Psychic- Høyt og lavt på scenen

Med en blanding av surrealistiske elementer, grafiske sjokk og uventet humor, stiller Psychic spørsmål om samfunnets press og vår egen identitet, men treffer det egentlig helt?

Hva skjer når en helt vanlig fyr blir hentet til verdensrommet av utenomjordiske vesener, og faller for en av dem? Dette er ifølge Det Norske Teaterets nettside premisset for Psychic, en forestilling som utifra beskrivelsene lover en original miks av sci-fi, surrealistiske elementer og følelsesmessige konflikter, en kombinasjon som umiddelbart vekker nysgjerrighet. Tittelen, som kanskje refererer til en av hovedkarakterene, setter tonen for en opplevelse som både er mystisk og uforutsigbar. Den gir en ramme som lover både undring og forvirring. Det er ingen tvil om at det er lagt mye kreativitet i produksjonen, med en rekke visuelle og dramatiske grep som søker å skape en unik stemning. Det virker som de har prøvd å bygge et univers som både skal forvirre og engasjere. Forestillingen er utvilsomt uvanlig sammenlignet med hva man vanligvis ser og forventer i teateret, og flere av de visuelle og dramatiske grepene fungerer godt. Noen av ideene er interessante, og enkelte øyeblikk utstråler en merkelig skjønnhet. Men til tross for disse glimtene av originalitet, er det også tydelig at Psychic følger en annen tilnærming enn det man kanskje forventer. Likevel klarer den ikke helt å finne balansen mellom det fantastiske og det forståelige, og etter å ha sett den, sitter jeg igjen med en følelse av at den til tider er mer ambisiøs enn vellykket. 

Handling 

Forestillingen starter ved at vi befinner oss i hjemmet til hovedpersonen Taume (Taume P. Dery). Han sitter ved stuebordet og ser ned på bordplaten mens han får kjeft fra moren sin, Bridget (Bridget Dery). Hun mener at han gjør for lite på fritiden, og synes han burde komme seg ut og få seg en jobb, venner og en kjæreste, slik at hun snart kan få barnebarn. Noe som gjør forestillingen litt ekstra interessant, er at både Taume og moren hans, Bridget, spiller seg selv. Vi ser at Taume åpenbart er opprørt, og han prøver å forklare at han ikke har det bra, og at han ikke klarer å få til noe. Samtidig som denne situasjonen utspiller seg, kan vi også se ulike typer utenomjordiske vesener som sitter utenfor scenen og ser på dem. Så går moren til Taume ut av scenen. 

Deretter kommer en intens scene som består av at Taume blir løftet opp i luften, mens høy musikk spilles og masse lys blinker. Taume, tydelig redd, spreller med beina og veiver med armene samtidig som han roper. Dette fungerer som en overgang fra huset hans, til et annet univers hvor romvesenene bestemmer. Når han kommer til det nye universet, skjønner han ingenting. Men etterhvert blir han utsatt for flere ulike tester av tre romvesenklaner. Først var det Auge-Klanen sin test, de sjekket om han kunne lese andres tanker eller kontrollere stemmen inni hodet til noen. Da ble vi også introdusert for en av de viktigste karakterene, nemlig Psychic (Claudia Cox) som var medlem av denne klanen. Siden Taume ikke klarte å gjøre noen av de nevnte tingene, bestod han ikke testen. Det ble etterfulgt av høy skriking, jubling og tramping fra de andre romvesenene som observerte fra utsiden. 

Den andre testen ble utført av Styrke-Klanen. Denne testen handlet om at Taume skulle gjenta de samme bevegelsene og skrikene til Quak (Malik Edo), et av medlemmene fra  Styrke-Klanen. Bevegelsene besto for det meste av noen tramp og skrik, og sånn jeg forsto det, skulle disse bevegelsene lage jordskjelv. Siden det ikke ble jordskjelv da Taume gjorde det, mislyktes han også i denne testen. I likhet med den første testen ble dette resultatet også etterfulgt av høy skriking, jubling og tramping fra de andre romvesenene som observerte fra utsiden. 

