Som et våpen som ikke dreper

“Nei, vi skal ikke gi oss” sier skuespilleren i “Revolusjonens løfte”. Stykket forteller hjerteskjærende fortellinger fra det okkuperte Vestbredden.

På Kloden teater i Oslo spilles “Revolusjonens løfte” for tredje gang. Forestillingen forteller virkelige historier fra Palestina og er basert på tekster og intervjuer med Ahmed Tobasi, Ali Abu Yaseen, Arna Mer-Khamis, Dareen Tatour, Juliano Mer-Khamis, Loai, Tafesh, Mariam Abukhaled, Mohammed Bakri, Suhail Khoury, Rania Elias, Yousef Swaitat og Zakaria Zubeidi. Flere av disse er kunstnere eller skuespillere som nevnes eller spilles i forestillingen. 

Skuespillerne på scenen, Gisle Hass, Anna Dworak og Marius Kolbenstvedt, er norske og legger ikke skjul på at dette ikke er deres historier, men at de bruker mulighetene de har fått til å fortelle historiene som ikke kommer frem. De forteller om teatre som blir jevnet med jorden slik at det bare er støv og aske igjen, og om menneskene som prøver å bygge det opp igjen med et lille de har. Den enkle scenografien gir rom til fortellingene og speiler det dystre innholdet. På scenen er det ikke mer enn noen lyskastere, tre roperter, tre krakker, en stryker, en skarptromme og et symbal.

Musikken er ikke merkbar fra Palestina og har tilsynelatende ingen komponist, men de instrumentale  melodiene følger tempoet i forestillingen og opptil flere ganger gir de assosiasjoner til både droner og bombefly som regner over Palestina. 

Skuespillerne setter seg inn i tragiske liv, som det er nær umulig å forestille seg. Livene er virkelige og leves av titusenvis av palestinere hver dag. De forteller om Juliano Mer-Khamis som var en av grunnleggerne av The Freedom Theater i Jenin og styrte det frem til han ble skutt og drept rett ved teateret i 2011. De forteller om Ahmed Tobasi som ble fengslet som politisk fange da han var 17 år gammel, like gammel som jeg er nå. 

Det er imponerende hvordan de norske skuespillerne formidler deres historier og hopper mellom karakterene de spiller. Gjennom forestillingen bytter de norske skuespillerne på å stå uten masker og å trekke tigermasker over ansiktet. Dette blir et klart skille på hvilke karakterer de spiller, de palestinske kunstnerne eller seg selv. Bak en maske kan hvem som helst gjemme seg. Dette skaper avstand mellom de to og gir rom for at vi selv kan fylle inn ansiktet til stemmen.

Dette er mindre et teaterstykke enn det er en rå samtale mellom artistene. Det kjennes som at de snakker rett til oss i salen, slik at det blir en slags samtale mellom artistene og publikum også. Fortellerne og lytterne. De palestinske stemmene og oss i Norge.

Kunst som forsvar/kunst i krig og folkemord

Da Ahmed Tobasi ble løslatt, 21 år gammel etter fire år i fengsel som politisk fange, begynte han å utforske hvordan man kan bruke kunst som forsvar. Forestillingen viser hvilken plass kunst har under grusomme omstendigheter. Hvordan kunst kan gi mening til livet, noe å leve for når alt virker håpløst. Som Borr i Bekmørtna sa i NRK-serien Nattseilere: “Teater er nesten like viktig som mat og vann”. Kunst er ikke bare kunst, men en pause fra galskapen. Krigen. Folkemordet. Men gang på gang blir man minnet på hvor skjørt det hele er. Men kunst er ikke bare materielt, og selv ikke etter døden vil stemmene deres stilnes. 

Kunsten gir også en alternativ opposisjonsfront der man kan stå opp for seg selv og sitt folk uten å måtte ta til våpen. Dette er også noe forestillingen dveler ved. Hvordan man gjennom kunsten kan si det man mener, enten det er gjennom skuespill og teater, dikt, maling og tegning, eller dans. Kunst gir rom for å vokse som person, men kan også gi styrke mot en større makt. Mellom linjene kan man også skimte hvordan kunst ikke bare gir noe å kjempe for, men også med. Som bomber som ikke river i stykker, maskingevær som ikke skyter. Som et våpen som ikke dreper.

Kaos som virkemiddel i krig og kunst/bruddstykker av liv 

Mot slutten av forestillingen går skuespillerne til hver sin ropert og begynner å fortelle. Bruddstykker av liv i fangenskap, lidelse, tortur og død, er det eneste man får med seg. Dette mener jeg er en god måte å fremstille det på. De har ikke nok stemmer til å fortelle alle sine historier, men de har nok til å fortelle noen. Det gjenspeiler det uhåndterlige kaoset i krig, man får ikke med seg alt, men man får meg seg det viktigste:

Noe må gjøres. Ingen flere kan dø mens man bare står og ser på.

Forestillingen gir en stemme til alle de grufulle bildene man har sett. Minner deg om at bak hvert hvite laken ligger en person med en historie. I verden vi lever i dag trenger vi flere som formidler historier som dette.

Kilder:

Tørstad, Tor Magne, regissør “Venn og trollmann.” Nattseilere, sesong 1, episode 4, 1984. NRK, https://tv.nrk.no/serie/nattseilere/sesong/1/episode/FBUA09000384. Besøkt  21. september 2025.