Logiske brister og stereotypiske bilder

Den trauste replikken “et graut” hører hjemme i nynorsk folkeeventyr, ikke i munnen på en av Sveriges farligste gjengledere. Dette er en av flere logiske brister i stykket Ord for blod som gjør at den i utgangspunktet vonde oppvekstkildringen til Faysa Idle kjeder meg.

En viktig historie om personene bak de “svenske tilstandene”

Før formueskatten ble den store saken som splittet høyre- og venstresiden under årets stortingsvalg, var norsk innvandringspolitikk et av de mest omdiskuterte spørsmålene. Partiledere trekker ofte frem situasjonen i Sverige som et skrekkeksempel. På Fremskrittspartiets nettside beskrives “svenske tilstander” som et samfunn preget av daglige drap, skyteepisoder og bilbranner. I 2015 ble en gjeng kriminelle skutt og drept i Sveriges hovedstad. Drapene ble en del av skremselstatistikken som vi nordmenn ofte anvender oss av, men for tenåringen Faysa Idle var det et tap av en nær venn. Faysa Idle er søsteren til den tidligere lederen av det kriminelle nettverket Shottaz i Sverige. Hun var bare 15 år gammel første gang en av kompisene hennes ble drept i gjengvold. I et intervju med NRK uttalte hun at hun levde i et annet Sverige enn det som anses som det “vanlige” samfunnet. I “hennes” Sverige fantes det ingen kriseteam med trygge voksne som tok henne imot. 

Bak det stigmatiserte begrepet “svenske tilstander” finnes det enkelte personer, som Idle selv, som sjelden får komme til orde i denne debatten. I boken hennes Et ord for blod tar hun oss med inn i en verden som er helt ukjent for de fleste av oss. Jeg skulle bare ønske at Riksteateret, med Seluah Alsaatis dramatisering og med Affe Ashkar på regi, klarte å løfte denne verdenen opp på teaterscenen.

Show, dont tell

Oppbygningen i Ord for blod blir veldig forutsigbar: Først en monolog, etterfulgt av overgangsmusikk (som regel rapmusikk) og deretter en scene som spiller ut det vi nettopp har blitt fortalt, ny monolog følger og vi er allerede kjent med strukturen. 

I notatboken min har jeg skrevet “MEAN GIRLS” med store bokstaver. Hvis du husker hvordan Janis (outsideren) ga en oppsummering av de forskjellige gjengene på skolen til den nye eleven Cady (Lindsey Lohan) i filmen Mean Girls, har regien i Ord for blod en lignende fremgangsmåte for å presentere miljøet. Hvis du ikke husker eller ikke har sett filmen, går det i Ord for blod ut på at hovedpersonen Faysa snakker til publikum og bretter ut hele sin oppvekst, mens de andre karakterene enten fryser i et bakgrunnspill eller spiller ut det Faysa snakker om. Som publikum blir vi derimot passive tilskuere. Jeg vil bli kjent med karakterene, ikke bare høre deres historie.

I en av de første monologene forteller hovedkarakteren, som i likhet med forfatteren også heter Faysa, at hun som barn trodde hun skulle på ferie til Amsterdam, men i stedet ble sendt til familie i Kenya som straff for å ha stjålet i butikken. Redningen ble hennes første menstruasjon; hun var da blitt uren og ble sendt hjem. Det er en absurd historie og forestillingen kunne med fordel ha trukket ut slike scener. Det kunne ha blitt et tragikomisk øyeblikk som viser hvordan hovedpersonen har lært å betrakte mangelen på kontroll over eget liv som noe helt normalt. Eller det kunne vært utforsket fysisk med stemmebruk og kropp for å vise hvordan det føles. Isteden haster hovedkarakteren gjennom teksten, ikke på en måte som understreker normaliseringen, men på en måte som får det til å høres veldig bokstavelig ut. Ordene på scenen mangler den ekstra dimensjonen som blåser opp replikkene til mer enn bare et manus. Det virker som om regissør Affe Ashkar har lent seg på at Idles biografi alene klarer å skape et eget univers som lever i publikums fantasi.

Språket er kunstig

Ord for blod er et samarbeid mellom Det Norske Teateret og Riksteateret. Dialogen er antageligvis derfor lagt til nynorsk, men det virker mer som et stilgrep enn et organisk valg. Setninger som “Gutane er fra ein av gjengane, dette med gjengar har blitt ein greie no, ofte er gjengene knytt til eit selvstendig område dei skal kontrollere”, klinger ikke godt i skuespillernes munner. Det er knotete og ikke minst svekker det den biografiske historiefortellingen. Det Norske Teatret har en tradisjon for å bruke Oslos sosiolekter/multietnolekter, for eksempel i forestillingene til Don Martin, noe Ord for blod hadde vært tjent med å bruke. Jeg har nemlig lite tiltro til den kriminelle gjenglederen på scenen, når han med selvtillit sier “et graut”. Det høres bare tullete ut.

Jeg savner en gæren regi-strek 

Forestillingen virket planlagt og så stilren ut, men når verken scenografien eller musikken berørte meg emosjonelt i de triste partiene, tror jeg at det skyldes at forestillingen mangler en retning.

Der Riksteatret/Nationaltheatrets Prima Facie og Teater Innlandets Den Fræmende, to andre av årets monolog- og turnéforestillinger, brukte formatet til å skape et nyskapende og dynamisk univers, tar ikke Ord for blod noen vågale kunstneriske valg. Jeg savner et nytenkende regigrep som kunne gitt forestillingen et tydelig teaterkonsept, brutt opp den forutsigbare dramaturgien og løftet teksten fra bok til scenekunst. 

I Den Fræmende ble avstandene i rommet, belysning og oppbygning i teksten brukt for å gi en dypere forståelse av hovedkarakterens forhold til andre mennesker. Jeg synes Ord for blod bare ble masse ord, mens de andre virkemidlene bare “var der”. 

Karakterene blir unødvendig éndimensjonale

Særlig dialogscenene mangler viktige nyanser. Eksempler på dette er at Faysas første forelskelse, spilt av Serhat Yildirim, først og fremst blir fremstilt som en hasj-røykende kriminell. Faysas bror, spilt av Ken-Philippe Tete, møter vi bare når han er opphisset. Dette er en tabbe. Ja, det er en del av virkeligheten, men ikke hele virkeligheten.

En skuespiller fortalte meg en gang at hun ikke synes det var vanskelig å samarbeide med skuespillere som snakker andre språk enn hun selv fordi på tross av språkbarrieren “blir alle mennesker sultne, må på do og fryser når det er kaldt”. Det samme gjelder for de gjengkriminelle.

Faysa er en oppegående kvinne med hard retorikk og god formidlingsevne. Broren hennes Bilal er så sosialt oppegående at han har blitt gjengleder. Forestillingen bruker likevel mer tid på å illustrere stereotypiene istedenfor å vise at disse menneskene også er som alle andre. De forelsker seg, ikke fordi vedkommende er kriminell, men fordi akkurat det mennesket vekker interesse. Broren til Faysa er overvåkende, ikke fordi han er en gangster, men fordi han vil at familien skal være trygg.

Hadde forestillingen stoppet opp og tatt pauser, kunne publikum relatert til disse menneskelige øyeblikkene og da kunne kontrasten til den verden de lever i gjort det hele mer gripende. Da ville perspektivet skiftet fra frykt for gjengkriminalitet til sorg over å miste enkeltmenneskene.