En interessant forestilling som gir flere spørsmål enn svar

Det som så ut til å være et kjærestepars reise til et lykkelig liv i Litauen, handlet i større grad om en dysfunksjonell familie. 

“Jeg må hjem.” Ordene sirkler som en bølge gjennom Mari Qvillers teaterstykke Blå menn. En nattestemning av rastløshet, kjærlighet og jord. Det handler om Darius, som lengter tilbake til den forlatte familiegården i Litauen. Lucas, kjæresten til Darius, er med. De skal til å begi seg på en reise, som jeg ikke helt forstod bakgrunnen for. Det er også flere andre spørsmål som blir reist i stykket, som vi ikke får svar på. Hvorfor er det så anspent mellom Darius og foreldrene hans, hvorfor skyver Darius Lucas plutselig vekk, og hva er greia med denne gården i Litauen? Jeg skulle gjerne fått svar på flere av spørsmålene forestillingen reiser, og helhetlig svekker mangelen på svar stykkets troverdighet. 

Forestillingen begynner nesten som en roadmovie i miniatyr, med en romantisk flukt. Darius og Lucas må bare hente nøklene til gården, hjemme hos foreldrene til Darius. Men veien hjem viser seg å være en sti inn i barndommens skygger. Hjemmet er et et sted Darius vegrer seg å vende tilbake til, og verken Lucas eller Darius slipper helt unna når de kommer frem. Flere ting står i veien mellom dem og nøklene til gården i Litauen: mors rødbetvin, en sint, jobbløs far som maler kuer og et mørke som stadig siger inn mellom latteren. For her finnes både humor og sorg, ømhet og råskap. 

Troverdig ørebiting

Qviller har skrevet et originalt stykke. Hun skrev Blå menn da hun var 19 år, og manuset ble utviklet gjennom Ung tekst på Unge Viken Teater. Stykket har aldri vært fremført før urpremieren 24. oktober under “Stjernenatt” i Lillestrøm. Teksten er full av nerve, som er tydelig i hvordan den er  skrevet uten filter eller forsøk på å pynte på realiteten. Qviller har skapt et stykke om menneskelig sårbarhet. Om den desperate viljen til å høre til, og frykten for å bli sett på som svak. 

Skuespillerne balanserer det intime og det absurde med presisjon. Ulrik Græsli og Aleksander Varadian gjør Darius og Lucas til et par man tror på. Alt fra de små blikkene, det nervøse tempoet, den ømme irritasjonen man gjerne ser i kjærestepar. Noe av det som gjorde skuespillet troverdig, er at jeg ble litt flau av å ørebitingen Darius gjorde på Lukas. Jeg er ikke glad i å se kjærestepar gjøre PDA (Public Display of Affection), så det var ukomfortabelt å se kosingen og kilingen karakterene gjorde på hverandre. Likevel fungerte dette veldig bra.

Tiril Pharo og Espen Løvås spiller et overbevisende ektepar, som glir mellom komedie og alvor. Nettopp fordi de spiller et ektepar som har mistet gnisten, ser vi også mørket som ligger over dem. Et mørke av savn for alt de var og hadde sammen.  

Hva flykter de fra? 

Det var gøy å se språkbarrieren spille seg ut mellom Lucas – og Darius sine foreldre. Når Lucas møter foreldrene til Darius for første gang, oversetter Darius mellom kjæresten og moren sin. Ingenting blir direkte oversatt, fordi han forsøker å skjerme sin verden med Lucas fra familien. De snakker ikke litauisk på scenen, men spiller isteden ut at de ikke forstår hverandre. Dette skapte humoristiske pauser fra stykkets alvor. 

Vi møter to menn som søker ro, men det er uklart hva de egentlig flykter fra. Dette er ikke det eneste spørsmålet som dukker opp i stykket, men også spørsmål om Darius sin oppvekst, og hvorfor han ikke har vært hjemme på et år. Man kan selvsagt trekke sine egne konklusjoner fra alt som er ubesvart i stykket, og det er ikke alt man får presset inn i et én time langt stykke. Likevel er det er for lite man får vite, noe som gjør at stykket mangler et grunnlag eller knagger vi kan holde oss fast i. Stykket mangler for mye informasjon.

Hva er et hjem? 

“Jeg må hjem”, sier Darius, men hvor er egentlig det? Stykket gjør seg aktuell med akkurat denne setningen, “Jeg må hjem”. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at de føler at de ikke hører hjemme. Om det er i Oslo, i Norge, eller i hjemlandet. Det kan også være at man lengter etter et hjem, hvor hjemmet er en versjon av en selv. Kanskje man ikke føler seg som seg selv, og lengter etter sitt ekte selv, sitt beste selv, altså “hjem?” 

Det er vanskelig å forstå Darius sin karakter, og det er i stor grad fordi vi ikke vet nok om han. En ting er sikkert; Darius er usikker, men vi vet helt ikke hva han er usikker på. Jeg tolker Darius som usikker fordi personligheten hans rundt Lucas ikke henger sammen med den han har rundt foreldrene sine. Rundt Lucas er Darius en klein og klengete mann, mens når han er med foreldrene sine, virker det som at han ikke har noe til overs for dem. Han gir dem korte svar og lite kjærlighet. Det kan være fordi han ikke lenger føler seg litauisk, og når foreldrene erter ham for å ikke kunne språket, hjelper ikke det på forholdet. Selv om man endrer litt på personligheten sin når man er med venner, familie eller partner, var det vanskelig å se en sammenheng i Darius som kjæreste og Darius som sønn. Det var nesten som å se to helt forskjellige karakterer. 

Blå menn er ikke en perfekt forestilling, men den bærer en oppriktighet som gjør den sjelden. Det er mye jeg savnet i stykket, men det var likevel en fin teateropplevelse.