Den tredje og angivelig siste testen ble utført av Hjarte-Klanen. Her forsto jeg egentlig ikke helt hva de drev med, eller hva som ble testet. For det meste løp de rundt, hoppet oppå hverandre og gjorde noen litt eksperimentelle dansebevegelser som inneholdt veldig mye fysisk nærkontakt. Men på en eller annen måte klarte Taume likevel å mislykkes på denne testen også. Etter dette virker det som om testingen er ferdig, siden de begynner å juble og konkludere med at han ikke tilhører en av klanene. Og så lurer de på om han kan vise dem noen av hans egenskaper. Da ender han plutselig opp med å gjøre et litt tørt standup-show, imens romvesenene beveger seg rundt blant publikum. Da kommer han med vitser som for det meste er ordspill på navnet hans, for eksempel nevnte han at han ikke skjønte hvordan eks-kjæresten hans alltid sa navnet hans feil, siden han alltid ble kalt for «Traume». Etter hver ting han sier, selv om det ikke er ment å være morsomt, kommer romvesnene med skikkelig overdreven og høylytt latter, noe som de gjør for å presse frem en menneskelig reaksjon hos Taume. Til slutt bryter han sammen, og plutselig innser han at det er et helt publikum som ser på ham, og han rømmer. 

Deretter bruker de 10-15 minutter av forestillingen på at vi bare sitter og ser på en video av at Taume går rundt i gangene på teatret. Samtidig sitter romvesene ulike steder i salen, og babler i munnen på hverandre om ting som er irrelevante for denne sammenhengen. 

Plutselig er vi tilbake i verdensrommet, hvor det kommer en veldig drøy sex-scene. Først var det mellom Taume og Psychic, før den utviklet seg til at flere fra hver klan ble med. Og plutselig var det et stort «gangbang», hvor alle klanene og en annen tilfeldig fyr var med. Et av de visuelle virkemidlene som ble brukt under denne scenen, var at alle hadde med seg vannflasker, som var fylt med vann og hvit farge, som jeg tror skulle representere sæd. Dette gjorde det hele bare enda mer ubehagelig å se på, og var etter min mening helt unødvendig. 

Her begynte heldigvis forestillingen å nærme seg slutten. Vi så at etter sex-scenene ble Taume sendt tilbake til jorden, og han våknet på akkurat samme sted som han satt ved starten av forestillingen. Dette får man til å lure, var det bare en drøm eller var det virkelighet? Og hele forestillingen slutter med at moren fortsetter samtalen hun hadde på starten, og sluttreplikken hennes var « R u okay?».

Tekniske utfordringer 

En av de største utfordringene med Psychic var den ekstremt dårlige lydkvaliteten, som gjorde det vanskelig å følge med på hva som faktisk ble sagt. Mikrofonene var satt på for lavt, og skuespillerne snakket ofte utydelig, mumlet, og i mange tilfeller var det nesten umulig å forstå hva de prøvde å formidle. Dette ble ekstra frustrerende fordi dialogen føltes essensiell for å forstå både historien og karakterene. Flere ganger måtte jeg virkelig anstrenge meg for å få med meg hva som ble sagt. Den eneste som skilte seg ut i denne sammenhengen, var karakteren Psychic, spilt av Claudia Cox. Hennes stemme var mye klarere, og det var betydelig lettere å høre hva hun sa, noe som var i skarp kontrast til de andre skuespillerne. I tillegg mistet myggen til Taume lyden da den gikk tom for strøm ca midt i forestillingen. Kanskje lurt å sjekke batteriet på alle myggene før forestillingen? 

Opplevelsen ble ikke lettere av den konstant høye lyden i bakgrunnen, som var til stede gjennom hele forestillingen, bortsett fra under dialogen. Lydeffektene og bakgrunnsmusikken var ekstremt høye, og selv om dette muligens var ment å skape en intens atmosfære, ble det vanskelig å få med seg hva som faktisk skjedde på scenen. Backing-tracket, en høy summelyd for å fremkalle følelsen av verdensrommet, ble rett og slett slitsomt etter hvert. Kontrasten mellom den svake, ofte utydelige dialogen og de kraftige lydene var så stor at man nesten skvatt hver gang lyden endret seg. Selv om dette kanskje var ment å fremkalle en kaotisk stemning, ble resultatet mer forvirrende enn kunstnerisk utfordrende, og dialogen forsvant nesten helt i den konstante støyen. 

