Verdens beste sirkus, sviktende teater

Pippi på sirkus sikter høyt, med mye sirkusmagi og sjarm, men mangler retning og mister litt av Pippimagien på ferden.

Slått ned av livet som vanlig, troppet jeg opp til Pippi på sirkus, kynisk, men også kanskje med et håp om å oppleve en form for nostalgi. Jeg følte meg en smule utilpass, der jeg satt blant bestemødre og barn. Der satt vi sammen , og glodde ivrig på Tord Kinge som gjorde klovnestreker for oss alle mens salen fylte seg. 

Likevel gjensto det viktigste spørsmålet: Hva kan jeg, en ung mann i starten av voksenlivet, få ut av Pippi på sirkus?

Pippi på Sirkus tar utgangspunkt i ett kapittel fra den originale Astrid Lindgren-boka. Selve forestillingen begynner med de første få setningene av boka. Naturligvis utvider forestillingen disse skarve fire boksidene med flere numre, og med et nyskrevet  selvstendig narrativ. Musikalen ble opprinnelig satt opp i 2022 i Sverige, skapt av Björn Ulvaeus, Maria Blom og Tilde Björfors, med nyskrevet musikk fra ABBA legenden Björn Ulvaeus.

Pippi er definitivt på Sirkus

Det mest imponerende med Pippi er at i tillegg til å være en gøyal teaterforestilling, er det også en eksepsjonelt god sirkusforestilling. Ensemblet gir aldri slipp på gassen og hvert nummer har alltid noe nytt å by på. Det er virkelig et sømløst sirkus, alt av skifter er løst på lure, spennende måter, og scenografien er storslagen og dynamisk. Veggene kan åpnes, et trapéstårn blir en mast, og vendingen i scenografien bygger opp noen nydelige bilder. 

Hundenummeret spesielt, viser virkelig fram alt Pippi har å by på: imponerende akrobatikk, energifylt koreografi og nydelige sceneløsninger.

Regien i scenene utenom sirkusnummerene er også veldig sterk. Det er bare synd at det virker som forestillingen så vidt har plass eller tid til mer tradisjonelle scener.

En delt opplevelse

Til å begynne med lar ikke Pippi deg puste. Første halvdel av stykket er kun nummer på nummer på nummer. Denne strukturen minner om en av Det Norske Teatrets andre suksesser, Europavisjonar, et stykket som kombinerer den anspente stemningen av dagens politikk med den festfylte sangkonkurransen Eurovision/ Grand Prix. Jeg opplever likevel at strukturen er mindre motivert her, og med løsere sammenheng.

Rundt midtveis i forestillingen går vi vekk fra bokas oppbygning, med kun nummer etter nummer. Oppsetningen prøver å introdusere en handling om sirkusdirektøren som ønsker å stjele Pippis penger. Historien er original til forestillingen og det er tydelig. Jeg er i sjokk over hvor klumsete Pippi på sirkus inkluderer handlingen sin. De velger å sakke ned alt engasjementet og tempoet som rekken med sirkusnumre hadde bygd opp, for å introdusere en handling som brister i logikken. Pippi velger å sove over på sirkuset uten noen særlig god grunn, og for hver ny vending i historien, er det så tydelig å se hånden bak manuset, noe som virkelig dreper engasjementet som kunne vært. Tempoet forblir også lavt helt inn til klimakset hvor det endelig kommer et nytt litt spektakulært nummer. 

Jeg savner en mer jevn fordeling av sirkus og musikalnumre, og scener. Spesielt siden regien i scenene og slapstickhumoren er svært sterk, på tross av manuset. Ensemblet har gjennomgående eksepsjonell timing. Tord Kinge imponerer spesielt med et fysisk uttrykk som lever sitt eget liv på scenen, og tyter over av karisma og energi. Hans Charlie Chaplin-aktige nummer som åpner hele forestillingen, er virkelig et høydepunkt.

Hvem er Pippi?

Det er på dette tidspunktet man må stille seg selv om hvor vesentlig en godt strukturert historie er i en forestilling rettet mot såpass unge barn. Og faktum er at handlingen gjør jobben, den drar publikum videre fra scene til scene. Jeg skulle likevel ønske at historien hadde blitt integrert med samme omsorg, som så mange andre aspekter av forestillingen. Handlingen oppleves som noe som kommer i veien for sirkusmoroa. 

Jeg tenker også på hvordan forestillingen fungerer som en introduksjon til Pippi Langstrømpes verden. Det er lett å glemme at skandinaviske barn ikke blir født med kjennskap til den rødhåra jenta, noe som denne oppsetningen forsøker å tilrettelegge litt for. Til tider kan Pippi på sirkus virke som en oppfølger, som mangler noe å følge opp. Forestillingen forsøker å introdusere detaljer som er en del av Pippi-karakteren, men som ikke har noe særlig relevans til denne forestillingen. Sekvenser som dette er ofte slengt inn litt ut av ingen steder, og mangler kontekst. Musikalnummeret Pippilotta Langstrømpe, bryter fullstendig med sirkuskonseptet, og velger å transformere settingen til et sjørøverskip. Hele sirkuset blir satt på vent for å fortelle om Pippis relasjon til sin sjørøverfar, en karakter som ikke har noen relevans til forestillingen og publikum heller aldri får møte. På tross av noen spennende sceneløsninger, føles dette nummeret virkelig kasta inn uten noe som helst omtanke eller hensyn til resten av forestillingen, et narrativt lavpunkt.

 For meg, som har god kjennskap til Pippi Langstrømpe gjennom barndommen, føles det som bortkasta tid, noe som stopper all framdrift. Jeg klarer heller ikke å se for meg at hvis du er ny til Pippi, at disse detaljene om karakteren informerer noe særlig godt. I forestillingens forsøk på å tydeliggjøre Pippi Langstrømpe-karakteren, oppleves det heller som deler av en Wikipedia- artikkel, ofte fremført med sang; Kun informasjon som forvirrer istedenfor å bidra til underholdningen eller handlingen.

Magien skinner gjennom

Alt i alt er Pippi på sirkus en forestilling som forsøker å gjøre for mye. Mye av tiden er det en sirkusforestilling som har med seg Pippi mot sin vilje. Når den etter hvert forsøker å bryte seg løs fra det, er det fortsatt en sirkusforestilling med fenomenalt regiarbeid, akrobatikk, teknikk, og slapstickhumor. 

Det er en forestilling som har ekte håndverk bak seg, på tross av at mange teatralske aspekter ligger igjen på sirkusparketten. Dette håndverket vekket noe veldig ekte og magisk hos meg. Under flere av numrene, der menneskene fløy og danset i været, satt jeg og lurte på: Hvordan i helvete har de fått til det? Det er ganske passende for en forestilling om den umulige jenta.