Elva gir og tar

“Elva” er en vandreforestilling som beskriver livene som leves langs elvebredden i Oslo, om rusmisbruk, ran, drap, for lite kjærlighet og for mye. Og ikke minst om elveguden Akeris, som gir og tar.

“Elva” er skrevet og delvis regissert av Numa Edema Norderhaug. Forestillingen er basert på hans egen ungdomstid langs elvebredden i Oslo, hva som skjedde der, hvorfor man havnet der og hva det førte til. Gjennom forestillingen følger vi Akeris på hans reise for å hente fortapte sjeler fra Oslos gater. Vi får møte fire av disse sjelene. Yamal, Thea, Sander og Jonas. Men hovedpersonen er og forblir Norderhaug selv; fortellerstemmen.

Velkommen til Elveriket

Forestillingen begynner rett ved Nybrua i Oslo, der får vi utdelt et sett med hodetelefoner hver. Instruksene er enkle, ta dem på og følg brosteinene langs veien bak publikumsverten. Med en gang man tar på hodetelefonene kan man høre fuglekvitter og vannet som renner i elva nedenfor: Dette er Elveriket. 

På øret får vi hele historien, bakgrunnslydene, musikken, fortellerstemmen og replikkene. Den første karakteren vi møter på er Akeris, elveguden, som fanger sjeler langs elvebredden inn i et hardt liv i avhengighet, eller frihet som han selv beskriver det. Han forteller om unge gutter som trenger hjelp, guiding, raske penger. Gestikulasjonene og kroppsspråket hans brer seg over enhver muskel, gjentar det samme som vi hører, uten at han selv sier et ord. Under broa, portalen til “Elveriket”, sitter duene tett opptil taket, og Akeris har rett, lufta er virkelig tjukkere der nede.

Det at vi får all lyden med hodetelefoner gjør at hele forestillingen føles mer personlig. Det er som om de snakker direkte til deg. Jeg glemmer nesten publikum og tilfeldig forbipasserende, jeg blir helt oppslukt i fortellingene, lydene, bevegelsene og kostymene. 

Kostymene til skuespillerne er noe av det første jeg legger merke til. De er gjennomførte og reflekterte historien, omgivelsene og karakterene på en utrolig god måte. Akeris er den første karakteren vi møter, klærne hans får det til å se ut som han nettopp har steget ut av vannet. Kappen hans er som elva som renner nedover skuldrene hans og helt ned til bakken og den er dekket av mønstre. Disse mønstrene kan man også finne på de andre karakterenes kostymer. De er merket av Akeris. 

“Ellinga Vellinga Vaterlandsgutten”

Vi beveger oss fra elva og opp til en container. I det vi går inn dørene er det som om vi tråkker 100 år tilbake i tid. Containeren er innredet som en gammel arbeidsbrakke fra 1920-tallet. Belysningen er dunkel og gulvflisene ser nedtråkket og slitte ut. Livet ved elva er ikke noe nytt fenomen, historien fra arbeidsbrakka viser at elva har vært et sted for å glemme i lang tid, et strøk for fattigfolk. I brakka ligger det en og sover, han våkner og sjangler til han står midt på gulvet, så er det som om han virkelig våkner. En stemme forteller om en far som bare er hjemme en gang i blant, når han ikke er hjemme drikker han, blir dratt avgårde av politiet etter slåsskamp, eller så henger han ved elva. I brakka er det bare én person, Sindre Slorafoss, men måten han beveger seg rundt, imiterer det som blir fortalt og forholder seg til personene som ikke er der, får det til å virke som om de alle er der, både moren, faren og sønnen. 

Plutselig banker det på døren. Akeris kommer inn. Skyggen av han bretter seg oppover veggen og skyggelegger gutten i brakka. Akeris overrekker ham en frakk, dytter han ut i verden, og han går etter. Gutten og elveguden Avhengigheten.

“På slutten av 90-tallet forandret jeg meg i takt med sjelene rundt Elva. Disse sjelene hadde andre forfedre, trodde på andre guder, snakket andre språk, men forutsetningene var allikevel de samme,“ sier Akeris. 

