Mannens livsløgn

Vildanden møter vår samtid med humor, neonfarger og skjør maskulinitet.

Jeg leste Vildanden for første gang da jeg var 17 år. Ibsenfanatikeren i meg hadde vel akkurat våknet, men likevel var det ikke en umiddelbar favoritt. Jeg opplevde det mer som et standard Ibsenstykke, ikke nødvendigvis noe som jeg grublet på i ettertid. Unntatt én detalj: Jeg syntes alltid det var teit at Hedvig skjøt seg. Jeg hadde forståelse for at familiehemmeligheten nok hadde mer betydning da stykket ble skrevet på 1880-tallet , men likevel var det alltid et element jeg ikke trodde på, og kanskje det som trakk stykket ned for meg. 

Så da jeg troppet opp på Nationaltheatret på mandag etter en lang helg, var det kanskje det jeg kviet meg mest for med Vildanden: Hvordan kan denne forestillingen få meg til å tro på og føle med Hedvigs skjebnesvangers valg? Kan virkelig noe så overdramatisk resonnere i 2026?

Generelt forsøker ikke denne versjonen å rette seg etter 2026. Språket er løsere, men det er ikke på overflaten en oppdatering til vår egen tid. Likevel føltes denne versjonens innhold nytt og spennende. Valgene tatt i regi- og karakterarbeid snakker til øyeblikket uten å nødvendigvis endre tekst.

Hjalmar Ekdal er her en tydeligere hovedkarakter enn det han var i Ibsens originale verk. Mannen vi blir presentert for fremstår som stolt, egoistisk, og patetisk, en mann som villig plasserer seg selv i offerrollen til enhver tid. Ola G. Furuseth spiller Hjalmar med denne fascinerende ynkeligheten, som jeg nesten får vondt av å se på.

Kritikken av hvor skjørt et slikt mannlig ego kan være, er nok min favorittdel av forestillingen. Denne versjonen av Hjalmar snakker til 2026, med «alpha male»-influensere, og sosiale media-figurer som Andrew Tate og Myron Gaines som overbeviser menn om at de egentlig er undertrykt. Denne fiktive undertrykkelsen er noe som ligger lett tilgjengelig for Hjalmar.

Nåtiden møter Ibsens tekst

En av de mest ukomfortable scenene er når han kommer hjem fra Direktør Werles fest, og har glemt mat til Hedvig. Den er relativt uendret fra Ibsens originale tekst, men Furuseth spiller rollen med denne uspiselig selvopptatte vinklingen, hvor han plasserer seg selv som et offer for omverdenen. Han snakker gjennom stykket om alt ansvaret han har, men vi ser aldri noe til det, den eneste vi ser arbeide er Gina.

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme»

Når denne linjen kommer, får det en helt annen betydning enn i Ibsens originale. Det er tydelig at alle i familien, spesielt Gina, går på eggeskall for å hengi seg til Hjalmars fantasi om hvilken mann han er. Når livsløgnen er brutt og Gregers avslører hemmeligheten, så er ikke Hjalmar en god mann som ble ødelagt. I stedet blir bare de ufordragelige sidene, som han såvidt har klart å skjule, dratt opp til overflaten. Forestillingens  beste kvalitet er at den skaper nyanse i stykket ved å la nåtidens samfunn og standarder møte Ibsens tekst. Jeg ble overraskende ukomfortabel av fremstillingen av Hjalmar i stykket, og det har definitivt satt seg i ettertid. 

En creepy atmosfære

Selv om teksten ikke er oppdatert noe særlig, kan ikke det samme sies for estetikken. Regien tar godt i bruk speilvegger vendt mot publikum, før disse glir opp og inn i Ekdals hjem, der veggene er dekket av portrettbilder. Disse aspektene fungerer godt i seg selv, men jeg savner generelt noe mer helhetlig estetisk tankegang, når dette møter de neongrønne kostymene, pianoet som spiller seg selv, og den generelle creepy atmosfæren som føles dratt ut av Tim Burtons verden.

Å trekke Vildanden i denne retningen er ikke negativt i seg selv, men estetikken bidrar veldig lite til mitt engasjement  for teksten; de to aspektene føles helt adskilt. Kostymene spesielt, på tross av at de er teknisk imponerende og flotte, distraherte meg mye mer enn hva det ga meg, og er forestillingens svakeste punkt. Alle i Ekdal-familien er ikledd hårete, neongrønne og svarte plagg. Werle-grenen er ikledd minst like høylytt i en kontrasterende rosa. Gregers faller i midten kledd i svart-hvitt, fremdeles ekstrem i stilen. Kostymene seg imellom er helhetelige, og det er gode detaljer, som at Ginas antrekk er dandert med navnene til en rekke forkjempere for feminismen, og at Hjalmar har på joggebukser under dressen sin. Den maksimalistiske stilen bidrar likevel lite til handlingselementene, som var det som engasjerte meg mest med forestillingen. Heller blir stilen kun bråk i denne konteksten.

Til tider hemmer kostymene også prestasjonene til dette fantastiske ensemblet. De høylytte kostymevalgene kan lett overskygge hvor grundig skuespillerarbeidet er. Alle presterer på høyeste nivå, også komisk. Hermann Sabado skinner som alltid, han gir Gregers denne gutteaktige naiviteten som bidrar godt til humoren, men også til sårere øyeblikk, som i møter med sin far. Jan Sælid er også hysterisk i rollen som Gamle Ekdal, og Mariann Hole gir en nedtonet, men intens prestasjon som Gina Ekdal.

En ny syndebukk

Forestillingen er også svært bevisst på at de fleste i salen kjenner godt til Vildanden. Hedvigs selvmord er antydet til på en humoristisk måte relativt tidlig. Jeg syntes det var deilig å se at man ikke latet som det var sjokkerende; åpenheten gjør at man heller kan fokusere på de nye aspektene av denne forestillingen.

Nora Frølich sin versjon av Hedvig er kanskje den karakteren som er mest lik Ibsen sin originale versjon. Hun er Hjalmars lys, og elsker ham over alt på jord. Spennende nok, blir dette også mer nyansert fordi denne versjonen av Hjalmar er såpass uspiselig.

Ved slutten av stykket er Hjalmar på sitt verste. Han oppfører seg som en unge, som kommanderer Gina til å pakke for ham siden han nå har bestemt seg for å forlate både datter og kone når det er avslørt at Hedvig ikke er hans. Han har vært passiv og stygg mot Hedvig, og antydet at hun nå er kun en byrde i hans liv. Så mens Hjalmar sitter og klager over det tørre brødet sitt, kommer skuddet.

Og der jeg satt i salen, kjente jeg at det resonnerte. Den store forskjellen fra andre ganger tror jeg er at stykket utpeker en syndebukk. I Ibsens verk er det en tragedie, men Hjalmar spesielt er fratatt skylden, det er mer framstilt som en uheldig ulykke. I Nationaltheatrets versjon er det hundre prosent hans skyld. Straffen for å konstant løpe fra ansvaret over sitt eget liv, er at han nå er ansvarlig for sin datters selvmord. Det føles som om forestillingen er laget for å lede opp mot denne avsluttende scenen. Små karakterendringer spesielt hos Hjalmar, men også Gregers og Gina, skaper en ekstrem sterk dramaturgisk rød tråd, som endelig får selvmordet til å bli et klimaks.

Alt i alt er Vildanden verdt å få med seg. Den bygger grundig på Ibsens originale verk og møter tiden vi lever i nå sterkt.