En annen teknisk utfordring jeg la merke til under stykket, var den manglende kontrollen på sidescenene. Flere ganger ble det tydelig at intensjonen var å vise handlingene som foregikk i disse områdene. Som når romvesenene observerte begivenhetene på scenen, eller når et annet medlem av Auge-Klanen klatret opp og ned på en stige, og styrte hvor høyt Taume ble løftet opp under bortføringen. Når man velger å bruke et slikt grep, må man imidlertid være nøye med hva man eksponerer for publikum. Flere ganger fikk vi innblikk i detaljer som skuespillernes skift, håndtering av rekvisitter, vannpauser og annet som hørte hjemme bak scenen. Slike innblikk bryter med den illusjonen stykket prøver å skape og ødelegger helhetsinntrykket. Et annet eksempel var når moren til Taume satt bak pianoet og spiste, slappet av og tok pauser mellom scenene hun var med på. Det er mulig å stille spørsmål om det faktisk var hensikten at vi skulle kunne se dette også, men personlig tviler jeg på det. Jeg oppfattet det heller som at de forsøkte å holde det skjult, men at de ikke lyktes fullt ut. Stykket ble jo spilt på Det Norske Teatret, så det er rart at det ikke fungerte bedre på disse områdene. Det virket som om det meste var laget og drevet av aktørene selv. Hadde de hatt færre begrensninger, for eksempel en større scene med forheng på sidescenene og mer profesjonell hjelp, kunne det kanskje gått bedre. Likevel føltes slike innblikk som uprofesjonelle, og forstyrret min opplevelse gjentatte ganger gjennom hele forestillingen. Dette svekket både inntrykket av profesjonaliteten og kvaliteten på rollebesetningens prestasjoner. 

Mulig symbolikk 

I teaterstykker er det ofte mye symbolikk og skjult samfunnskritikk. Og Psychic er ikke noe unntak. Under forestillingen begynte jeg å legge merke til flere ting som fikk meg til å tenke på om dette kanskje var ment som en kritikk til samfunnet vårt. For eksempel, tenker jeg at det kanskje er symbolikk i at romvesene alltid var på utsiden og observerte. Jeg begynte å tenke på at det kunne være en metafor på hvordan vi i dagens samfunn ofte føler oss overvåket, som om vi alltid blir sett og vurdert, enten det er på internett eller i hverdagen. Denne konstante følelsen av å være vurdert kan gjøre at vi føler at vi aldri kan være helt fri, og at vi alltid må leve opp til andres forventninger. Det kan ha en stor påvirkning på hvordan vi ser på oss selv, og hvordan vi har det psykisk. Og det er nettopp dette jeg tror Psychic prøver å kritisere.

Et annet eksempel på symbolikk, er i en av scenene jeg beskrev tidligere, hvor Taume ender opp med å holde et standup-show. Hver gang han sier noe, selv om han ikke prøver å være morsom, reagerer romvesenene med en ekstremt overdreven og høylytt latter. Latteren deres er ikke ekte, men et forsøk på å fremprovosere en menneskelig reaksjon hos Taume, en reaksjon som de ønsker å dra ut og manipulere, som om de prøver å presse frem en eller annen form for emosjonell respons fra ham. 

Jeg tenker det ligger en del symbolikk i dette. Uten å være helt bevisst på det, blir Taume et slags objekt for andres forventninger og reaksjoner. Han presses til å tilpasse seg, eller til å delta i et spill han aldri har valgt å være med på. Latteren blir et symbol på det sosiale presset han ikke kan unngå, hvor han blir tvunget til å forholde seg til en virkelighet som ikke nødvendigvis føles som hans egen. 

Men effekten blir til slutt mer slitsom enn meningsfull. Det som kunne vært en skarp kommentar på Taumes indre konflikt eller hans forsøk på å finne sin egen stemme i møte med presset fra omverdenen, mister kraften i sin repetisjon. 

Min mening

Etter å ha sett Psychic, må jeg si at det var en forestilling som virkelig ikke klaffet med min smak. Forestillingen forsøkte å utfordre både publikum og konvensjonelle teaterformer, ved å bryte med den tradisjonelle fortellerstrukturen, oppløse skillet mellom scene og sal, og bevisst teste publikums grenser for hva som oppleves som komfortabelt, forståelig og akseptabelt. Men for meg endte det opp med å være mer forstyrrende enn tankevekkende. 

