Dramatikeren bak Prima Facie tar et nytt oppgjør

I Inter Alia viser den tidligere advokaten Suzie Miller at overgripere kan komme fra alle typer familier. 

Jessica Parks er en hardbarket feminist, helikoptermor og dommer i et rettsystem som tradisjonelt er formet av menn. På papiret er hun overkalifisert til å oppdra en ansvarsfull medborger. I virkeligheten blir hun pårørende til sin egen sønn i en voldtektssak. Han er ikke offeret, men den tiltalte. I Inter Alia vender Suzie Miller tilbake til tematikken fra Prima Facie, men lar oss se saken fra den tiltaltes side. Stykket avslører hvordan sønnen er en del av en digital verden som utvikler seg raskere enn morens kontroll: preget av kvinnehat, porno og en usunn maskulinitet. 

Kvinner møter høyere forventninger

Det latinske utrykket Inter Alia, stykkets tittel, betyr blant annet: “Utrykket brukes hovedsakelig i formelle sammenhenger, men blir i dette stykke et symbol på hvordan arbeidende kvinner sjonglerer livene sine” sier dramatiker Suzie Miller. I Inter Alia kommer den subtile skjevheten i fordelingen av omsorgsansvar frem. Den høyt respekterte dommeren Jessica Parks forventes å prioritere barnets behov over egen karriere. Partnerens rolle som far blir i mindre grad problematisert. Forskning fra University of Cambridge viser at enslige fedre oftere møtes med ros og beundring for å ta ansvar for egne barn enn enslige mødre, som i større grad blir utsatt for sosial kritikk. Det siste året har det vært flere tabloide saker om hvordan Kim Kardashians datter, North West, kler seg for “voksent” og “seksualisert” for alderen. Kritikken henvender seg alltid til Kim som mor. Barnets far, Kanye West, får mye kritikk, men den retter seg sjeldent mot hans rolle som far. På samme måte får Sophie Elise Isachsens barneoppdragelse mye større mediedekning i Norge enn andre kontroversielle mannlige influensere med barn. Ett eksempel er Sebastian Solberg som ikke er fremmed for å dele intime detaljer fra sitt familieliv. I stykket illustrerer Miller hvordan det forventes av kvinner i dag at de håndterer barnas emosjonelle behov og organisering av hverdagen (en fulltidsjobb i seg selv), samtidig som de kontinuerlig vurderes av lærere, kollegaer, andre foreldre og ikke minst seg selv. 

“Ugh! The fucking patriarchy!”

Salen fylles av et lavmælt klassisk musikkstykke før forestillingen begynner. På scenen henger et tradisjonelt emblem bestående av en hest, løve og en krone – det britiske riksvåpenet. Jeg rekker så vidt å google meg frem til hva dette er, før musikken får hakk i plata. “Ugh! The fucking patriarchy!” roper den Oscar-nominerte skuespilleren Rosamund Pike idet hun løftes opp på scenen som en ekte rockestjerne. Hun bryter opp den høytidelige og stive stemningen i salen. Riksvåpenet begynner å blinke i rødt strobelys og det klassiske stykket erstattes av rocka trommer og elgitar, spilt live.

Jeg tolker Pikes dødsmetalaktige scenetilstedeværelse som en måte å vise hvordan hun forsøker å bringe sin egen aktivisme inn i dommerrollen. Når en advokat prøver å presse et vitne, tenker Jessica høyt: “It’s here that I can effect change. I signal to the jury that these are real people doing the best they can to give evidence for the court”. Dette er et eksempel på hvordan Jessica bruker makten sin til å påvirke systemet innenfra. I programmet uttrykker Miller selv at hun er kritisk til bruken av overgrepsstereotyper og at stressede vitner presses for hardt i retten. 

Pike, som spiller Jessica Parks, leder et kryssforhør i en overgrepssak som om rettssalen var en rockekonsert. Hun står i full dommerbekledning og roper replikkene sine i en håndholdt mikrofon.  Dialogen er bygget opp som i Prima Facie, Millers stykke fra 2019, som ble spilt på Nationaltheatret i Oslo. Pike veksler mellom indre og ytre stemmer og gir liv til alle karakterene alene. Unntaket er sønnen og mannen til Jessica, som spilles av musikerne på scenen. Dommerstemmen til Pike er selvsikker og kontrollert, mens den indre dialogen er intens, som et adrenalinrush med samme nerve som når Cezinando fremfører låter fra det nye albumet “Sinekyre 3”. 

