var bedre før med høytidelige stemmer som Lise Fjeldstad. Anette lytter til det jeg sier, men begynner heller å fortelle om hvordan lydproduksjonen til Radioteateret var helt annerledes før 2000-tallet. I «gamle dager» ble alt spilt inn samtidig og hun illustrerer et bilde av skuespillere som gikk i sandkassen og rekvisitørene som stod og klakket med kokosnøtter samtidig som dialogen gikk. I dag er Radioteateret lagt ned, men NRK lager fortsatt enkelte produksjoner av lyddramaer, særlig påskekrim. Lydbildet er et helt annet, fordi effekter ofte legges på i ettertid. Jeg begynner å tenke på hvilken dramatisk effekt det har på en skuespiller å kjenne grusen knase under skoene samtidig som de skal leve seg inn i en sen kveld i Oslo sentrum.

Det er nettopp denne typen samspill mellom lyd og innlevelse som blir tydelig i Monster. Skuespillerne kunne stå stille og lest replikkene sine, vi ser jo ingenting. Men det er følelsen av at lyden beveger seg rundt i rommet som gir meg inntrykk av å være en del av handlingen. 

Lydene kan også invitere lytteren inn i rom de aldri har vært i før.  Noe av det som gjorde meg helt oppslukt i Edith Ranums hørespill var at hun skildret et samfunnslag jeg ikke hadde kjennskap til. En verden med skuespillere som sitter på Theatercafeen etter sceneprøver, håpløst forelskede dramaturger og forfattere som skal på litteraturseminar og boklanseringer. Det ble en deilig flukt inn i en kulturelite som er kjappe i replikken og lever bedagelige liv på Oslos beste vestkant. 

Å se Spill i mørke på en teaterscene hadde kanskje ikke vært like engasjerende som å høre stykket på biltur. Tradisjonell scenografi kan være underveldende i forhold til hva historien forsøker å formidle. Kostymer ser ut som kostymer og sceneoverganger blir kronglete, derfor ender mange regissører opp i en «black box»-stil med tomme rom, få rekvisitter og en minimalistisk, nesten brutalistisk, ramme som skal symbolisere alt mulig, men som kan føles kald og abstrakt.

Jeg så litt av den politiske satirefilmen Ingen kommentar (2025) i går og jeg satt med en følelse av at regissøren har tenkt “dette blir et fint bilde”. Regien var veldig teatral og iscenesatt, som i en scene hvor parodien på Erna Solberg blir plassert ved enden av et formelt langbord med masse pizzaer rundt seg, mens den karikerte rådgiveren vrir seg som en hyene på den andre siden av bordet. Dette er et eksempel på at visuell scenografi kan bli for ledende, dermed også for åpenbar og kjedelig. 

I Monster brukes derimot kun lyd for å skape levende rom og det gjør handlingen ulik noe annet jeg har sett før. Når jeg skulle gjenfortelle hva jeg hadde sett til mamma etter forestillingen, sa jeg noe som dette: “en jente med superhørsel som kjemper mot et monster som bor i kloakken under skoledoen”. Det høres ut som en NRK-superserie, tenkte jeg. Forestillingens dramaturgi minner om en lettlest tegneseriebok, som Kaptein Supertruse eller En pingles dagbok. Det er raske vendinger, tydelige bilder og små, tullete detaljer som fanger oppmerksomheten med en gang. I første scene introduseres vi for en pubertal klassekamerat i stemmeskiftet, som er hemmelig forelsket i Thea. Det er et småpinlig øyeblikk med den samme herlige humoren som da Thea glemte lappen på jakken sin.

Når synet fjernes skjer det noe ekstra med humoren, den blir sterkere fordi jeg selv må fylle inn alt som mangler. Karakterene får et ekstra liv, i form av mitt eget miljø og gøyale personligheter jeg har møtt opp igjennom. I en annen scene hører vi et opptak av en barnestemme som forteller at venninnen ikke får komme på bursdagen hennes, uten at vi noen gang ser jenta. Det gjør at det føles som å stå utenfor og smuglytte til noe privat. Jeg får oppleve en verden som barn deler mellom seg, som voksne ikke er en del av.

