En forvokst papirbåt og et hav av håp

Før lyset over scenen ved Nøtterøy kulturhus skrus på, høres lyden av bølgeslag i mørket. De to utøverne, Riia Kivimäki og Saku Mäkelä, står på den ene siden av scenen vendt mot publikum og svaier til musikken, som sakte kommer på i takt med lyset. Forestillingen GLG tar opp viktige temaer på personlig og globalt nivå, om klimakrise og håp med grasiøse og akrobatiske bevegelser som sklir over i hverandre og smeltes sammen.

Forestillingens navn, GLG, er en forkortelse for Go, Let Go eller Go, Let’s Go og kan tolkes i begge retninger, både som at man må gi slipp på noe eller noen, eller at man må holde sammen, eller slik jeg tolket det; som en kombinasjon. Forestillingen befinner seg i krysningen mellom det sterke samholdet i parkarobatikk og mer dystre solosekvenser, og om lag midt i forestillingen kommer en hendelse som deler forestillingen i to.

En verden i balanse

I den første delen av forestillingen beveger de to utøverne seg i en akrobatisk dans over scenen. De klatrer og kaster hverandre rundt så enkelt som om de ikke skulle vært mer enn en sekk fjær, men mest av alt så stoler de på hverandre. Det er tydelig at begge kjenner den andres bevegelser som sin egen baklomme. De representerer en verden i balanse, samarbeid og tillit. Deres akrobatiske bevegelser viser hvor myk Riia Kivimäki er, og hennes bevegelser er av den grunn ofte “bro-baserte”. Hennes fleksibilitet kan sammenlignes med et slangemenneske, men forestillingen er pakket inn på en helt annen måte enn en vanlig slangemenneske-akt. En tradisjonell slangemenneske-akt inneholder ofte stiliserte positurer som legger vekt på deres bevegelighet. Som for eksempel å stå på hendene og strekke beina ut over hodet eller ligge på magen og bøye beina slik at føttene kan plasseres på hver sin side av ansiktet. Istedenfor disse stiliserte positurene pakkes de i GLG inn i kontinuerlige bevegelser som sklir over i hverandre.

Kivimäki bøyes og slenges rundt i en evig dans, mens Mäkelä blir en stødig base. Så plutselig, mens Mäkelä snurrer Kivimäki rundt fra den ene hånden, glipper han. Balansen er brutt, Kivimäki sklir av matta og inn i mørket, mens Mäkelä står igjen alene på scenen.

Spesielt når vi er alene

Etter en kort blackout, begynner andre del av forestillingen med at Mäkelä sitter i en strandstol under en parasol. Han er sløv og lener seg trett og klumsete mot en cola-flaske som han setter til leppene. En svart væske renner som olje nedover haka og ned brystkassa hans, før han synker sammen og halvveis sklir av stolen. Når han bøyer seg opp i en sittende stilling igjen, denne gangen på gulvet, har stolen klappet sammen rundt ham og lyset dempes igjen til et svakt mørke.

Når lyset kommer på igjen er det bare Kivimäki vi ser på scenegulvet. Lyden av bølgeslag kan igjen høres mens hun ligger urørlig på det hvite scenegulvet. Når bevegelsene trekker i musklene hennes, er de desperate, som om kroppen hennes kjennes ukjent for henne, som om hun prøver å bli kjent med den på nytt. Bevegelsene er en stor kontrast fra starten da de var to og bevegelsene var kontrollerte og smidige, mens de nå er febrilske. 

Verden rundt oss er kaotisk og uforståelig. Krigsforbrytelser uten konsekvenser, folkemord, politiske ledere som handler på impuls og dårlig dømmekraft eller ikke tør å si i mot, folk som ikke blir hørt, men i stedet blir skutt, planer som endres eller ikke lages i det hele tatt, trusler, angrep og ingen beklagelse, ingen anger. Det kan virke som om ytringsfriheten ikke har mer verdi enn papiret det er skrevet på og det kan være fort gjort å miste seg selv i det hele, føle seg avhugd fra sin egen kropp, spesielt når man er alene. Hva gjør man da, når kroppen ikke kjennes ut som sin egen, når man ikke kjenner igjen ansiktet som stirrer tilbake i speilet? Når jeg ser på bevegelsene til Kivimäki på scenen er de ukontrollerte og usynkrone, som paradoksalt nok krever en voldsom kroppskontroll. Hun tar tak i den ene foten sin og fører den bak sitt eget hodet, den andre foten har hun fremdeles plantet på gulvet. Imponerende gisp går gjennom salen mens publikum ser målløse fremfor seg; sirkusmagien har for alvor inntatt scenen.

