15 år får tankene til å gro

15 år er et veldig engasjerende stykke om et alltid aktuelt tema; ungdoms deltagelse i samfunnet.

Da jeg først kom inn på Rommen scene var det et helt tomt rom med fire unge skuespillere. Det var ikke noen stoler å sitte på, eller noe slags rekvisitter. De fire skuespillerne ba oss samle oss i en klynge midt på gulvet, og de stod sammen med oss i denne klynga. De startet med å presentere seg selv i karakter(ene) deres og hvordan de hadde jobbet med 15 år. De fortalte at de hadde basert stykket på intervjuer med personer som var en del av AUF, og som alle var 15 år da Utøya skjedde. 

Skuespillerne holdt seg ikke til bare én person eller karakter, men spilte ulike roller og uttalte seg fra forskjellige perspektiver. De gikk rundt og ropte fra alle kanter, noen av dem gikk rundt i rommet, mens andre gikk innimellom publikum. Vi visste aldri hvem som skulle si hva, og dette resulterte i at vi gikk litt rundt i sirkler der vi stod for å finne ut av hvem det var som sa noe, og hvor stemmen kom fra denne gangen, litt som å være inni en tankeboble.

Stykket begynte med hva de ulike ungdommenes “politiske oppvåkning” var, og bygget opp til at de ble mer og mer politisk aktive på ulike måter. Et eksempel var på skolen via elevrådet. Der var det en elev som hadde blitt nestleder i skolens elevråd, og senere ble invitert til å diskutere på Stortinget med 600 andre ungdommer. En annen snakket om hvordan de mente at det burde være lov å bruke snus på videregående skole, selv om de selv ikke var interessert i snus. Til slutt endte det med at disse ungdommene ble med i Arbeiderpartiets ungdomsfylking (AUF),og senere ble med på sommerleir på Utøya.

De snakket om de hyggelige dagene på sommerleiren før 22. juli. De fortalte om ulike aktiviteter de gjorde og fellesskapet de følte. På Utøya gjorde ungdommene dugnad, og snart skulle vi i publikum også delta i dugnaden. De ba oss om hjelp til å sette frem tepper og stoler rundt omkring i rommet, tok frem et slags maleri av en solnedgang og skrudde ned lysstyrken. Nå var det kveld. Foran meg var det en vifte med oransje stoff festet på, dette skulle etterligne et bål, og vi fikk delt ut vedkubber for å sette rundt. Denne scenen var nok favorittdelen min av stykket. Jeg fikk en slags følelse av nostalgi, selv om jeg aldri hadde vært der før. 

I tillegg var lydeffektene helt fenomenale. Jeg likte musikken fra starten av, men midt i la jeg merke til at på venstre side av rommet var det en musiker (Natali Abrahamsen Garner) som sang og spilte live musikk og laget utrolige stemninger med forskjellige perkusjonsinstrumenter og gitaren sin. Hun spilte en nesten drømmeaktig musikk, og stemmen hennes var helt himmelsk. Jeg synes at det var litt alternativ type musikk, og noen ganger så føler jeg at det kan være litt kleint, eller at det ikke passer så godt inn, men jeg synes det var perfekt for dette stykket. 

Noe som imponerte meg veldig i forstillingen var historiefortellingen. Måten disse skuespillerne klarte å fange følelser og humørsvingninger fra et tenåringsperspektiv var så bra, og gjorde det enkelt for meg som sekstenåring å forestille meg hvordan det var å oppleve det de fortalte om. Følelsene som skuespillerne spilte ut var så rå og ekte, og humørsvingningene var plutselige, men fortsatt naturlige. Jeg følte at oppførselen deres smittet over på meg. Da de var glade, ble jeg glad, og da de var sure, ble jeg sur. Da de brant for en sak, merket jeg at underbevisstheten min lette etter en sak som jeg brant for. Jeg tror det samme kunne sies om mange andre i publikum. Spesielt i overgangen fra kvelden til det koselige bålet, til selve dagen før angrepet skjedde. Vi visste alle om hva som skulle skje, men det traff fortsatt hardt. 

Stemningen gikk fra glade, men slitne ungdommer til panikkslåtte tomme barn. Alle lysene var skrudd av, unntatt et sterkt lys vendt mot meg på veggen. Skuespillerne og musikeren satt fem ulike steder i rommet, og fra der jeg var, kunne jeg bare se mørke silhuetter. Senere byttet lyset foran meg til et bak meg som avslørte ansiktene deres. De så ut i luften med et fjernt blikk mens de fortalte om de forferdelige hendelsene de var vitne til. Når jeg så rundt i rommet kunne jeg se hvordan de andre i publikum også så ut i luften, men med et mer trist og empatisk blikk. 

Noe jeg ikke forventa var at publikum skulle være en så stor del av denne opplevelsen. Alle som var der hjalp til å bygge stemning i rommet ved å legge kulissene utover og “delta på dugnaden”. Skuespillerne gjorde denne delen til noe naturlig i en unaturlig setting, det er veldig godt jobbet. Dette er et av de mest engasjerende stykkene jeg har sett. Fra start til slutt er det ikke ett kjedelig øyeblikk og det fikk meg til å ha lyst til å følge med, og å være en del av stykket. 

Noe jeg følte traff veldig var slutten da de fortalte om de ulike reaksjonene de hadde etter angrepet. Noen gråt da de hørte stemmene til foreldrene sine, mens andre følte ikke noe. Noen kunne ikke vente med å se familien sin, mens andre ønsket at foreldrene ikke tok med søsknene for å hente dem. Alle reaksjonene var forskjellige, og det var ingen av dem som var rett eller galt. Måten alt ble sagt på, spilt ut, og de ulike reaksjonene, føltes ut som at de kom fra tenåringer. 

Til slutt kom det fem ungdommer som satte seg i sirkel midt i publikum og hadde en samtale om sin politiske interesse. Disse var representanter fra ungdomsorganisasjoner til høyre og venstre i det politiske landskapet. Det virker som at regissøren (Tatu Hämäläinen) hadde som formål å vekke engasjement for det som skjer i verden blant ungdom. Jeg synes at mange ungdom i dag kan være veldig opptatt av seg selv og det lille som skjer rundt dem. Dette stykket kan gi en oppvåkning til mange.