En jevnaldrende pappa

Utenfor står Yamal spilt av Michael Schøyen og brakkegutten Jonas lent mot hver sin side av et tre. I to forskjellige tider står de til ørene i de samme problemene og finner den samme utveien. Elva. Guttene finner et samhold blant jevnaldrende. Ingen av dem har hatt en stødig og tilstedeværende far, eller farsfigur. De ble hverandres pappaer. De tuller og ler av hvor flaut det er å se faren sin fordrukken i en grøft eller blant kamerater ved Anker, hvor patetisk det er å høre på at moren gråter ved middagsbordet. Nei, da er de heller høye langs elva med gode venner som alltid stiller opp. For de gjør det, stiller opp for hverandre. Alltid. Det er hverandre de lærer av, hverandre de går til når ting blir tungt og det er hverandre de feirer med når ting går rett vei. Det er hverandre de har, ikke noe annet. Jeg blir nesten misunnelig på det samholdet de har og får lyst til å le med når latteren deres runger gjennom hodetelefonene. 

Jeg føler det ikke er så ofte man ser denne representasjonen, dette samholdet, forestillingen bruker ikke de vanlige og flate “rusmisbrukerklisjéene. Forestillingen rommer fem liv og litt til, den viser oppturer og nedturer, viser hvor, hvordan og hvorfor. Forestillingen har en dybde som gir forståelse og medfølelse. 

Som et levende bevis på det forestillingen beskriver, kan den stramme lukten av hasj luktes i det vi går langs veien mot Hausmans Bro.

Strekningen fra Nybrua og ned til Vaterland har vært og fremdeles er et kriminelt og rusbelastet område. Det at forestillingen spilles her og handler om folka som henger her, mener jeg er med på å løsne på noen av fordommene som er forbundet med stedet. Forestillingen lokker folk til et sted som kanskje mange har vært redde for og får dem til å se det “elvefolket” ser; at elva virkelig er fantastisk. Selv visste jeg ikke hvor belastet dette stedet er og har vært og hadde derfor ikke noen negative forventninger til lokasjonen av forestillingen, og jeg er ikke noe mer redd for området etter å ha vært der nå.

Ved at dette er en vandreforestilling blir alle som oppholder seg i rommet, om det så er for å se forestillingen, dra på joggetur, på vei til en kompis eller for å gjemme seg under et tre for å røyke, blir de alle en del av forestillingen. Det er i bunn og grunn dem forestillingen handler om. Det er viktig at de føler seg inkludert og at også de får en plass på teaterscenen, både ved at historiene blir fortalt og at de føler seg sett. Mens vi står rundt benken som Yamal og Jonas sitter på, sitter det to andre på benken rett bortenfor. De følger like intenst med på de to skuespillerne som oss i publikum og det tar ikke lang tid før Numa Edema Norderhaug gir dem et headset hver. Jeg tar meg i det å gløtte bort på dem av og til, og mens skuespillerne snakker om manglende farsfigurer og samhold ser det ut som det har veltet tårer opp i øynene på den eldre damen.

Elva gir og tar

“Elva” gir og tar. Den gir deg innblikk i en verden jeg tror de fleste vet veldig lite om, den gir deg grøsninger over hvor ondsinnet og forferdelig avhengighet er, men samtidig gir den deg en form for misunnelse på det samholdet, lojaliteten og friheten som de ved elva kjenner på, den gir deg en følelse av å stå utenfor å kikke inn, men også å være en del av det hele, den gir deg gåsehud og en gåtur langs elva. Men hva er det “Elva” tar? Jeg tror “Elva” tar en form for uskyld fra publikum. Man kan ikke bare se ned i bakken og gå lett forbi som flinke nordmenn, man blir tvunget til å se, til å høre og ikke minst til å forstå. I alle fall gi det et forsøk. Jeg mener “Elva” er en utrolig viktig forestilling som viser en brutal sannhet på en vakker måte. Elva er som rusen, den vasker vekk alt vondt; men den slår tilbake med noe enda verre. Jeg håper “Elva” aldri slutter å spille.

«Det krever sterk rygg å gå med verdighet gjennom krenkelser. Jeg skulle ønske vi sluttet å bruke betegnelsen «samfunnets svakeste». I realiteten er noen av dem de sterkeste blant oss.»

– Kong Haralds nyttårstale, 2008