“The Four-Legged Girl In Nøtterøy”

Bevegelsene hennes fører henne av den opplyste matten og inn i et hav av klær slengt utover gulvet. Hun kaster seg rundt i kleshaugene – som om hun leter etter noe, eller at depresjon har dratt livet ut av proporsjon i det siste, og i dette øyeblikk kan hun ikke tro hvordan alle klærne hennes har snudd opp ned på hele stedet. Et hav av klær er heller ikke et ukjent syn i avisene, etter år med krig og flyktningkrise i både Europa, Midtøsten og Afrika, også når det kommer til klimakrisen har det blitt et “normalt” syn. Haugevis av klær som har blitt samlet inn til et folk som har mistet alt, klær som flyter fra oversvømte hus, eller søppelhauger fulle av gårsdagens mote. Kivimäki beveger seg mot en større haug lenger inn på scenen, ut av den graver hun frem to bein. Før man rekker å tenke på hvor de kommer fra eller hvem de tilhører, ser det ut som om de henger fast i henne, som den kjente sirkusskikkelsen Josephine Myrtle Corbin. Corbin ble født med to sett med bein og fra hun var 13 til hun var 18 år var hun en del av sideshow-kulturen under navnet “The Four-Legged Girl From Texas”. Hun ble raskt et kjent navn og reiste også som en attraksjon med P.T Barnum på slutten av 1800-tallet. Den firbeinte jenta på scenen i Nøtterøy ser ut til å ha mistet kontrollen på hennes nå fire bein. De beveger seg i utakt og krysser hverandre. Hun holder rundt dem som om hun prøver å få dem til å slutte å bevege seg i ukontrollerte rykkninger, men til ingen nytte.

De fire beina blir revet vekk fra hverandre og forsvinner inn i kleshaugen igjen og Kivimäki står igjen alene på scenen på to bein. Hun går sakte mot en rosa bag som ligger blant klærne, bøyer og bretter seg sammen til hun får plass til hele seg selv i den lille baggen og gjemmer seg vekk.  

En båt mot horisonten

Mäkelä har kommet tilbake fra bakom sceneteppet og i en siste scene går de to utøverne av den lyse matta, og i stillhet begynner de å brette den. De fortsetter å brette, og brette til de bretter ut en stor båt. Kanskje de måtte gi slipp for å kunne finne seg selv og kanskje måtte de finne seg selv for å kunne holde sammen igjen, for å skape et nytt håp. På scenen står en overdimensjonert papirbåt, lyden av bølgeslag kan igjen høres over høyttalerne, mens de to artistene går av scenen og mørket sluker salen til lyden av applaus. 

I ettersnakket etter forestillingen fortalte artistene om prosessen og tankene bak den 45 minutter lange forestillingen. De forklarer at den er laget mot et bakteppe av miljøkatastrofer og en verden i krise. Frustrasjon, håpløshet og motstandsvilje har vært inspirasjonskilder. Dette er også følelsene jeg sitter igjen med når jeg skriver dette. Frustrasjonen og håpløsheten i ansiktsutrykkene deres reflekterer mitt eget når nye overskrifter dukker opp i avisene. Men også motstandsviljen ved å ha håp, uten håpet kunne vi like gjerne gitt opp. Det er motstandsvilje i håpet som skyller inn over føttene våre i rykk og napp ved stranden ved verdens ende og det er motstandsvilje i samholdet i det samme vannet. Det er dette havet av håp og samhold som kobler oss sammen, enten det er for å nyte solen på en strand eller bli skylt opp på land av store bølger. Båten på scenen står som et nytt håp som kan seile på bølgene og mot horisonten.GLG viser på mesterlig vis hvordan nysirkus, til forskjell fra mer tradisjonelle sirkus-acter, kan være så mye mer enn bare en rekke triks.