Nature Theater of Oklahoma and EnKnapGroup – The Pursuit of Hapiness

Jeg har vært og sett forestillingen The Pursuit of happiness av Nature Theater of Oklahoma, på Under the Radar festivalen i New York.

Forestillingen starter som en klassisk cowboyfilm, med overdrevne bevegelser og stand-offs. Hver av danserne er en ulykkelig cowboy som forteller litt om seg selv og situasjonen sin. Igjennom hele denne sekvensen så står barmannen i stillhet og servere drikke. Cowboyene forteller om skilsmisser og kjærlighetssorg. De diskuterer om de egentlig er lykkelig med jobben og livet sitt. Innholdet av det de sa var interessant, men de fremførte det på en måte som ikke stod noe i stil med resten av forestillingen, som senere skulle utvikle seg til en kvikk og utrolig morsom historie. Det gikk så sakte at man virkelig kjedet seg, og det var flere i publikum som nesten gikk. Jeg vil si at denne delen av forestillingen kunne vært kuttet ned til ti minutter i stedet for førti, for det var unødvendig langt og hadde et utrolig tregt handlingsforløp.

Det var ikke før førti minutter inn når barmannen konkluderte med at de alle var ulykkelig og at han hadde en plan på hvordan gjøre noe med denne indre tomheten de alle følte på- at forestillingen virkelig begynte. Han og resten av dansekompaniet hans setter ut på en reise til Bagdad for å lage fred mellom NATO og irakiske soldater. I RBM, Red Bull Mobilen, kjører de ut til sandslettene og danser midt i krigssonen. De planlegger å stanse alt hatet og drepingen, og skape fred med dansen sin. En stund så setter de soldatene ut av spill, såpass at de blir med ut i sanden og danser med hverandre på tross av forskjellig politisk agenda eller militærbase. Men i det dansekompaniet går tom for koreografi  så klarer de ikke å stanse hatet lenger. Soldatene returnerer til postene sine, krigen tas opp igjen og nesten hele kompaniet blir skutt ned.

Denne historien handler, på en kaotisk måte, om hva som gjør oss lykkelig. Hva gjør deg lykkelig? Gjør du det du gjør fordi du virkelig elsker det, eller bare fordi du må? Eller enda verre, bare fordi du kan? Jeg mener at selv om historien i forestillingen virket litt vill og overdreven, så var det egentlig en veldig fin (og kjempemorsom) måte å ta for seg dette temaet på. For lykke er jo ikke nødvendigvis alltid perfekte tilstander, lykke kan oppstå i kaos også.

Jeg digget denne forestillingen virkelig. På tross av den trege starten, så klarte de å snu stemningen midt i forestillingen og briljerte med kvikk humor og velskrevet tekst. Nature Theater of Oklahoma spiller på Black Box teater iblant, og neste gang de gjør det så er jeg der.:)

Av Anna Moberg