Synet dominerer vår oppmerksomhet. Jeg husker selv fra videregående at lærere kunne holde en presentasjon foran klassen, men hvis eleven foran meg begynte å google noe på pc’en (jeg hadde en klassekamerat som så på 100 pounds sisters i alle historietimer), tok det all oppmerksomheten. Når synet tas bort, tvinges man til å lytte til hva teksten faktisk sier, og det er radioteaterets egenart.

Derfor er det synd at mange ikke vet hva hørespill er. Barn født etter 1980 har i mindre grad vokst opp med hørespill, og bruken ser ut til å avta jo yngre generasjonene er. I Tilman Hartensteins bok Det usynlige teateret (2001) vises det til forskning der radioteateret ble spilt for skoleklasser. Funnene peker på at “hørespillets suggesjonskraft ikke har forsvunnet, men at hørespillene ikke trenger gjennom i dagens mangfoldige mediehverdag”. 

Da jeg gikk på videregående og skulle sette opp Ibsens En folkefiende, satt hele klassen i skolens dramasal og lyttet sammen til Radioteaterets oppsetning av stykket fra 2004. Uten noe visuell distraksjon trådte de dobbeltbunnede undertekstene tydeligere frem. Hartenstein beskriver at radioteater kler Ibsen da “overvekten av ord fremfor scenisk handling (…) gjør Ibsens stykker relativt lett anvendelig for radio”. I samtalene mellom aktene hadde klassekameratene mine fått nye tolkinger de ikke fikk ved lesning. Plutselig fikk Hovstad et nytt motiv, der han fremsto som romantisk interessert i Thomas Stockmanns datter. 

Denne erfaringen peker mot noe mer generelt. I Det usynlige teateret skriver Hartenstein videre at lytting har blitt en sekundæraktivitet, noe man fyller sinnet med mens man vasker eller kjører bil. Det er slutt på den tiden da hele familien samlet seg rundt radioen, og lyttingen kan derfor nå bli ensom. Når boken ble publisert gikk hørespillene kanskje en eller to ganger på radio og hvis du ville høre dem igjen måtte du kjøpe det på en egen CD. 

Der Hartenstein beskriver lytting mer individuelt og fragmentert, viste Monster og min egen opplevelse fra samlytting til En folkefiende hvordan man kan bruke teateret til å skape et felles rom for oppmerksom lytting. 

I 2001 kunne heller ikke Hartenstein ane hvilket felles referansefenomen NRK radio-appen og podcast-kulturen kom til å bli. Jeg var nylig i en bursdag hvor en kompis begynte å forklare noe han hadde hørt i NRK podcasten Krimrommet, om Høibysaken, uten å vite at over halvparten av oss allerede hadde hørt den samme episoden tidligere den dagen. Akkurat den situasjonen har jeg opplevd mange ganger, enten det er på TikTok eller Spotify, der noen deler noe de tror er nytt, også viser det seg at resten allerede har sett det samme. Vi hører ikke lenger på ulike CD-opptak. Vi hører på de samme tingene, ofte samtidig.  

NRK viser også hvordan kollektiv lytting fungerer i møte med litteraturen. NRKs Leseklubben har på kort tid blitt et populært format der litteratur diskuteres i fellesskap med en kjent person som guider tolkningen. Klassikere som Markens grøde og 1984 får en ny aktualitet når de kan bearbeides i fellesskap. Det som tidligere var en tung leseropplevelse blir et kollektivprosjekt sammen med andre som også lytter. Litt på samme måte gjør Monster lyttingen til en egen aktivitet, slik barn en gang samlet seg rundt radioen for å høre barnetimen på 1970-tallet.

Til slutt sitter man igjen med et morsomt paradoks. Vi lever i en tid der alt vi hører på føles personlig basert på “for deg” lister, algoritmer og anbefalinger, men så viser det seg at vi egentlig hører på akkurat det samme som alle andre. Forskjellen er bare at vi ikke er klar over det.