Forestillingen starter med at Julien Stella kommer inn og begynner å spille klarinett. Han blåser rolig først, men begynner å beatboxe etter hvert. Robin Cavailles kommer også og begynner å beatboxe. Han mikser på et miksebrett for å legge masse lyder oppi hverandre. De hadde skikkelig morsomme avbrytelser i beatboxingen, som passet godt inn. All lyden stoppet og man hørte bare «Hei!», for eksempel. De hadde veldig godt kroppsspråk og både danset og spilte skuespill. Mellom hverandre snakket de uten ord og det samme med publikum. De var en stor publikumsfavoritt og hadde noe av den beste kjemien mellom hverandre og publikum som jeg noen gang har sett. Når de åpner munnen kan man aldri forvente hva slags lyder som kommer ut av den. Avslutningen var praktfullt. Alle forventet at han skulle rope eller beatboxe, men han hvisket bare: «Merci!», for de var franske.

 

Noen tips: Ikke sitt så nærme bassen, men sitt nærme scenen. Da hører man hva de hvisker og sier når de ikke snakker inn i mikrofonen.