Et kjærlighetsdikt fra en gategutt

Oliver Lovrenskis «Da vi var yngre» vekker både latter, nostalgi og sorg på Det Norske Teatret.

Handlingen starter inne hos Ivor; et soverom med fotballplakater, skittentøy alle andre steder enn i skittentøyskurven, og et hav av minner. Fra dette soverommet forteller Ivor sin historie om hvordan livet var lettere da han var yngre. Historiene Ivor forteller, viser derimot noe annet. Med en problematisk oppvekst resulterte det i at Ivor og vennene har brukt store deler av livet ute i Oslos gater.

En scene som jeg sitter igjen med var da jenta som Ivor var interessert i sa: «Det er traumer det du kaller for minner». Det fremhever hvordan Ivor aldri har hatt en trygg og forutsigbar barndom, men at han likevel har en nostalgi for da han var yngre.

Scenografien er også noe jeg la spesielt merke til under forestillingen. Et lite soverom, små skjermer i rommet som spiller av diverse videoer og rap i bakgrunnen viser hva Ivor og kompisene bruker tiden sin på. De ulike rekvisittene som ble brukt i forestillingen gjenspeiler en ungdomskultur som ofte er synlig i Oslos gater. 

Sceneversjonen av en roman

Da vi var yngre har blitt spilt på Det Norske Teatret siden premieren 28. februar 2025. Forestillingen er en sceneversjon av romanen til Oliver Lovrenski som ble publisert i 2023, da han var 19 år. Romanen ble et stort gjennombrudd for Lovrenski, som fikk Bokhandlerprisen, i tillegg til å bli nominert til blant annet Brageprisen. Jeg tror at romanen til Lovrenski har blitt møtt med kjærlighet fordi at den skiller seg ut. Med en ukonvensjonell oppvekst og språk så åpnet stemmen til Lovrenski opp dørene til en ny verden for mange av de voksne leserne.

Når man stadig vekk ser at ungdommer begår kriminalitet på nyhetene, er det lett å stemple disse ungdommene som bare kriminelle, samtidig som man glemmer at de er mer enn gjerningene sine. Fortellingene i Da vi var yngre viser hvordan ungdommene faller inn i feil miljøer, men også hvem de er utenfor samfunnets oppfattelse av dem. Karakterene åpner opp om livets ulike utfordringer, enten det er familiesituasjon, livet, døden eller kjærligheten. Sceneversjonen var spesielt god på å fremheve hvordan guttene velger å åpne opp om tunge temaer: At guttene lager vitser rundt temaet, eller kun er helt ærlige når de er beruset. Da vi var yngre viser hvordan flere unge gutter faller ut av samfunnet, og at noe må gjøres for å forebygge at dette problemet utvikler seg videre.

Kjærlighet og samfunnskritikk

Fortellingene Ivor forteller kan ses på som en kritikk på dagens samfunn. Det norske samfunnet har gjennom årene blitt mer preget av gjengmiljøer og ungdomskriminalitet, og det er et problem som kommer til å bli større med tid. I februar 2026 kom Oslo politidistrikt ut med en statistikk som viser hvordan ungdomskriminaliteten har hatt en 5% nedgang i 2025, men at flere av de kriminelle handlingene det året var svært alvorlige (se faktaboks). Som ungdom har jeg selv lagt merke til at stemningen i byen har blitt litt gråere, når unge mennesker utfører alvorlige lovforbrytelser.  Derfor har jeg lenge ventet på å finne en forklaring på hva som kan ha skjedd, og hva som skal til for å forebygge dette.

Selv om Lovrenski ikke gir en løsning på problemet, så fremhever han hvordan kjærlighet er det som får guttene gjennom livets utfordringer. Uavhengig av hvilke situasjoner Ivor befant seg i, så visste han alltid at han ville ha kompisene ved hans side. Lojaliteten i vennskapet til guttene gjorde at Ivor klarte å ha håp, selv i mørke tider.

Er det en følelse jeg sitter igjen med etter å ha sett forestillingen, så er det fascinasjon. I løpet av en halvannen time rakk jeg å være både trist og frustrert, og jeg lo til tårene rant.

Jeg ville nesten kalt Da vi var yngre for et kjærlighetsdikt. Selv om det kanskje ikke er sagt ordrett, ser man hvor mye vennskap og kjærlighet betyr for Ivor, og at han ikke hadde vært noe uten.