En sitcom på scenen

Den spanske flue er en tre timer lang forestilling som ikke føles så lang ut i det hele tatt. Timene flyr forbi på grunn av god humor og historiefortelling. 

Jeg hadde aldri hørt om Den spanske flue før jeg gikk inn i salen. Jeg hadde sett for meg noen kjedelige “fine kunstgreier” når jeg hørte det navnet. BOOM. Første jeg møter er en stor rosa logo på forteppet. BOOM. Morsom musikk. BOOM. Forestillingen starter med en avspilling av en klassisk TV-serie-intro som introduksjon av hver og en av karakterene. Jeg får frysninger gjennom hele kroppen. Skulle nesten tro man så på en episode av Hotel Cæsar. Uten å i det hele tatt ha møtt karakterene eller sett scenografien, så føler man seg allerede hjemme. Jeg begynte å lure på om dette skulle være min nye familie de neste tre timene. Det sa “klikk” med en gang Emma Klinke begynte å gå ned trappen som en fyllesjuk dame som bablet om politikk til et kamera-crew, en ungdommelig jente, Paula Klinke, som selvfølgelig bare snakket om gutter til den “stygge” vennen sin: Betty Løvberg, og masse bussiness-menn som snakket “formidabelt”, men ikke virket helt som de egentlig skjønte hva de holdt på med. 

Klassikeren er tilbake

Den spanske flue er originalt en tysk oppsetning skrevet av Franz Arnold og Ernst Bach fra 1913. Den har blitt satt opp flere ganger her i Norge. Første gang på Nationaltheatret i 1915. Den mest kjente oppsetningen i Norge var på ABC-teatret i 1989, og ble senere spilt inn som en juletradisjon av NRK i 1990. Den moderne versjonen av forestillingen er regissert av Mads Bones som har lagt handlingen til et reality- og “gladkristent” 1990-tall. Historien de forteller går ut på at Ludvig Klinke har en mørk hemmelighet om at han har gjort en dame, Den spanske flue,  gravid. Spørsmålet er bare om Klinke er den eneste mulige faren i denne historien? I tillegg inviterer Emma Klinke Henrik Meisel hjem til dem for å fri til deres datter. Dette vet Ludvig ikke noe om, og han tror derfor at Henrik er hans sønn.

Gamlehjemmets spesial-avdeling

Karakterene blir introdusert på introfilmen, og det var mange gamle menn. Jeg pleier vanligvis å slite med å huske hvem som er hvem når alle ser så like ut (noe eldre gjør), men her hadde karakterene så overdrevne og klare personligheter at det ikke var vanskelig i det hele tatt. De var sååå rare, men det hjalp meg bare med å heie på alle sammen. Alle hadde noe morsomt å si og gjøre. Spesielt musikknumrene de hadde, de var ikke akkurat de største musikalsangene og opptredenene man har sett, men de er definitivt oppe på skalaen med de som har vært mest underholdende via måten de kom inn i stykket på. Når man ser gamle menn stirre ut mot alle sammen og plutselig begynne med sang og dans, så føles det veldig rart ut, men det var ekstremt gøy å se på.

Snakk til mæ

Hver og en av karakterene blir spilt med forskjellige catchphraser som definerer sin karakter.

Emma Klinke – “Snakk til mæ”

Ludvig Klinke – “Sennep”

Henrik Meisel – “PAPPA”

Osv …

Vanligvis under teaterbesøk har jeg lagt merke til at sånne ting er noe publikum fort blir lei av. Morsomt de tre første gangene, så er vi ferdige. Men her var det nesten som at dette var hovedattraksjonen. Det ser kjedelig ut på skrift, men hør de fantastiske skuespillerne si det, så kommer du til å føle på at det kribler i hele kroppen. Dette var ren magi!

Tiss, bæsj og promp

De siste årene, når jeg har sittet og sett på humorprogrammer som Verdens verste publikum, LOL: Den som ler sist og Ikke lov å le på hytta, så har jeg lagt merke til mye av den samme humoren: Sex, promp og bæsj. Det er noe som tydeligvis får hele Norge til å le, men jeg har egentlig begynt å bli litt lei. Dette har fått meg til å reflektere mye på om humor om dagen har begynt å dø ut, for alt har blitt brukt opp. Så kom Klinke-familien inn på scenen, de babla og de babla, men man skulle nesten tro jeg var et barnehagebarn, for jeg satt nemlig og fniste av alt sammen. Ja, det er kanskje en god del bæsj, tiss og promp involvert her også, men når oppbyggingen til vitsene for eksempel er en overvektig mann med skjegg i babykostyme, så blir det vanskelig å holde latteren inne. Det var nesten vanskelig å få med seg hele handlinga. Bak meg hørte jeg to menn som ikke klarte å holde igjen. På andre siden av salen hørte man en eldre dame som lo seg skakk ihjel. Det var ikke et eneste dødt ansikt i publikum. Alle som ikke lo høyt hørtes ut som ballonger som luften ble skvist ut av. Det ble litt som å være inni en bikube. 

