Langt unna, men for nærme

Kjersti Horns versjon av “Les Miserables” er helt strippet ned. Det er ingen sang og store musikknumre, bare dyktige skuespillere og ekte følelser.

Jeg gikk inn i salen og satt meg midt på tredje rad, en gjennomsiktig plastvegg var foran meg, og på den var det hengt en skjerm. På scenen var det syv svarte plaststoler, og flere av skuespillerne satt med manuset i hånden, mens andre varmet opp. Det var som å se på en øvelse, ikke et ferdig teaterstykke. Alle skuespillerne gikk mot stolene, satt seg ned, og stykket startet. 

Jean Valjean har sluppet ut av fengselet, hvor han har vært buret inn i 19 år etter å ha stjålet brød til søsterens syv barn. Han har gått i flere mil og lett etter et sted å bo for natta, men alle vertshusene har jaget ham på dør siden han har vært i fengsel. Han legger seg til slutt på en kald steinbenk. En eldre dame spør om hvorfor han ligger der og sover, og om han har spurt dem i kirken om han kan sove der. Jean Valjean er ærlig om hvem han er til biskopen, men blir likevel ønsket velkommen inn. Han blir overrasket over hvor varm og godtroende biskopen er. Denne tilliten skremmer Jean Valjean. Han har ikke kjent på noen form for tillit de siste 19 årene i fengsel, og det er nå en ukjent følelse for ham. Etter å ha spist seg mett og varmet seg foran peisen, legger han seg i den varme sengen med dunputer. Gjennom stykket ser vi at Jean Valjean strever for å bli et bedre menneske, han bytter navn til Monsieur Madeleine og blir valgt som borgermester i landsbyen han flytter  til. Men han føler aldri helt at han passer inn, og mens han tar vare på andre, kommer fortiden frem. 

Jeg ville se vekk 

Les Miserables er en roman skrevet av Victor Hugo og gitt ut i 1862. Den regnes som en av de største romanene fra 1800-tallet. Historien i romanen er satt både før, etter og under den franske revolusjonen. Nå er historien kjent som en musikal, men den har også blitt en tv-serie og er utgitt som film. Kjersti Horns versjon av stykket ble først vist i Danmark, der den fikk god kritikk og vant pris. 

Gjennom hele forestillingen følte jeg meg som en kikker. Det var som om jeg så noe jeg ikke var ment å se, at jeg burde se vekk. Det var så strippet ned og nakent, og vondt. Man kjente smerten til Jean Valjean når han fortalte om sitt liv, tanken hans om at han ikke var like mye verdt som alle andre. Han var ikke en egen person, men heller en skapning definert bare av egne dårlige handlinger. 

For meg var fortellingen om noen som falt utenfor, og som strevde med  å komme inn igjen, men også om hvor dårlig rettssystemet kan være for dem som faller utenom normen. Det er ulike årsaker til at noen kan falle utenfor samfunnet, om man er i barnevernsystemet og blir flyttet vekk fra venner og bekjente, eller de som er på grensa til å bli diagnostisert med autisme eller ADHD.

Ble ikke grepet

Jeg slet med å bli grepet av stykket, jeg forsto at det var et følsomt og emosjonelt tungt stykke med dyktige skuespillere, men følelsene de uttrykte nådde ikke meg. Jeg likte valget om å ta det som en øvelse, uten store flashy kostymer eller store musikalske numre, og at alt var bak en skjerm. Alt dette fikk meg til å føle meg isolert og feilplassert. Følelsen av at jeg ser på noe hemmelig og skammelig blir større når alt er langt unna, men jeg likevel kan studere alle uttrykkene og grimasene til skuespillerne.  Emil Johnsen (Jean Valjean) spilte med ekte tårer i øynene og tørre lepper som ikke fikk alle ordene ut. Med en boblejakke og slitt hettegenser fikk han til å se kald og utslitt ut. En rotete hårstil viste at han ikke visste hvordan man så ryddig ut, og ga karakteren en historie før skuespilleren fortalte den. 

Sigrid Kandal Husjord var en søt og yndig åtteåring som Cosette, med hele kroppsspråket og ansiktet. Hun var redd og nysgjerrig med hele seg, med kjærlighet til verden og faren. Men jeg kunne ønske at de hadde brukt Kjersti Dalseide som Cosette etter hun har blitt eldre i klosteret. Selv om Husjord var en overbevisende åtteåring, ble jeg litt ukomfortabel når hun skulle flørte som 17-åring. Det er både fordi Sigrid Husjord er en eldre dame som kysser en yngre medskuespiller, men også at 17 år er en vanskelig alder å være og spille troverdig. Man er fortsatt et barn som må finne ut hva man vil gjøre, men veldig nærme å være voksen. Å spille en 17-åring er å være en usikker, selvsikker, nysgjerrig, skremt og håpefull person, som ikke vet hvor en er i verden eller hvor en skal videre. Når Husjord heller ikke ser ut som en 17-åring, blir det vanskelig å se for seg at hun er en ungdom. 

Alt i alt koste jeg meg veldig på Det Norske Teateret med Les Misérables. Jeg ble ikke like følelsesmessig betatt eller utmattet som jeg kanskje håpet jeg skulle være. Under forestillingen hørte jeg flere som gråt, snufsa eller lo, og jeg følte ikke nok til å ha slike reaksjoner, men senere forsto jeg at det hadde noe med meg å gjøre, og ikke forestillingen. Jeg tenkte på alle valgene de hadde tatt gjennom forestillingen, var enig i nesten alt, og forsto hvorfor de var tatt.