Jeg tenkte: kjedelig

Arne Lygres nye stykke “Gi meg hånden” prøver å være et humoristisk familiedrama,  men selv om skuespillerne er flinke, blir det ikke bra når stykket er kjedelig.  

Stykket var ikke bra, heller ikke dårlig. Humoren landet ikke, kostymene var tullete og scenografien var overveldende minimalistisk. Disse tre tingene er egentlig ikke problemer i seg selv, de er symptomene på en langt verre ting: stykket var kjedelig. Det føltes halvbakt, som om Lygre så på Affeksjonverdi, deretter skrev Gi meg hånden på en serviett og ga den til Nationaltheatret. Jippi, enda en historie om en øvre middelklassefamilie med pappaproblemer. Selv om jeg mener at øvre middelklassefamiliedramaer har blitt litt klisjé, er det fremdeles måter å gjøre det interessant på. Publikum elsker dramaer om folk som ikke må bry seg om hvor dyre posene på Kiwi har blitt. Men istedenfor å sitte på enden av setet, talte jeg ned minuttene til pause. 

Gi meg hånden er et teaterstykke skrevet av Arne Lygre og går på Nationalteatret. Den handler om en aldrende far som inviterer hjem sine tre døtre, to barnebarn og svigerbarnebarn for å gi dem en viktig beskjed: han skal dø. Familien har ikke vært samlet på lenge og mens morfar bygger opp motet til å fortelle dem grunnen til hvorfor han inviterte dem hjem, følger vi familien gjennom en serie samtaler som sakte, men sikkert avslører familiedynamikken. 

Kunne vært bra 

Selv om jeg mislikte stykket, er det tydelig at Lygre er en god dramatiker med en unik stil. Når man leser ham er man aldri helt sikker på om karakterene sa, tenkte eller gjorde noe. Jeg skulle ønske han lente seg mer på det i Gi meg hånden, istedenfor eksisterer stykket i limbo mellom drama og humor, og feiler på begge fronter. 

Jeg synes også at plottet var interessant og absurd, så det er synd at den fikk en så kjedelig løsning: En far/morfar som kun snakker i tredjeperson har lyst til å dø. Så han planla døden og skal avlives i klinikken om 24 timer. 

Dette er mørk humor på et sølvfat, Lygre kasta fatet på veggen og bestemte å lage seg en brødskive med gulost istedenfor. De fleste dramatikere ville kapitalisert på tidspresset og sorgen. Men istedenfor brukte vi minst en time på å bli kjent med familien og alt deres drama, og en annen time på at morfar nøler. Denne forestillingen var veldig “safe”, alt for gjennomsnittlig og lite engasjerende for noen som skriver slik han gjør. 

På grunn av mangel på sceneografi gjorde skuespillerne mye “heavy lifting”. Dette slo tilbake på dramatikken hvis skuespillerne ikke var 100% med. Jeg så stykket to ganger, den første gangen på premieredagen og den andre dagen etter. På premieren kunne man kjenne nervøsiteten, spenningen og den indre uroen fra skuespillerne. En venninne av meg kaller dette å være i skallet. Når en skuespiller er i skallet blir karakteren gjemt bort bak alle de negative følelsene som øser ut av porene og ikke passer til karakteren. Det var en av faktorene til hvorfor jeg dro etter første akt på premieren ( tillegg til at jeg syntes det var kjedelig). Dagen etter var ikke skallet der lenger og jeg klarte å se ferdig stykket. 

Minimalisme eller latskap?

Den minimalistiske scenografien føltes mer som latskap enn et intensjonelt og gjennomtenkt valg. På grunn av mangelen på scenografi og de korte enkle replikkene (som fikk det til å høres ut som karakterene leste istedenfor å snakke), fikk ikke plottet den emosjonelle tyngden den trengte. Og følelser er svært viktig i et stykket som handler om at pappa vil dø. 

Stykket prøvde å ta til seg altfor mange temaer og til slutt ble det en halvgod forestilling om død, kjærlighet, ensomhet, familietraumer, morskjærlighet osv. 

Innimellom føltes stykket som et langt hatbrev mot barnebarnet Jakobs (Alfred Ekker Strande) mor. Hun (Laila Goody) var en syndebukk gjennom hele forestillingen og ingen ga henne mer enn to linjer med sympati. Dette er synd fordi søskenforholdet mellom Jakobs mor, tante og halvtante var svært interessant. Alle tre hadde nok problemer til to timer med teater, og det ble veldig engasjerende når de innså at forholdene deres til foreldrene var annerledes. Men istedenfor å grave dypere der det er gull, ble stykket som når man kaster alle krydderne man har i en potte nudler, bare for at det ender opp med å smake salt.

Hvis de spisset inn på ett eller to temaer, latt karakteren bli enda rarere og selvreferende, kunne dette stykket vært noe for seg selv. I stedet blir Gi meg hånden én i rekken av middelmådige teaterstykker og et stykke tid jeg skulle ønske jeg kunne få tilbake.