Sukker, satire med alvor i bunn

Sukker bruker humor, satire og brutal ærlighet til å avsløre hvor skjev representasjon kan bli når den styres av dem utenfor målgruppen. 

Allerede fra starten fanget Sukker på Det Norske Teatret meg med en satirisk og skarp fremstilling av hvordan jeg opplever kulturlivet i Norge i dag. Premisset i Linda Gathus forestilling er at en kunstner (Ameli Isungset Agbota) blir hentet inn for å redde et museum i krise. Det begynner med at to mennesker; museumsdirektøren (Lasse Kolsrud) og kuratoren (Gjertrud Jynge), snakker om et publikum de ikke tilhører. To eldre, hvite mennesker diskuterer hvordan de skal tiltrekke seg en målgruppe som består av unge og ikke bare hvite. Og de misforstår fullstendig hva målgruppen søker. De ender opp med å bruke enorme mengder tid og penger som kunne vært brukt på noe annet.

Sukker viser hvordan det ofte er mennesker utenfor målgruppen som bestemmer, definerer og setter rammene for hva som regnes som god kultur og hva som skal brukes penger på. En stor del av stykket består også av tidsreising gjennom mange århundrer. Det vises små fortellinger fra mange forskjellige epoker (fra fortiden), som den unge kunstneren interagerer med.

Detaljrike kostymer med mye karakter

Kostymene er inspirert fra mange forskjellige tidsepoker, som 1600-tallet, 1940-tallet, 1960-tallet, 1980-tallet og et litt grått 2020-tallet. Det er bare 6 skuespillere i stykket, men langt flere roller de skal spille, så de hadde mange kostymeskift underveis. Den ene var i rollen som Afronaut iført en 1980-talls lilla bodysuit og en gigantisk parykk med masse hårkammer i. En av de andre karakterene, spilt av Khalid Mahamoud, hadde på seg noe som kunne ligne på et grevekostyme med pels og fløyel, også ikledd en parykk, i en adelig rolle . Alle skifter kostyme mange ganger og kostymene er detaljrike, gjennomtenkte og fulle av karakter. Dette er veldig effektivt og gjennomført i utførelsen, og det gjør også forestillingen særlig interessant for de som er interessert i kostymedesign.

Scenografien til scenograf og kostymedesigner Eli Mai Huang Nesse overrasket meg positivt. Først trodde jeg det kom til å bli kjedelig, ettersom det på scenen bare var en hvit vegg med lister. Men bak denne enkle fasaden skjulte det seg rom, dører og flyttbare elementer som gjorde scenen levende og dynamisk. I tillegg var det mange skjulte rekvisitter i scenografien. Det ga hele forestillingen et mye mer visuelt preg og var sååå kult! 

Baklengs rasisme

Starten var kanskje litt treg ettersom det var en dialog mellom to eldre karakterer som handlet om alt mulig, men den var veldig viktig for å etablere forestillingens setting. Den hadde sin egen sjarm, som ga meg på en rar måte Karl & Co-vibes, nesten som et lite komisk innslag i seg selv. Særlig med tanke på måten karakterene snakket sammen, gjennom blant annet å avslutte hverandres setninger, og i klesstilen så de ut som om de kom fra denne tv-serien, som ble laget på slutten av 1990-tallet.

Jeg tenker at denne forestillingen må være en drøm for en teaterinteressert samfunnsfaglærer. Den refleksjonsrike måten Sukker er laget på gjør at forestillingen er som skapt for noen som har samfunnsengasjement, men som også drømmer om å lage teater. Linda Gathu bruker teatrets virkemidler til å formidle samfunnsaktuelle temaer som både gjør det til godt teater, men også lærerikt. Etter den litt trege starten kommer vi til en stor del som jeg vil kalle baklengs rasisme: Noen som prøver å få en annen ung kunstner/person til å være representant for en hel gruppe – mot deres vilje – og som gjør det for penger og publikum sin oppmerksomhet. Det ender opp med at det legges press på denne unge kunstneren til å være en man ikke er – eller gjør i alle fall personen om til en minoritet i stedet for et menneske. De to karakterene som legger press på den unge kunstneren er også de som gjennom hele stykket trekker opp halvt rasistiske eller fordomsfulle kommentarer med full viten om at det er feil mot den unge kunstneren.

En replikk som festet seg spesielt hos meg var: «Det er jo hundre dialekter her i landet fra før, så hva gjør det vel med en til?», sagt av en amerikansk sanger (fra 1850-tallet) til en fordelsbehandlende kringkastingssjef. Den setningen oppsummerte på mange måter mange av argumentene mot de rasistiske og fordomsfulle kommentarene.

Publikum denne kvelden bestod av en blanding av mennesker; få unge, en god del pensjonister og resten et sted midt imellom. Og alle som kunne stå, ga stående applaus på slutten. Forestillingen er både underholdende og tør å ta opp vanskelige temaer som rasisme, stereotypier og hvordan vi ofte snakker på andres vegne i beste mening. Den viser hvordan noen forteller om egne kamper og antar at andres erfaringer er like, mens det i realiteten virker påtrengende og bare slemt å anta noe slikt. Dette er et viktig poeng som kommer særlig godt frem i en samtale mellom to av karakterene. Den ene karakteren, som er homofil eller bifil, forteller om hvordan det har vært for ham fra 1970-tallet og fremover. Jeg fikk inntrykk av at han var med på å skape positive endringer i samfunnet for det skeive miljøet, og han snakket om hvor vanskelig dette var. Samtidig la han ord i munnen på den andre karakteren; en ung, melaninrik kunstner og hevdet at hun opplevde det på samme måte, bare med rasisme. Han presset dermed på henne en rolle hun tydelig ikke ønsket, i måten han fremstilte henne på, som en minoritet.

Det er både en konkret historie som fortelles om forskjellige mennesker og individers historier og en tydelig rød tråd her, med karakterer fra ulike tider og situasjoner som speiler dagens samfunn. Forestillingen stiller spørsmål ved hva som skjer når yngre mennesker mister interessen idet man begynner å snakke om kultur.

Det slo meg at det var mange eldre i salen, men jeg tror ikke forestillingen egentlig var rettet spesielt mot dem. Kanskje Sukker nettopp peker på et viktig poeng; at kunst- og kulturlivet i dag ikke alltid klarer å tilpasse seg nye publikumsgrupper.