Effektivt, men litt grunt, ungdomsteater om 22. juli

Ubesvart Anrop viser oss hvor viktig og virkningsfullt det kan være å lage teater for dagens ungdom om terrorhandlingene. 

Året er 2011 og Rebekka skal begynne på videregående, knapt en måned etter angrepet den 22. juli. Hun kjente ingen som var der, men føler seg likevel sterkt berørt av det som har skjedd. I hvor stor grad kan man føle seg påvirket av en hendelse som ikke direkte har rammet en selv før det fremstår som man har inntatt en ufortjent offerrolle? Dette blir en rød tråd gjennom en morsom, sterk, men noe tynn fortelling om å begynne på en ny reise i en tid hvor samfunnet er snudd på hodet. 

Forestillingen er basert på boken med samme tittel av forfatteren Nora Dåsnes. En bok skrevet for en generasjon som nok ikke husker 22. juli, i alle fall ikke særlig godt. Også oppsetningen skal treffe et publikum som nok ikke har noen sterk erindring av det verste angrepet på Norge siden andre verdenskrig. De fleste som sitter i salen kan nok likevel kjenne seg igjen i Rebekka. Som ungdom i dag ser vi i likhet som henne konkrete angrep mot menneskeheten uten å være direkte påvirket. Det opprører og skremmer store deler av generasjonen at palestinere blir drept, innvandrere blir kastet ut av USA og at fascister får mer og mer makt. Her synes jeg Rebekkas rolle er genial. Hun viser oss at selv om en ikke kjenner noen som var på Utøya, eller som befinner seg i Gaza, er det helt naturlig og ikke minst viktig å føle på en empati for ofrene. Hun blir totalt besatt av angrepet fordi hun ikke klarer å fatte hvordan et menneske kan gjøre noe slikt mot andre. I en tid hvor demokratiet er sterkt truet minner Rebekka oss på et viktig prinsipp; ingen er frie før alle er frie, det kunne like gjerne vært deg.

Hva skjedde med broren?

Ikke bare Rebekka blir en representant for dagens ungdom. Broren hennes er 18 år og har stengt seg inne på gutterommet for å spille dataspill. Fra innsiden høres stygge ord og all form for kritikk blir besvart med blind aggressivitet. Han blir et bilde på dem som faller utenfor og karakteren banker inn ytterligere hvorfor det er så viktig at vi fortsetter å snakke om 22. juli.

Gjennom skildringen av livet på en videregående skole i Oslo med skolerevy, ungdomsromanser og vennskap, flettes den vonde tematikken inn på en smakfull, morsom og effektiv måte. Likevel føles handlingen som en konstruksjon for å få fram budskapene. Karakterene er grunne og all dialog har en tydelig funksjon. Dette er ikke nødvendigvis et problem i seg selv, men mot slutten av forestillingen kuttes handlingen og skuespillerne går over til å lese opp historier fra overlevende. Et sterkt øyeblikk, men jeg begynner å lure på spesielt én ting: Hva skjedde med broren? For etter historiene er vi tilbake med Rebekka som sitter sammen med broren etter at litt tid har gått. Nå er han tilbake på bena, men hvordan? Selv om han fungerer som et godt bilde er det likevel interessant å få vite hvordan han kom seg ut av mørket og ikke endte opp slik som Breivik. 

Kapsen bak frem-estetikken

Da jeg kom inn i salen og så en skatepark på scenen, ble jeg skeptisk. Ungdomsforestillinger prøver ofte å fri til målgruppen sin med konsepter som voksne tenker vi synes er kult. Dette innebærer ofte skating, graffiti, slang og kapsen bak frem. Det synes jeg også denne forestillingen bar preg av, men kun estetisk. For scenografien var effektiv for handlingen ved at den på enkelt vis skapte flere ulike rom. Likevel kunne skatingen vært utforsket mer enn at Rebekka og venninnen hennes, Farida, står på brett uten noen ferdigheter og uten at det ga noe til forestillingen. 

Selv om forestillingen til tider kan føles kunstnerisk grunn, utfører den oppgaven sin på en god måte. Budskapene er gode, den åpner for spørsmål og kanskje viktigst av alt: Jeg la merke til at de andre ungdommene i salen ble revet med og satte pris på forestillingen. Som elev på videregående selv vet jeg hvor mye som skal til for å få min generasjon engasjert i teater, i hvert fall når man blir dratt med av skolen. Så jeg kan ikke annet enn å anse Ubesvart anrop som en suksess som jeg er glad for at skal turnere rundt i Norge, slik at så mange ungdommer som mulig får sett den.