Det var da vel jææævlig lenge???

Forestillingen har en spilletid på 3 timer + pause. Når jeg hørte det satt jeg og så for meg at, uff, dette blir for lang tid. Vi lever i et samfunn hvor nesten hver husstand har TikTok og er vant til ny underholdning å skrolle videre til. Men neida, når pausen kom trodde jeg ikke at det hadde gått en halvtime en gang. Det braste forbi. Jeg synes det er trist åssen de fleste hjernene våre, inkludert min, har utviklet seg til å bli veldig utålmodige, så når forestillingen klarer å legge all den tiden til side, da har de gjort noe riktig. Det var en liten jente som var med mammaen og bestemoren sin på raden foran meg, hun kikket ikke ned i mobilen en eneste gang. De øynene var klistret hardt mot scenen. 

En lett, men avansert historie

Denne artikkelen er skrevet på samme måte som jeg tolket stykket. Du legger kanskje merke til at jeg fort kastet deg inn i teksten og bombarderte deg med referanser, skryt og mange små paragrafer. Det er akkurat sånn hele forestillingen var. Stykket starter med masse referanser som du egentlig ikke skjønner helt. For eksempel når de snakker om hele bakhistorien til sennepsbedriften til Ludvig, eller kjærlighetsinteressene til Paula. Det var også veldig vanskelig å forstå seg på hovedproblemet i forestillingen, alle mennene som trodde at barnet til Den spanske flue var deres eget. Det surret hjernen min litt med å forstå, men samtidig føles det fortsatt riktig. Det føles som at du allerede kjenner dem og at de eksisterer fra før stykket starter.  Alle karakterene skryter masse av seg selv. Meg, meg og bare meg. Noe som gjør at alle får en spotlight når de kommer på scenen. Og korte scener med mye informasjon. Historien blir fortalt gjennom replikkene. På et tidspunkt skjønte jeg ikke hvem som hadde gjort hva, men når alle svarene kom fram på slutten, var det bare å gi seg selv et klask i panna, for da forstod jeg alt sammen. 

Det vakre Nationaltheatret vårt

Her i Norge har vi en veldig fin togstasjon ved navn Nationaltheatret. Oppkalt etter Norges hovedscene som åpnet dørene for første gang 1. september 1889. Når man går rundt inni Nationaltheatret legger man merke til at gode kunstnere har jobbet hardt for å gjøre det så perfekt som mulig. Det er et veldig fint sted å være, men Den spanske flues scenografi og lys stole the show. Jeg tenkte ikke over hvilken bygning jeg satt i en gang, jeg var inne på besøk i den svære villaen til Klinkefamilien, jeg. Satt i en god sofa og lekte i ekstremt fine trapper, dører og en brusautomat brukt på veldig kreative måter. Jeg klødde meg i hodet, for jeg klarte ikke å forstå åssen de har rigget opp den scenografien. Det matcha i tillegg skikkelig godt inn med det varme lyset, minnet meg julaften når det er mørkt ute med masse varme lys inne. Skikkelig koselig. 

DJ Gjøstøl

På toppen av trappene satt musikeren Ole Gjøstøl med et orgel. Og det hitta. Den musikken han spilte minnet veldig om noe type klassisk musikk blandet med sitcom og litt hip hop. Rett og slett en mix du mest sannsynlig aldri har hørt før. Derfor kan du bruke dette som en unnskyldning til å dra og se på. Musikken er verdt det alene, om Ole Gjøstøl noen gang ordner en Den spanske flue-konsert så kommer jeg gjerne.

Spoilers kan komme

Jeg har hatt en ganske klar idé om åssen jeg gjerne ville avslutte denne kritikken. Teater-interessert eller ikke, alle kan få noe ut av denne forestillingen. God kveld med familiemedlemmer, gode venner. Kanskje til og med en date? Det kommer hvert fall til å fjerne all kleinheten du er redd for, man får nemlig så utrolig mye å snakke om når den er ferdig. Teaterforestillinger som dette gir meg mer håp for å kunne normalisere teater mer blant de yngre. Når til og med kinoer begynner å slite økonomisk, så er det veldig forfriskende å se så mange mennesker komme og nyte det samme like mye som deg. Denne forestillingen skaper nemlig et fellesskap blant alle aldre og personligheter, fordi alle blir representert og forstått. De gamle karakterene viser sine følelser som blir lett for en ung person å  forstå, de unge viser følelser på en måte som er lett for eldre å forstå. Dette er det jeg synes er så fint med en komisk farse. Det blir så mye lettere for enhver person å følge med, uansett hva slags konsentrasjonsevne de sliter med. De får til en god blanding mellom seriøsitet og humor. Betty og Henrik er de tristeste karakterene, men de klarer også å være de morsomste. Hvis dette hadde vært en eksamensoppgave og jeg hadde vært læreren til eleven, hadde jeg gitt denne eleven sekser.