Som et spøkelse som hjemsøker Palestina

Gjenferdet inn er en viktig forestilling om to land i en tilsynelatende evig konflikt, forkledd som et familiedrama. 

På Scene 3 ved Det Norske Teatret, i en Black Box som verken har scene eller amfi, spilles Gjenferdet inn. Forestillingen handler om Sonia (Seda Witt) som drar på ferie til sin søster i Haifa, farens barndomsby. Hun ønsker egentlig å ha en pause fra skuespilleryrket, men ender opp med å bli viklet inn i en oppsetning av Hamlet på Vestbredden med et lokalt teater. Gjennom forestillingen blir det røsket opp i gamle familiehistorier og krangler, mens spenningen og volden mellom Israel og Palestina øker. Forestillingen er basert på en bok av Isabella Hammad, og som det står på Det Norske Teaterets nettside, er den skrevet før 7. oktober 2023 og finner sted i 2017. 7. oktober 2023 var dagen da den palestinske væpnede gruppen Hamas, etter år med undertrykkelse, angrep Israel og utløste et over 2 år langt bomberegn som har regnet over Gaza siden. Temaet i forestillingen er dessverre fremdeles aktuell så lenge volden mot palestinere fortsetter.

Det er minimalt med scenografi som blir brukt gjennom forestillingen, bortsett fra mot slutten da den palestinske teatergruppen skal sette opp stykket de har øvd på. Her blir en kjempestor lysekrone hengt opp og alle skuespillerne har fått passende kostymer. Frem til da, under øvingene, har kostymene vært relativt enkle. Bortsett fra en sofa, noen paller, en boks “skrot”, en koffert og en hodeskalle er det også lite rekvisitter som blir brukt. De to musikerne Nawara Alnaddaf og Peter Baden setter stemningen i de forskjellige scenene og spilte også når vi kom inn i salen og i pausen.

Når jeg kommer inn i rommet er det fylt med løse samtaler mellom både publikum og skuespillerne. Det er lagt ut tepper på gulvet, slik at vi som publikum blir en del av landskapet i historien, og baren bakerst i rommet er åpen. Det virker nesten mer som en hyggelig fest, enn ventetiden mellom ankomst og forestillingsstart, og denne vennegjeng-følelsen er tilstede gjennom hele forestillingen. Plutselig dempes lyset og en lyskaster lyses på Kyrre Hellum som ønsker oss velkommen. I skyggene nærmer Ibrahim (Kenneth Homstad) seg med et sverd høyt hevet, og Kyrre Hellum er nå blitt George. Scenen er den første scenen i Hamlet, der Ibrahim spiller Bernardo og George Francisco, og er også åpningsscenen i Gjenferdet inn.

Tid og rom

Det er flere steder der overgangene mellom de forskjellige scenene er helt sømløse og ikke minst originale. Jeg tror mye av grunnen til dette er at det er flere steder der skuespillerne befinner seg i forskjellig tid og rom, selv om de står side om side på scenen. Det fysiske rommet er borte, og vi befinner oss i et rom bortenfor realismen, der linjene mellom nå og da, og her og der, hviskes ut. Et annet eksempel på dette kommer like etter introen. Hovedkarakteren Sonia kommer hastende inn med en koffert, rett inn i åpningsscenen til Hamlet. Hun venter utålmodig idet hun gir de andre på scenen passet sitt mens de kikker rart på henne, som om hun er på feil sted til feil tid, som om hun avbrøt øvingen deres. Hun selv ser ikke ut til å bry seg, og begynner å fortelle publikum hva hun holder på med, hun er på vei til Haifa for å tilbringe tid med søsteren sin. Dette er et av mange eksempler på hvordan rommet blir delt med usynlige vegger og scenene blør inn i hverandre. Publikum blir dratt med videre inn i forestillingen, og i dette tilfellet til Haifa. 

Et annet eksempel på hvordan skuespillerne enkelt går inn og ut av rollene som skuespillere og fortellere, er under en øving på Vestbredden, Wael (Serhat Yildirim) skal fremføre “To be or not to be”-monologen. Det har blitt nevnt tidligere i forestillingen at Hamlet har blitt oversatt til arabisk. Selv om alt til nå er blitt fremført på norsk, fremføres her monologen til Wael på arabisk. Det er som om vi frem til nå har sett et skuespill, men nå blir dratt ut av det og inn i den virkelige verdenen, vi står på utsiden. Sonia oversetter monologen til engelsk for publikum, fremført som om hun oversetter til seg selv. Det er noe ved denne scenen som fremdeles sitter igjen etter at jeg har gått ut dørene. Hvordan skuespillerne går inn og ut av rollene sine, som et spøkelse. 

Gjenferdet inn

En gjenganger i stykket er spøkelset, noe som også reflekteres i tittelen, Gjenferdet inn. Sikkelsen dukker opp i Hamlet, i skuespillernes diskusjoner om tolking av stykket de skal sette opp og i Sonias leilighet. Som en skygge. I teatergruppens oppsetning av Hamlet er det planlagt at spøkelset skal være i form av en skygge som kastes oppover den høye veggen. Også i videoklipp kan skikkelsen tolkes. På veggen over baren blir det ved flere anledninger vist en mørklagt skikkelse som fremfører monologer på engelsk. Lyset blir dempet i resten av rommet og scenene nevnes ikke av skuespillerne på noe tidspunkt. Skikkelsen er nettopp som et spøkelse. 

Det er flere mulige tolkninger av hva spøkelset kan symbolisere, også avhengig av på hvilke plan man ser det på. For min egen del tolket jeg spøkelset som et symbol på konflikten mellom Israel og Palestina. Den alltid tilstedeværende volden og kontrollen som Palestinerne opplever, som et spøkelse som hjemsøker dem.

I forestillingen møter teatergruppen motstand av både den forverrede situasjonen på Vestbredden, men også interne konflikter innad i gruppen. Selv med hindringene som de møter på greier teatergruppen å gjennomføre, og nest siste scene er fra deres egen oppsetning av Hamlet. Det kan virke som om verden for øyeblikket, eller alltid har vært, hjemsøkt av et spøkelse kledd i dress, slips og makt. Gjenferdet inn beskriver hvordan man kan navigere i en slik verden, hva kunst kan si for motstandskampen og hvordan man selv må tenne håpets flamme, når ingen andre gjør det.