Påklederen er i mistenkelig god form 

På Centralteatret er den loslitte påklederen spilt med store emosjoner av en skuespiller i 30-årene. Det gjør noe med stykket.

“Påklederen” viser hvordan teateret ser at deres virkelighet er i endring uten å klare å gjøre noe med det,” sier regissør Hans Henriksen i et podkast-intervju om forestillingen. Handlingen i stykket foregår bak scenen på et teater under andre verdenskrig. Mens bombene faller skal et shakespearekompani sette opp Kong Lear for 227. gang. 

Teatrets skuespillergeni

I flere tiår har kompaniet turnert i Englands provinser med skuespilleren Sir i sentrum. De andre skuespillerne arbeider hardt for å støtte ham, men ifølge hans kjæreste og medspiller Mylady, får de uke etter uke anmeldelser som antyder at de såvidt holder mål til hans talent. Hun har levd sammen med Sir i mange år, selv om han fortsatt er juridisk gift med sin tidligere kone. Sir valgte nemlig å ikke skille seg for å beholde muligheten til å bli adlet av kongen. Han vil bli anerkjent. Sir forklarer selv at det er grusomt å være omgitt av mennesker som ikke er velsignet med det samme talentet som ham og som derfor lider i hans nærvær. Han forklarer videre at den eneste som forstår denne begavelsen er påklederen Norman. 

Iscenesettelsen er tidsriktig og tro mot manuset. Det er to sceneskift i forestillingen, hvor vi forflytter oss fra Sirs påkledningsrom til området bak scenen. Scenografien er naturalistisk, og kostymene er tilpasset tidsperioden. Helheten skaper et troverdig uttrykk som gjør at oppmerksomheten trekkes tilbake til karakterene og konfliktene mellom dem. 

Mads Ousdal gjør en glimrende tolkning av Sir. Helle Haugen skiller seg også ut i rollen som inspisienten Madge. 

Sir korrumperes av makten

Alt Sir gjør er av egeninteresse, men han klarer likevel å trekke de andre med seg. Skuespilleren Oxenby vil først ikke hjelpe Sir med å lage vindlyder i stormscenen i “Kong Lear” fordi han er frustrert over Sir. Når scenen likevel skal spilles, kommer Oxenby frivillig inn og lager stormlyder med bølgeblekk. Selv om Oxenby er frustrert, føler han fortsatt et ansvar for forestillingen.

Denne scenen viser noe sentralt ved maktstrukturen i kompaniet: De andre kan være kritiske til Sir, men de klarer ikke frigjøre seg fra ham. Han er stjernen som trekker publikum til teatret. Ensemblet på teateret blir fanget i Sirs maktstruktur fordi de er avhengige av arbeidet og tryggheten teateret gir. Ingen ønsker at det skal være slik, men alle bidrar til å opprettholde den. 

Norman vet hvor avhengig Sir er av ham, men han er også avhengig av Sir. 

Sir begynner å bli eldre og har hatt et nervesammenbrudd. Norman må derfor overbevise ensemblet om at Sir er klar til å stå på scenen som Kong Lear om en time. Påklederen er lojal mot Sir, men lojaliteten handler ikke bare om følelser. Han har knyttet hele sitt arbeid til skuespilleren, og når Sirs karriere nå går mot slutten, står han i fare for å miste jobben. Regissøren beskriver i podkasten at verden utenfor teateret ikke er til å leve i for Norman, fordi han antageligvis er homofil. Jeg ser også for meg at han er gammel og skrøpelig og derfor ikke mye til arbeidskraft. 

Norman er en diva

I denne forestillingen bobler Norman over av følelser. Han er lett på gråten, blir raskt sint og reagerer sterkt på det som skjer rundt ham. Jeg opplever at han selv føler at ordene hans bærer mye integritet og lar dem derfor ta stor plass. Når han forteller anekdoter om sitt eget liv, spiller han som om han har hovedrollen i en monologforestilling, med lange pauser og gråtkvalt stemme. På en måte fungerer det fint, fordi historiene om livet de har levd på teateret kommer tydelig frem gjennom Ferdinand Falsen Hiis, som spiller Norman, sin tilstedeværelse. Dette blir særlig tydelig når Norman forteller om sitt eget liv gjennom den gjentakende linjen “jeg hadde en venn en gang …”.  

Samtidig er jeg kritisk til at Norman fremstilles av en så ung skuespiller. Da “Påklederen” opprinnelig skulle ha premiere i januar 2025, var 66 år gamle Johannes Joner castet som Norman. Denne oppsetningens Norman, Ferdinand Falsen Hiis, er bare 34 år gammel. Alderforskjellen har betydning for hvordan karakteren leses. Hiis tilfører Norman en annen energi enn den jeg forbinder med karakteren og jeg blir derfor nysgjerrig på hva som ligger bak valget om å gjøre ham så ung.  

Jeg ser på Norman som desperat og at det gjør ham ekstremt handlekraftig. Det han er god på i dette livet, er å få Sir på scenen. Han er på jobb og han skal fullføre oppgaven sin. Derfor har jeg vanskelig for å se for meg at Norman har mye tid eller rom til å være så emosjonell. Når han likevel blir det, synes jeg forestillingen mister litt av den flittige og effektive siden ved ham. Jeg er også usikker på premisset om at verden utenfor teateret er ulevelig for Norman. I forestillingen fremstår han som en mektig og overbevisende mann som krever sin plass.