 Forestillingen føltes mer som et forsøk på å provosere enn å bygge en meningsfull fortelling. Jeg satt igjen med en følelse av at stykket prøvde å være grenseløst og uforutsigbart, men endte med å være overveldende og ubalansert. 

En av de mest ubehagelige delene av stykket var sexscenen, som var både grafisk og direkte. Jeg tror intensjonen var å bruke humor med sprut av vann med hvit farge for å symbolisere sæd, men for meg ble det rett og slett ekkelt og ubehagelig. Det som gjorde det spesielt forstyrrende, var når det utviklet seg fra noe mellom to personer til det store “gangbanget”. Da mistet det enhver komisk effekt og ble rett og slett for mye. På grunn av innholdet i denne scenen, er jeg helt enig i at aldersgrensen på 15 år ikke bør være lavere. 

En annen ting som virkelig plaget meg, var den konstante skrikingen. Det var så mange høye lyder, skriking og tramping, og det ble veldig slitsomt å følge med på. Det var såpass mye at hvis jeg skulle gitt en skikkelig kort beskrivelse av handlingen hadde jeg beskrevet det som: skriking, dialog, skriking, tramp, skriking, tramp. Det føltes som om stykket i stor grad ble drevet av støy heller enn gjennomtenkt handling, og dette ødela mye av opplevelsen for meg. Jeg tror det kunne vært mye mer effektivt om det var mer balanse mellom stillhet, intensitet og roligere øyeblikk. 

Et annet valg som var veldig merkelig, var da de brukte 10–15 minutter av forestillingen på å vise en video av Taume som gikk rundt i gangene. Ikke bare bryter dette med universet som er skapt, men det forstyrrer også muligheten til å leve seg inn i historien og få en bedre forståelse av stykket. I tillegg var det forvirrende at nesten alle skuespillerne vandret rundt i publikum, satte seg ned og pratet uavbrutt om temaer som ikke hadde noen relevans for handlingen. Dette ødela opplevelsen og gjorde det vanskelig å holde fokus på resten av forestillingen. 

Et øyeblikk som faktisk skiller seg ut som positivt var etter standup-scenen, der Taume plutselig inkluderer publikum på en litt uventet måte. Når han skriker «Hvorfor ser dere på meg?» og deretter reagerer med frustrasjon, skaper han et kraftfullt øyeblikk. Det er som om han får en slags åpenbaring. At han plutselig innser at vi er der, at vi ser på ham, og at han ikke bare er i sin egen verden på scenen. 

Dette lille utbruddet har stor symbolikk, da det bryter den fjerde veggen og gir oss som publikum en følelse av å være en del av showet på en helt annen måte. Øyeblikket føltes genuint og fikk meg til å reflektere over hvordan vi som publikum er en del av teateropplevelsen. Det var en sterk måte å få oss til å tenke på vår rolle, og et av de få øyeblikkene hvor stykket virkelig traff noe viktig.

Konklusjon

Jeg kan ærlig talt ikke si at jeg likte Psychic spesielt godt, men det er noen aspekter ved forestillingen som likevel fortjener ros. Hvis du ser bort fra det jeg nevnte tidligere, spilte lys, scenografi og lydeffekter en viktig rolle i å skape en visuell og auditiv verden. Disse elementene var med på å bygge opp stemningen og bidra til at man lettere kunne gå inn i forestillingens univers. De benyttet seg mye av autotune, passende lydeffekter og en slags svevende bakgrunnsmusikk, noe som passet veldig godt med den utenomjordiske verdenen vi skulle inn i. Jeg likte også godt at det var noen morsomme øyeblikk og kvikke replikker som gav meg et lite smil innimellom, og bidro til å lette på stemningen i en ellers ganske tung og intens oppsetning. 

Totalt sett var Psychic en forestilling som ikke traff meg. Den var for eksperimentell, altfor preget av forstyrrende elementer, og brukte altfor mye tid på distraksjoner som tok bort oppmerksomheten fra den sceniske opplevelsen. For de som søker et mer sjokkerende og eksperimentelt teater, kan dette kanskje falle i smak, men for meg ble det mer en frustrerende og ubehagelig opplevelse.