Skrekk… uten skrekk?

Frankenstein er en kort forestilling som dupper tærne i noe som kunne vært veldig spennende.

Frankenstein er en verdensskjent klassiker som er ikonisk i flere land, skrevet av en tenåring tilbake i 1818. Det var faktisk den første historien innenfor science-fiction-sjangeren! Det har blitt laget mange forskjellige versjoner av denne fortellingen, sånn som denne versjonen fra Feil Teater på Det Norske Teatret, som prøver seg på “barnevennlig skrekk”.

Starten og slutten er blant de beste start- og sluttscenene jeg har sett på teater før. Forestillingen starter med at fire av karakterene i kor forteller en kort versjon av hva man kan forvente. Det var en veldig kul måte å introdusere det estetiske forestillingen har å by på med god flyt og stemmebruk i korsnakkingen. Når de er ferdig med intropraten sin, beveger alle korkarakterene seg inn en trapp som skal brukes som hoveddelen av scenografien. Koret stiller seg i trappa og plutselig begynner den å bevege seg sakte fremover. Jeg trodde jeg var kokko i hodet, for det så ekstremt ut som en filmscene hvor kameraet zoomer nærmere og nærmere hovedobjektet man skal fokusere på. Det var en veldig kul måte å gi en hyllest til det Frankenstein er mest kjent fra, nemlig film. En annen måte de gjorde det på var også de siste 30 sekundene av forestillingen. Historien er ferdig når Frankenstein og Skapningen ligger døde i hver sin kiste. Så begynner sceneteppene å lukke seg, frem til det er ca. en tredjedel lukket. Plutselig hører man et lydnedslag med et kjapt, grått lys mens Skapningen stikker hånda ut av kisten sin. Dette etterliknet det som kalles for en 1.33:1 aspect ratio, som ble brukt til gamle filmer som Frankenstein. Det var ekstremt kul regi, men det var dessverre også de største høydepunktene denne forestillingen hadde å by på. 

Hva skjedde med Victor?

Etter åpningsscenen sitter koret og får undervisning av læreren sin. De slenger inn litt komedie her og der, og er derfor en ellers god start. Men så braker døra opp, og inn kommer … Victor Frankenstein? Før jeg begynner å kommentere på hvordan jeg synes de håndterte denne karakteren, vil jeg bare si at jeg er veldig glad i kjønnsbytta roller. Menn som spiller damer, og damer som spiller menn, men her gikk dessverre streken for meg. Inn døra kommer nemlig Victor Frankenstein, en tenåringsjente med en helt sjukt bitchy personlighet. Dette skal liksom forestille Frankenstein, kjent som en ambisiøs, arrogant og ikke minst intelligent mann. Men i dette stykket blir karakteren anerkjent som klassens mest uintelligente jente? Jeg husker at jeg tenkte det var litt rart, men at jeg burde gi det en sjanse. Dessverre blir disse sjansene mindre og mindre fristende å gi. Karakteren minnet meg veldig om en NRK barne-tv-serie om vampyrer som gikk da jeg var liten, noe som fjernet litt av estetikken som koret hadde satt opp tidligere med en mer monsterfølelse. Karakteren drev også med veldig mye skriking. Det var så mye skriking og roping, at da hun endelig klarte å skape Skapningen og skreik enda mer av skrekk, vekket ikke de skrikene noen følelser i meg lenger. Det ble bare veldig slitsomt å høre på, og derfor ble oppbyggingen til midten av stykket ikke noe særlig spennende. 

En altfor rask vending

Skapningen fikk en fin egen del som gjorde at vi fikk et forhold til ham, selv om han er et monster. Etter all skrikingen flykter han nemlig vekk fra Victor og ender opp med å gå rundt i en skog. Han ser et par som er på date, og bestemmer seg for å gå bort å tulle med dem for å ha det gøy, men han kan dessverre ikke snakke, og han ser ut som et monster. Derfor blir paret livredde for ham og løper av gårde. Han blir veldig trist, men går videre. Scenen ender opp ved huset til en gammel dame som sitter og spiller fløyte. Skapningen blir så lykkelig av å høre på det at han går bort til henne og viser henne kjærlighet uten å kunne snakke. Men den gamle dama bryr seg ikke om hvordan han ser ut, for hun er nemlig blind. Hun finner frem en fløyte og lærer Skapningen å spille på den. Det blir et veldig morsomt, men også rolig øyeblikk i forestillingen hvor jeg faktisk satt og reflekterte litt. Scenen viste virkelig at det er det innerste som teller mest, ikke alltid det utenpå. Den spiller lenger ut, og Skapningen og den gamle damen blir veldig gode venner. Hun lærer ham nemlig hvordan man kan snakke. Med en gang han har lært det, så boom: Den gamle damen faller sammen pga. indre smerter mens en jeger titter på. Jegeren tror selvfølgelig at det er Skapningen som har drept henne, på grunn av hvordan han ser ut, og velger derfor å gå til angrep. Noe som betyr at den gamle damen egentlig kun var ment som et plottelement for å kunne gi Skapningen noe å være sur for. Jeg synes det blir en veldig billig billett til den siste delen av forestillingen og derfor også skuffende siden de nettopp har gitt en smakbit på hva en annen versjon av historien kunne ha vært. 

Null skrekk

Som jeg allerede har nevnt noen ganger, så er det veldig mye skriking i dette stykket. Det virker som at de har tenkt, jo mer skriking, jo mer skrekk. Og selv om jeg skjønner at de prøver å nå frem til barn, føles det ikke ut som det var noe særlig med spenning blant publikum heller. I tillegg har de gjentakende bruk av ordet faen. Jeg ble litt satt ut av det når jeg hørte det første gangen, for det var litt rart når det var ment for barn. Men de fortsatte og fortsatte med å bruke det. Jeg hadde ikke noe personlig problem med det, men det endte opp med å bli brukt på en måte for å få barna til å tenke “WOW! Se på henne, hun er en skikkelig bad-ass tenåring!!!” Igjen, mindre skrekk.

Scenografien var en ganske så positiv del av forestillingen. Den var satt opp på en helt sjukt kul måte, som gjorde sceneskiftene enkle, kreative, men passet fortsatt temaet til forestillingen fint. Dessverre forsvant mye av den “grusomme” magien når skuespillerne spilte ut altfor mye humor, og scenografien ble derfor mer upassende lenger inn i stykket. 

Skuffende

Alt i alt gikk jeg ut av forestillingen ganske så skuffet. Ikke fordi jeg hadde verdens største forventninger før jeg kom inn, men gjennom opplevelsen så jeg ekstremt mange muligheter som de sløste vekk. Hovedproblemet er nok hvordan stykket er skrevet og noen deler også utført. Det minnet veldig om noe som egentlig skulle vært en musikal, bare at det musikalske er bare ikke der. Musikken høres alltid ut som en sang build-up, måten de snakker på høres ut som at de skal rett inn i en fellessang, og karakterene oppfører seg veldig musikalsk med svære munnbevegelser og rytmiske kroppsbevegelser. Nesten litt som at de er i en identitetskrise hvor de ikke er helt sikre på hva de vil fokusere mest på.