Sårbar

 I starten virket Uendelig liv som noe jeg kunne ha lagd i faget Sal og scene på ungdomsskolen. Men uten å merke det så sitter jeg med tårer i øynene med øyekontakt med skuespillerne på scenen.

Jeg gikk inn på Nationaltheatret med krykker, fra en skade som gir meg kronisk smerte i kneet. Uka har vært lang og tung, timen min på sykehuset nærmer seg og jeg har glemt å lese om stykket på forhånd. Lyset går av og stykket starter. Det som møtte meg var så personlig og sårt. Før jeg skjønte hva som hadde skjedd, holdt jeg igjen tårer og hadde et trykk i brystet som gjorde det vanskelig å puste. 

Uendelig liv handler om fem kvinner og en mann i ulike stadier av livet, som alle lider av ulike typer av kronisk smerte. Noen med sykdom og noen med skader. Vi møter Sofi (Mariann Hole) på et resort- hotell som lover å kurere sykdommen hennes med vanndiett og sol. Det er et siste håp om å bli bedre og hun er desperat. Sofi møter en av de andre pasientene mens hun ligger i en av solstolene med utsikt mot bakeriet nedi gata. Hun fremstår som kald og lukket foran de andre pasientene.

På scenen står det fem solstoler lagd av planker. De er enkle i design og kan klappes sammen til senger. Det er en rad med lyskastere plassert over stolene, som peker mot publikum. De brukes til å få det til å virke som at solen går opp og ned ved å dempe dem etter hverandre. Noen av skuespillerne har med seg tepper eller håndklær som de legger på solstolene. Kostymene er enkle, de fleste har på seg morgenkåper eller komfortable klær. De enkle kulissene får meg til å forvente noe ukomplisert, og kanskje litt amatør-aktig, men det viste seg å være helt feil. Å strippe ned scenografien helt gjør forestillingen mer rå, og sårbar. Den har ingenting å gjemme seg bak, så den gir alt. 

Etterhvert som tiden går blir vi bedre kjent med Sofi mens hun åpner seg for de andre pasientene om plagene sine. Det ser ut som om Sofi hater seg selv for tingene hun gjør. Måten hun lager en vegg rundt seg mot de andre pasientene forteller meg at hun ikke vil dele hva hun føler. Hun snur seg vekk fra samtaler rundt henne, og setter nesa i en bok. Hun engasjerer seg ikke i hva de rundt henne driver med. Det virker som hun helst bare vil krølle seg sammen og late som om alt fortsatt er bra. 

Det å spørre om hjelp er et av temaene i forestillingen. At det å stole på en annen, en fremmed, er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Særlig når man er sårbar, men helst vil være tøff og selvstendig. Å måtte ha hjelp til noe de fleste gjør uten å måtte tenke seg om kan være skamfullt. Ikke fordi det er skam i det, men fordi man vet at man trenger det. 

Dette stykket rørte meg mer enn jeg forventet, og det var kanskje akkurat dette jeg trengte for å få litt perspektiv på ting. Det er ikke mange teaterstykker som handler om kronisk smerte og skammen denne smerten gjør at man føler på. Uendelig liv er en forestilling om perspektiv og et potensielt ekte liv. Det er ikke noe storslått drama, eller store kulisser, det er rått, tungt og vondt. Men de får likevel til å gjøre det gøy. Det er typisk norsk galgenhumor, hvor man sier vonde ting med et glis og tuller med det. I noen scener har jeg tårer i øynene og i andre smiler jeg bredt. Og ofte var det bare sekunder mellom. Når Sofi åpnet opp om smertene sine og så på publikum med smerte blandet med skam, tok det pusten fra meg. 

Mot slutten av forestillingen får vi se innsiden av en tarm, det var så uventa og rart at jeg spontant begynte å le. Det ga meg et skikkelig sjokk og fikk meg ut av den seriøse stemningen som var på scenen noen sekunder før. Det å kunne blande vonde temaer og historier og fortsatt få publikum til å more seg er godt jobba. Jeg gikk ut og kjente på at jeg hadde sett på noe som var viktig, relevant og nødvendig for mange.