Kallocain – et kjærlighetsbrev til kunsten

Kallocain på Nationaltheatret prøver å vise oss hvordan mennesket trekkes mot kunst og kultur. 

Opplevelsen begynner allerede på vei inn til salen. Vi kommer inn fra etasjen under og går gjennom deler av scenografien som vi senere får se mer av på skjerm.  Det er ikke så lett å forstå hva vi ser, og det får vi heller aldri svar på. Men dette blir litt opp til meg som publikummer å tolke, mer om det senere. 

Når vi kommer inn i salen, kommer vi opp fra en luke i gulvet, som er en ny og gøy måte å gå inn i en teatersal. Litt som om jeg er med bittelitt før jeg setter meg i setet mitt.

Scenografien på scenen er ganske enkel og lett fordøyelig. Med noen stoler og pulter med “framtidspreg” inkludert noen gardiner og et øye som ser utover scenen. Men fokuset ligger som regel på en skjerm bakerst på scenen. Der bruker de mye live kameraprosjektering samt diverse bilder. Kamera fungerer også som en kobling mellom det som skjer på scenen og det som skjer i underetasjen.

DE UTVALGTE? Litt cocky, men helt riktig

Det er scenekunstkompaniet De Utvalgte som setter opp stykket. De tar utgangspunkt i Karin Boyes bok skrevet i 1940. De Utvalgte har skrudd sin historie 100 år fram i tid der verdenen har blitt ødelagt av krig og nå sendes seks mennesker ut på en romstasjon for å kolonisere rommet.

Disse seks menneskene er helt ugjenkjennelige i starten, de er mennesker, men det er ikke så mye menneskelig igjen av dem. Det virker som alt du kunne kalt sjel eller personlighet har de mistet eller er blitt fullstendig undertrykt, eller sensurert. De blir forsket på og livene deres er fullstendig overvåket og styrt av en form for KI, og det virker som dette er kilden for “sensuren” eller “undertrykkelsen”. Men etter hvert, som et eksperiment, skal de få lov til å snakke fritt. Det er her jeg føler at stykket begynner å ta et standpunkt.

Tyr til gamle ritualer

Disse seks menneskene, som har levd i fullstendig sensur og overvåkning, får snakke fritt og løst, og begynner å snakke om språk. Om hvor fascinerende språk er, at ord kan male bilder i hodet på et annet menneske. Dette synes KI-en er umulig å forstå, så den lar menneskene utfolde seg mer. Deretter begynner menneskene å ty til noe som ligner på gamle ritualer og maling og studering av gammel kunst. Det jeg vil fram til, er at mennesket i denne fortellingen får lov til å utfolde seg akkurat som de vil. Men de vet ikke hvordan, de har jo vært overvåket så lenge. Så det de begynner med er kunst, i et forsøk på å forstå seg selv. Kallocain belyser hvor lenge vi har drevet med kunst og hvorfor vi har gjort det, noe jeg synes er skikkelig fint. Jeg opplever at kunst ikke lenger handler like mye om det spørrende og utforskende, men at institusjonsteatrene forsøker heller å selge billetter og imponere et publikum. Og Kallocain og De Utvalgte minner oss på hvorfor vi har, og bør fortsette å ha, kunst i samfunnet vårt og dets funksjon.

Den subjektive gaven

I en slags videreføring av det så er jo kunst ofte subjektivt, og den subjektive kunsten går Kallocain for 100%. Kallocain slår sammen tekst og billedkunst på en artig måte. Det er mye tekst, men ikke alt er så lett å få med seg. Det gjør at teksten blir som små hint av historien, mens bildene og det som skjer på scenene hjelper meg til å tolke videre. Og det får Kallocain til på en skikkelig god måte. Det er en forestilling som ikke er lik for noen. Karakterene forsker på et sannhetserum, men hva de prøver å finne ut av får vi aldri vite. Men det lar oss i salen tenke og koble selv. Derfor kan forestillingen leve videre i hodene våre.