 To ulike sider av skyldspørsmålet

Rettsalen er Jessicas area, slik den også var for Heddaprisvinner Maria Hildonen som advokaten Tessa Ensler i Nationalteaterets Prima Facie. Der Tessa er ung og ny i systemet, er Jessica en del av det, mer erfaren, mer herdet og vanskeligere å rokke. Prima Facie er en monologforestilling der Hildonen spiller med et kroppslig, nesten dyrisk overskudd i rettssalscenene. Pike gjør det motsatte og inntar scenen med en moden kontroll. Det er kult å se hvordan skuespillerne inntar to helt forskjellige uttrykk innenfor to manus som har en svært lik stil, men forskjellige problemstillinger. Begge karakterene må på hvert sitt vis revurdere sin forståelse av beviskrav i rettssystemet, men fra to ulike sider av skyldspørsmålet. Tessa opplever hvor vanskelig det er å bli trodd i en overgrepssak, og hvordan systemet hun tidligere jobbet for, ikke nødvendigvis er bygget for å ivareta henne som offer. Jessica derimot erkjenner at hun har gått seg vill i å beskytte sin egen overgrepsanmeldte sønn, og tar seg selv i å kjenne en uventet lettelse over at overgrepsdommene ofte er lave. 

Hun kunne vært min mamma

Jessicas eget sitat “I swear, live my life juggling everything in the cracks of everyone else’s needs” er en god beskrivelse for den travle hverdagen hennes. Den intense scenen i rettssalen avbrytes brått av syv ubesvarte anrop fra den 18 år gamle sønnen, Harry. Han skal på Hawaiifest, mangler riktig t-skjorte og hun kaster seg inn i letingen i frykt for at han ikke skal passe inn. Trommisen kommer ned på scenen, inntar rollen som Harry og Jessicas monolog blir en dialog. Arbeidslivet hennes invaderes av familiens behov, og det samme skjer motsatt vei. Dette speiles scenografisk, hvor scenene flyter sømløst over i hverandre. Vegger trekkes tilbake, rom glir ut og inn, og plutselig er vi på et fullt møblert kjøkken hjemme hos Jessica. Den stramt koreograferte travelheten i produksjonen speiler regissøren, Justin Martin, sine egne minner om en mor som alltid var i bevegelse, “Doing fifty things at once but somehow making it look easy” skriver han i programmet. Jeg kan selv relatere til Martins minne om moren. Kombinasjonen av en mor som selv er veldig travel, men som samtidig er veldig engasjert i alles liv, er veldig gjenkjennelig. Ved å skape en  omsorgsfull og hverdagslig mamma understreker forestillingen at overgripere ikke kommer fra én type familie, men kan finnes i alle slags hjem. 

Genial regi

 Jeg tok meg selv i å barnslig fantasere om å vente utenfor personalinngangen til teateret i håp om å møte regissøren etter forestillingen. Forestillingen er en sjelden hybrid av det symbolske, det bokstavelige og det skarpt realistiske på en og samme tid. I en scene er Jessica vettskremt over at sønnen, som er i barneskolealder, har begynt å se på porno, og bruker kjøkkenutstyr, blant annet en gigantisk saltbøsse, for å illustrere hvor misvisende kropp fremstilles der. Sønnen Harry, som bare har binget Call of Duty-videoer på Youtube, synes det hele er dypt pinlig. Scenen er realistisk med håndgripelige detaljer som roteskuffer og små ting fra våre egne liv. Senere i stykket forsøker Jessica å gjenskape den intense rockescenen fra starten, men bruker hele scenen på å fikse et mikrofonstativ som ikke vil stå. Handlingen glir fra realistisk til symbolsk, der stativet blir et bilde på at det rakner rundt henne. Forestillingen har ikke forpliktet seg til ett uttrykk, men heller en følelse av å være inni hodet til Jessica.

Brennende aktuell

En åpenbar nedadgående spiral ligger til grunn for Inter Alia. Stykket stiller aldri spørsmål ved Harrys skyld og retter først og fremst blikket mot moren i alt dette. For meg ble stykket en tankevekker, fordi det er så lett å legge skylden på oppdragelsen når man leser om lignende saker i avisen. I Inter Alia skildrer Miller en mor som har gjort så godt hun kan utifra sine forutsetninger og likevel “får katta i sekken”. Det er ikke nødvendigvis et likhetstegn mellom god oppdragelse og medmenneskelighet fordi det er så mange andre faktorer som former et menneske. Når Jessica logger seg inn på sønnens pc i vantro, fordi hun ikke tror det kan være sant, avdekker hun grove chattegrupper hvor kompisene blant annet deler nakenbilder av rusa jenter på fest. Dette er bare toppen av isfjellet i en hemmelig verden som finnes mellom “gutta”. Millers nyanserte skildring av gutteoppdragelse er ekstremt aktuell.