Mellom teatermagi og selvterapi

Meliorisme vil romme alt: kjærlighetssorg, fedre, ensomhet, beredskapslager og meningen med livet. Ikke alt fungerer, men når forestillingen treffer, føles det som om noen har tatt tankekjøret til en 19-åring og lagt det rett ut på scenegulvet.

Fy faen, jeg har aldri følt meg så sett på teater før. Som en 19 år gammel jente som akkurat har gått gjennom sitt livs største endring, er nyflyttet til Oslo, nysingel og rimelig ny på studiene – alt på en og samme tid. Både skuespillerne og selve stykket Meliorisme viste meg at spørsmålene i livet aldri slutter å komme: Hvorfor har man kjærlighetssorg og hvorfor vil man egentlig være med de som gjør deg vondt, og hva burde man ha i et beredskapslager? Denne forestillingen viste meg at jeg ikke var alene. 

Torshovgruppa  består i 2026 av skuespillerne Petronella Barker, Marte Engebrigtsen og Maria Kristine Hildonen. I Meliorisme har  de tatt med seg hovedvokalisten i Valkyrien Allstars, Tuva Syvertsen, for sammen å lage og utvikle denne forestillingen. Premieren var først satt til 22. april, men på grunn av sykdom hos Hildonen ble premieren utsatt til 27. april – i håp om at Hildonen ble frisk. Vi fikk dessverre det motsatte utfallet, og Hildonen var fraværende, og hennes replikker og handlinger ble lest og gjort av de andre skuespillerne i samarbeid med sufflør og inspisient.

 Petronella Barker, Marte Engebrigtsen og Tuva Syvertsen er alle en god del eldre enn meg, men det føltes som om de hadde levd mitt liv og gjenfortalte det på scenen. Ikledd kule, broderte kjeledresser, laget av scenograf og kostymedesigner Birgitte Mørk Winther,  brettet de ut om alle livets spørsmål. Jeg ble helt sjokkert da de stilte spørsmålet: “Hvem er du når ingen ser deg?”, for dette er et spørsmål jeg stiller meg selv hele tiden. Det er et spørsmål som innebærer alle de hjelpeløse og rare tankene man har som ung, og viljen og ønsket om å finne sin plass her i verden.

På teatrets nettsider står det at ‘meliorisme’ er en filosofisk idé om det som finnes mellom pessimisme og optimisme, og at selve forestillingen har tatt utgangspunkt i skuespillernes egne erfaringer og liv. Dette gjør forestillingen ekte og relaterbar, men også litt usammenhengende.  I forestillingen brukes skuespillerenes egne navn, så skillet mellom rolle og privatperson glir fort over i hverandre. I denne anmeldelsen bruker jeg fornavn når jeg snakker om rolle og etternavn når jeg snakker om skuespillere.

Den én time lange forestillingen oppleves nesten episodisk, hvor hvert segment kunne stått godt på egne bein, men i sammenheng med de andre svekkes hele greia fordi det blir rotete å følge med på. Det er fire forskjellige livserfaringer som skal fortelles på ganske kort tid, og det får de ikke helt til. Forestillingen er en blanding av monologer, dialog, prosa og nydelig musikk spilt av Tuva Syvertsen. Alle de forskjellige formene fremføres om hverandre, og musikk spilles gjerne i bakgrunnen av de fremførte monologene. Det episodiske uttrykket oppstår i at hver form står for seg selv på scenen, og det er ingen myke overganger fra scene til scene, bare ugjennomførte hopp. Det merkes spesielt tydelig når de tre i én scene har en flytende samtale mellom seg, og så plutselig er Petronella oppe i 2.etasje og begynner å framføre et dikt. Scenerommet er høyt under taket, og dette tomrommet har Torshov-gjengen valgt å fylle med flere tau og en taustige hengende fra taket. Det virker som om disse tauene er mest til pynt og litt for at skuespillerne skal ha noe å ta på for at alt ikke skal bli helt stillestående.

