En komisk tragedie 

Hvem hadde Macbeth vært dersom hendelsene i stykket skulle skjedd i dag? Moderniseringen av Macbeth greier å koble datiden med nåtiden.

Den 17. oktober hadde Macbeth premiere på Nationaltheatret. Det kjente kongedramaet, originalt satt til rundt år 1000, har fått en kraftig modernisering i Marius von Mayenburgs versjon av stykket. 

I hovedrollen har vi Macbeth (Ola G. Furuseth) som blir fortalt at han skal bli konge av tre skjebnesøstre. Macbeth og kona, Lady Macbeth (Marian Saastad Ottesen), bestemmer seg for å drepe den nåværende kongen slik at han selv kan bli konge slik som det ble spådd. Han bestemmer seg derfor for å eliminere alle som kan komme mellom ham og tronen. Stormannsgalskap og overmot er sentrale temaer i stykket og er ikke noe mindre relevant i dag enn da det ble skrevet på 1600-tallet. Jeg mener forestillingen får frem tematikken i stykket på meget godt vis, samtidig som de moderniserer den til et publikum av i dag.

På scenen står et tårn dekket av hvite fliser. Det inneholder to balkonger, en smal trappeoppgang, hemmelige dører og et rom uten dør, men med et plastforheng. Den bevegelige scenografien er med på å gjøre sceneskiftene sømløse og skaper en helt annen dynamikk enn det Shakespeare er kjent for. I stykket er det 32 karakterer fordelt på 6 skuespillere, en enorm logistikkoppgave som de har greid å utføre på imponerende vis. Når Thanen av Cawdor blir henrettet, tar for eksempel skuespilleren av seg Cawdors maske og blir til kong Duncans sønn med forræderens hode i hendene. 

Det moderne teateret

Tårnet blir også brukt som lerret for 3D-mapping gjennom stykket. Dette er en projiseringsmetode som gjør at man kan bøye bildene slik man ønsker og derfor kan dekke en 3D-figur med bilder på alle sider. Man kan også markere deler man ikke ønsker at bildet skal dekke. Dette skaper romfølelse og gir publikum muligheten til å ha fokus på flere ting samtidig, som for eksempel både bildene på tårnet og Macbeth som står på en av balkongene.

Et annet element er et gjennomsiktig sceneteppe som blir firt ned foran scenen, og fungerer som lerret for projisering, mens skuespillerne står bak. Dette gjør at det føles som om karakterene er i omgivelsene og ikke foran på scenen som i teater med analog scenografi. 

Dop, nåtidens alkohol

Forestillingen er kraftig modernisert. Gevær og balltre blir brukt som våpen, bikerdrakt og cowboyhatt som kostymer, mens dop og alkohol er rekvisitter. Men forestillingen forholder seg fremdeles til originalen. Flere steder likner den på Morten Krogstads gjendiktning, som jeg leste i forkant av stykket, med noen unntak av litt banning og litt mer moderne ord her og der. Dette skaper fine kontraster mellom det gammeldagse og det moderne språket og gjør dialogen spennende å følge med på.

Plastforhenget, de hvite flisene, motorsagen til Macbeth og de ovale brillene hans (som minner mistenkelig om Jeffery Dahmer sine) bidrar sterkt til seriemorderstilen promobildene spiller på. Dette gir en moderne vri på kongedreperen Macbeth.

Jeffery Dahmer er en av verdens mest kjente seriemordere og ble i 1992 dømt for å ha drept 17 personer. I 2022 kom det en Netflix-serie om ham, der plakaten kan minne om plakaten til Macbeth, med det gule lyset, luggen og brillene. Ved å koble Macbeth til Dahmer, kobler de Shakespeares verk med personer vi kjenner igjen fra vår egen tid. Stykket er ikke bare modernisert, men satt i vår tid. Hvem hadde vært Macbeth hvis dette hadde funnet sted i moderne tid? Hvordan ville han sett ut? Jeg tror Mayenburg mener han hadde sett ut som den kjente seriemorderen, om ikke vært ham.

En komisk tragedie

Et annet eksempel på moderniseringen av stykket er når sønnen til kongen blir erklært som prins. Han står stille en stund og det virker som om alle venter i spenning på hva han skal gjøre og hvordan han skal reagere på en slik makt. Etter å ha summet seg litt roper han “YES!! YESYESYES” og hopper rundt på scenen. Jeg tviler på at det var slik Shakespeare hadde tenkt at reaksjonen hans skulle være, men fungerer godt som et speilbilde av dagens mindre formelle standarder og oppførsel. Det er en stor kontrast til stykkets original og skaper en morsom og latterfylt scene. 

I originalen er Malcom, kongens sønn, en ydmyk prins, mye bedre egnet til konge enn Macbeth. Gjennom stykket, spesielt scenen beskrevet over, blir han fremstilt mer selvopptatt. Kanskje mangler vi rollemodeller til å lage en slik karakter, eller ville en ydmyk prins av dette slaget rett og slett ikke være troverdig i dagens samfunn?

Hva har et kongedrama med dagens samfunn å gjøre?

Selve tematikken som stykket dreier seg om, stormannsagalskap og overmot, kan enkelt speiles til i dag. De som søker makt for maktens del, de som har så overmot at de ikke lenger enser frykt eller farer, vil til slutt få seg selv drept. I dagens samfunn er det flust av disse. Man kan jo håpe at man begynner å nærme seg siste akt, men det er lite som tyder på det.