Bekmørke skildringer av våre mest hjelpeløse sider

Morten Espeland gjør Melancholia II til en nærmest uutholdelig sterk opplevelse. Men når formen gjentas i Melancholia I, mister forestillingen noe av sin mystikk.

«Først Lars, også nå Sivert. Først Lars … også nå Sivert». Med et sjelsettende blikk, slangende bevegelser og en sårbar stemme tar skuespiller Morten Espeland publikum gjennom Jon Fosses Melancholia II. En historie om maleren Lars Hertervig, fortalt gjennom hans søster Oline som med demens og såre føtter skal besøke hennes andre bror Sivert på dødsleiet. Hertervig er gått bort før handlingen finner sted, men gamle Oline minnes stadig på ham og går seg bort i minnene hun har av broren. Med Jon Fosses repeterende språk og en akrobatisk imponerende og til tider karatelignende koreografi, blir historien om Oline en sterk skildring av menneskets skrøpeligste og mest hjelpeløse sider. Stemmen til Espeland og Fosses form går som hånd i hanske. Hadde forstillingen blitt strippet ned til et hørespill eller en lydbok hadde tolkningen av verket likevel vært i mesterklasse. Å se skuespilleren innta rollen som den stakkarslige gamle damen som forsøker å gå på do med utallige mislykkede forsøk imens du som publikumer vet at broren hennes er i ferd med å dø, noe hun for lengst har glemt, er noe av det sterkeste jeg har sett på en scene. Melancholia II hadde urpremiere i 2020 mens Melancholia I er fra i år. Det er teaterkompaniet Ymist som står bak de to forestillingene. Kompaniet har med andre ord snudd på rekkefølgen i Fosses to romaner.

Når Espeland etter pause får hjelp av to andre skuespillere til å gjenfortelle romanens bind en, altså Melancholia I, blir derimot formen noe avslørt. Koreografien føles ikke lenger som indre impulser, men som et gjentagende og innholdsløst virkemiddel. Det er ikke ødeleggende, men det blir grunt. Skuespillerprestasjonene fra alle tre er solide, men jeg ønsket meg mer samspill mellom dem. De forteller hver sin historie: Ine Marie Wilmann spiller Hertervig som malerstudent i Düsseldorf; Huy Le Vo når han er innlagt på Gaustad og Espeland spiller forfatteren Vidme som vil skrive en roman om et Hertervigbilde. Skuespillerne ignorerer hverandre totalt gjennom mesteparten av forestillingen, annet enn å utføre den repeterende koreografien som raskt ikke føles som et svar til de andre, men som tomgangsbevegelser.

I Melancholia I blir man også mer kjent med Hertervig, som jo hele prosjektet handler om. Her får man i likhet med fortellingen om Oline servert blytunge skildringer om de såreste sidene ved et menneske. Om en mann med et enormt talent han ikke får utløp for på grunn av store vanskeligheter med det aller meste annet som livet omkranser.

Både lydbildet og det visuelle er i begge forestillingene imponerende. Scenografien  har tatt tydelig inspirasjon fra Hertervigs fargepalletter og lyssettingen endrer seg på en subtil måte samtidig som det klarer å endre hele uttrykket. Selv om jeg ikke vil se på oppsetningen som en konkurranse mellom de to aktene må nok poenget gå til Melancholia II her også. Måten lyskasterne klarer å få frem nye nyanser på maleriet bak Espeland kunne stått som en installasjon på en kunstutstilling. Lydbildet som veksler mellom atmosfæriske fioliner og elektronisk knitring skaper en følelse av mystikk som vakkert bakes inn i helheten. Etter pause har scenograf  Kjersti Alm Eriksen tatt over for Maja Nilsen som har ansvaret for Melancholia II. Maleriet er byttet ut med et gjennomsiktig teppe som åpner opp for interaksjon mellom utøverne og det visuelle. Også her får lyset frem ulike uttrykk i scenografien. Igjen er problemet at uttrykket fra den første forestillingen blir resirkulert og estetikken går fra å være noe visuelt enestående til å bli et mønster av virkemidler man fort blir lei av.

Samtidig mener jeg på ingen måte at Melancholia I er en unødig produksjon som ødelegger for forløperen. Ikke bare gledet jeg meg, jeg hadde et behov for å se hvordan Ymist skulle ta det videre da jeg ventet på at teppet skulle falle etter pause. Kanskje fordi første akt fra Jon Fosses side er forløperen og at plottet derfor ikke føltes fullstendig, men først og fremst fordi teaterkompaniet hadde gitt meg en sult på et utrykk så unikt, vondt og vakkert at jeg bare måtte ha mer. Og selv om jeg gikk fra Black Box teater med en noe rumlende mage hadde jeg på ingen måte fått i meg noe vondt. Melancholia I blir en slukende historie om Lars Hertervigs liv, men både scenografien, lydbildet og den generelle dynamikken er mektigere i den andre forestillingen. Melancholia I er en god forestilling, men jeg sitter likevel og lengter tilbake til Oline og Melancholia IIs nedstrippede atmosfære.