Da jeg kom inn i rommet, ble jeg fort minnet om min egen tid som skuespiller på dramalinjen på videregående. Der skulle man også lage det man mente selv var kjempeviktige forestillinger, med masse ambisjoner, men som ofte endte opp som rotete og til tider litt for personlige til at publikum kunne være komfortable. Dette oppleves også som tilfellet hos Torshov-gjengen. Som publikummer føltes det som at jeg kunne se prosessene og ikke det ferdige resultatet. Jeg kunne skjønne hva de hadde ønsket å gjøre, men så at de ikke hadde kommet helt i land med det. 

Det var dessverre tydelig merkbart at Maria Kristine Hildonen var fraværende fra forestillingen, ikke bare fysisk, men også i stemningen og kvaliteten på stykket. Noen av nødløsningene de hadde valgt funket, som da Petronella og Marte tok over monologene til Maria. Men når suffløren skulle ta over enkeltreplikker, brøt det illusjonen om at jeg var på teater. Jeg ble dratt ut av denne fine og tankevekkende verdenen de hadde tatt meg inn i, og jeg hoppet helt ut av tankekjøret mitt. Som en som har sett Hildonen skinne i andre forestillinger tidligere, kunne jeg gjenkjenne måten teksten var lagt opp på og hørte og så i hodet mitt hvordan jeg forestiller meg at hun ville fremført det. 

Det er første halvdel av forestillingen som fengsler meg, og det er den jeg drømmer tilbake til. Jeg drømmer tilbake til følelsen jeg satt med av å bli sett på en teaterscene og av å føle at jeg ikke var alene her i verden, og at alt egentlig gikk bra fordi de store spørsmålene ofte ikke hadde noe godt svar. Store deler av den andre halvdelen er derimot noe jeg ikke trenger å se i drømmene mine. Etter at de har flettet sammen tauene som henger i taket til en stor og lang flette midt i rommet, helt i stillhet, brytes denne stillheten av Tuva som lager rytmiske dunk i gulvet – som bygger seg opp. Og skuespillerne blir med, en etter en, i dunkingen. Det er en veldig lang sekvens med dunking som utfolder seg sakte: Først blir dunking til bevegelse med hele kroppen, så ser vi at de begynner å kle av seg. Det blir en slags dyrisk bevegelse, og i sammenheng med strippingen av klærne blir det ganske ukomfortabelt og kjedelig å se på i lengden.

Resten av den andre halvdelen var ikke like fengslende (både på godt og vondt). Det var flere monologer, enda flere filosofiske samtaler, men denne gangen var samtalene sentrert inn mot et samlet tema. Mye av det de sa handlet om det å være barn til en forelder, enten det er til en slem far eller en uoppmerksom mor.

Generelt ble det mye snakk om menn i den andre halvdelen, om fedre som man bare er en skuffelse for og hvordan fedre ofte kan bli et hull og et savn. Og hvordan “blod kan bli så tynt at det er tynnere enn vann”. Men de tok seg tid til å gjøre oss oppmerksomme på at det “ikke er alle menn”, ikke alle menn som er fedre som er slemme, ikke alle menn som voldtar, ikke alle menn som bruker sin makt i verden for å undertrykke andre. Men der jeg satt, 19-årig jente helt fersk på alt, kjente jeg på at “nei, det er kanskje ikke alle menn, men veldig mange”. Det at det var tre kvinner som sto på scenen og snakket så mye om menn gjorde også at det virket nesten som en smule mannehat, og denne delen var heller ikke noe ryddigere enn den første, så det ble til en slags rotete rant i forskjellige deler om mannehat. Dette falt ikke helt i smak hos meg. Igjen så kan jeg se hva de vil få til, og jeg skulle gjerne ønske at de fikk det til, for ideene og budskapene er gode, men forestillingen kunne ha fått litt mer tid på seg til å bli helt ferdig. 

Det er likevel  én gjennomgående følelse jeg hadde under forestillingen, en deilig følelse, ikke for vondt og ikke for godt, men helt imellom, akkurat sånn meliorisme skal være.