«Bare en forestilling», men likevel så ekte

En forestilling hvor skillet mellom skuespill og virkelighet forsvinner i noen timer, gåsehuden reiser seg og alle sansene trigges.

Forestillingen startet på en måte allerede for 4 måneder siden, da det dukket opp et pop-up reisebyrå i Sarpsborg. Det var scenekunstkompaniet Særp Tropez som sto bak denne mystiske nyetableringen i Østre Bydel, som kun hadde åpent i tre dager. Uvitende om hva man kunne møte på innsiden av dørene, var det mange som gikk ut av komfortsonen for å utforske hva «99 drømmereiser» var. En av disse personene var moren min. Mamma er en dame som er veldig opptatt av, og glad i, teater. Hun har vært på mange tidligere forestillinger med Særp Tropez, og var derfor ekstra spent og nysgjerrig da hun fikk vite om dette pop-up reisebyrået. Inn i lokalet gikk hun tomhendt med høye skuldre og forventninger, og kom ut med 4 billetter til forestillingen Særp Tropez: Kvartal 99. Dette var altså en genial markedsføringsstrategi som virkelig fungerte. Kundene hadde gjennom interaktivt teater inne på reisebyrået fått en smakebit på hva de hadde i vente, og billettene ble utsolgt på et blunk. Alle som hadde vært heldige nok til å sikre seg billett, kunne nå glede seg fra januar til mai. Blant disse var jeg.

Da jeg i mai møtte opp spent og forventningsfull, hadde jeg ingen anelse om hva jeg hadde i vente. «Se etter den slitne småbarnsmoren med tre gule poser og en barnevogn» sto det på mailen jeg hadde mottatt i forkant. Av henne fikk jeg utdelt et gult bånd og et sted jeg skulle gå til. Da jeg kom frem, møtte jeg syv andre mennesker med samme farge som meg på båndet, og en karakter ved navnet Pelly (Gaute Askild Næsheim). Det eneste som skilte ham fra oss, var det gule båndet rundt halsen vår. Slik var det også resten av forestillingen. Vi var ikke bare et publikum, vi ble en del av universet kvartal 99 og alle historiene vi fikk presentert. I motsetning til tradisjonelle teatersaler, hvor det er tydelige skuespiller-roller og publikums-roller, var vi med på alle valg, hendelser, oppturer og nedturer.

Pelly, en sliten mann med tung bagasje – i dobbelt forstand – tok oss med inn i sitt liv. Vi i gul gruppe skulle være det nye nettverket hans, etter hans tredje fengselssoning. Vi skulle veilede, støtte og hjelpe ham på rett kjøl. Dette ble en kamp både for ham og oss, da han stadig ble revet mellom det normale livet han lengtet etter, og det kriminelle livet han hadde levd fram til nå. Det å få innsikt i og forståelse for andre menneskers indre konflikter, opplevde jeg både som sterkt og verdifullt. Det ga forestillingen ekstra dybde, og noe å reflektere over etter forestillingens slutt.

Vi beveget oss rundt i byen, inn i leiligheter, trange kjellerrom, butikker og bakgårder i Østre bydel. Denne delen av Sarpsborg er preget av fattigdom, arbeidsledighet og et litt «rufsete» miljø. Dette hadde Særp Tropez, ved hjelp av scenografi og kostymer, klart å gjenskape på en svært troverdig måte.

Vi fikk presentert skremmende situasjoner, intime handlinger og samtaler, triste fortellinger og mange rørende scener. Disse øyeblikkene fikk vi oppleve både når vi fulgte den «gule storylinen», men også da vi i gruppa delte egne tanker og erfaringer. Det gjorde historien enda sterkere at skuespillerne og gruppa brakte det vi hadde lært om hverandre, videre inn i resten av kveldens opplevelser.

Jeg er så heldig at jeg lever et trygt og skjermet liv, og eksponeres ikke naturlig for slike miljøer. Likevel opplevde jeg at forestillingen ga meg verdifull innsikt i at til tross for utfordringer og urettferdighet, har vi mennesker muligheten til å snu om på situasjoner og endre vår egen skjebne.

Dette var ikke en forestilling med musikalnumre, råflotte kostymer eller glitter og glam. Det var det motsatte. Vi fikk presentert «helt vanlige» liv med hverdagsproblemer, både små og store. Det er det som gjør Særp Tropez så unikt. De spiller på menneskets medfølelse og empati, og viser oss hvor tøff realiteten kan være. Jeg kjente både på glede, sorg, medfølelse, sinne, forskrekkelse, redsel og fortvilelse. Det at vi var så tett på skuespillerne i deres miljø, forsterket også følelsene mine. Hvis samme historie hadde blitt presentert på en tradisjonell scene, ville ikke effekten vært like sterk. De spilte også på alle sansene våre: Råtten kjellerlukt, skremmende lyder og fysisk nærhet med aktørene. Jeg endte faktisk opp med å både få og gi skuldermassasje. Det høres sikkert helt ellevilt ut, men dette er et eksempel på hvordan interaktivt teater kan gå alle veier, og likevel føles naturlig der og da. Det som også er så gøy med interaktivt teater, både for skuespillerne og publikum, er at hver forestilling blir unik. Jeg kunne sett samme forestilling igjen med en annen gruppe, og fått en helt annen opplevelse. Slik er det også for skuespillerne. De må selvfølgelig følge historien sin, men de har likevel stort handlingsrom til å motta råd og innspill fra oss i publikum. Dette krever at de er påskrudd og skjerpet til enhver tid. Ett eksempel på dette er hvordan Pelly lærte seg navnene på alle i vår gruppe. Dette forsterket følelsen av at vi ikke var publikummere. Vi var en del av livet hans.

På samme måte ble andre grupper en del av andre karakterers liv. De forskjellige historiene ble sømløst flettet inn i hverandre og ga oss underveis ulike hint til hvordan det lille samfunnet hang sammen. Det viste oss hvor komplekst livet er, og hvordan mye skjer bak fasaden. Hvordan vi mennesker påvirker hverandre, men også hvor mye vi lærer av hverandre. Særp Tropez: Kvartal 99 var en berikende forestilling som åpnet øynene mine for mangfold, viktigheten av å se situasjoner fra ulike perspektiver og hvor viktig det er å respektere andre og å vise medmenneskelighet.