En visuell reise gjennom fantasi og virkelighet

Selv om “Den uendelege historia” er visuelt imponerende og har flere sterke sceniske øyeblikk, er det noen svakheter i regi og dramaturgi som ga meg følelsen av at stykket virkelig ble en «never-ending story», på godt og vondt. 

Som helhet er Den uendelege historia et teaterstykke som tilbyr en magisk opplevelse, med imponerende visuelle effekter, kreativ scenografi og humoristiske innslag. Likevel føltes det som en lang reise, med et tempo som kunne vært strammet inn. Jeg opplevde det som litt repetitivt og utmattende, men det er ingen tvil om at forestillingen har mange sterke elementer som kan engasjere både barn og voksne.

Bastian Baltasar Bux er en mobbet gutt som finner den mystiske boken, Den uendelige historia, under et teaterbesøk. I boken oppdager han Fantasia, et magisk rike truet av “Ingenting”, en kraft som ødelegger alt håp. Bastian blir en del av historien og møter Atreyu, som prøver å redde Fantasia. Atreyu må redde Barnedronningen, som kan overleve bare hvis hun får et nytt navn, et navn Bastian må gi henne.

Bastian får magisk makt gjennom amuletten Auryn, som lar ham forme Fantasia med sin fantasi. Etter hvert blir han mer egoistisk og mister kontakt med hvem han egentlig er. Han blir overmodig og ønsker å bli hersker over Fantasia. Men for hver gang han bruker makten, mister han deler av seg selv.

Til slutt, etter å ha blitt manipulert og mistet sitt eget navn, gir Bastian opp makten og finner veien tilbake til sin menneskelige identitet, og Fantasia forsvinner med ham.

Mellom drøm og virkelighet

Teaterstykket «Den uendelige historien» er en magisk gjenfortelling av Michael Endes klassiske roman som ble utgitt i 1979. Bastians reise i Den uendelege historia speiler den indre kampen mellom å drømme seg bort og å møte virkeligheten. Han begynner som en usikker gutt som søker flukt i fantasiverdenen, en naturlig reaksjon på utfordringer og usikkerhet. Gjennom reisen i Fantasia blir det tydelig at flukt ikke er nok, fantasien kan både heve oss og senke oss, hvis vi ikke er forsiktige.

Endes bok har blitt filmatisert flere ganger, og både filmene og tittelmelodien Never Ending Story av Limahl har oppnådd kultstatus. Forfatteren var derimot misfornøyd med at filmene fjernet seg fra romanens stil og budskap, og han gikk til sak mot filmselskapet, uten å vinne. 

Imponerende scenografi

En av de sterkeste delene ved stykket er utvilsomt de sceniske grepene. Her har regissør Peer Arne Perez Øian, sammen med scenograf Arne Nøst, klart å skape en magisk atmosfære med kreative løsninger og imponerende visuelle effekter. Et eksempel på dette er når karakterene rir på lykkedragen, og publikum føler vinden blåse mot seg, takket være en ekte luftmaskin som er plassert mot oss. De har også brukt en annen maskin for å få skuespillerne til å også faktisk henge/fly over publikum. Disse detaljene bidrar til å få oss til å føle at vi er en del av historien, og gir oss et ekte innblikk i den fantastiske verdenen de befinner seg i. En annen morsom detalj er når et ansikt, som jeg tror het Mora, nyser og får konfetti sprutende ut av nesen. Dette øyeblikket ga både barn og voksne et godt smil, og viste at regissøren har et øye for å engasjere og leke med publikum, noe som var viktig, spesielt ettersom mange av tilskuerne var barn.

Regien la stor vekt på fargerike kostymer, enkle vitser og lettfattelige scener, noe som nok fungerer godt for barnefamilier som vil ha en morsom og lett opplevelse sammen. Jeg merket at jeg hadde litt vanskelig for å knytte meg til karakterene eller bli revet med av historien. Stykket er gjort mer samtidsaktig ved å blande inn moderne referanser, som når en av de andre klassekameratene til Bastian plutselig roper og danser til “Ballerina Capucina” og “Tung Tung Tung Sahur”. Ungene i salen syntes det var gøy, men jeg kunne ikke unngå å føle at det ble litt kleint. Jeg skjønner at humor og popkultur kan treffe godt, men det føltes ikke helt naturlig for meg som tilskuer.

Jeg tror at både tempoet og variasjonen kunne vært bedre gjennomtenkt. Historien beveger seg i et jevnt, men litt for langsomt tempo, uten tydelige rytmiske skifter som holder på oppmerksomheten. Mange scener trekker ut, spesielt de dramatiske øyeblikkene og klimaksene, som kunne hatt større intensitet og mer driv. I stedet for å bygge spenning, føltes det som om fortellingen sto stille for lenge, og det tappet energien ut av opplevelsen. Jeg ble etter hvert ganske utmattet av at det hele føltes som en lang og uendelig reise. Hadde de bare strammet inn på noen scener og kuttet enkelte ting, hadde nok stykket fått mer energi med en gang.

Selv om Den uendelege historia glitrer i form og fantasi, mister fortellingen noe av det narrative drivet som kunne gjort reisen like magisk som den fremstår.