Når forestillingen er over, hva gjør vi da?

Feil Teaters Ikke en sånn historie er en rå og presis fortelling om ungdom, utenforskap og veien mot radikalisering.

Feil Teater har laget en forestilling som treffer rett i mellomgulvet. Ikke en sånn historie tar utgangspunkt i en hendelse som kunne skjedd hvor som helst: en niendeklassing blir slått ned utenfor skoleporten. Hendelsen blir filmet, men både offeret og guttegjengen, som står bak, nekter å si noe. Ut fra denne stillheten vokser et drama om utenforskap. Hva skjer når virkeligheten på nettet flyter inn i klasserommet, og når fellesskapet slår sprekker?

Ikke en sånn historie er produsert og skapt av Feil Teater ved Amanda Hedvig Strand, Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers. Prosjektet er utviklet i dialog med HL-senteret, Dembra og Justis- og beredskapsdepartementet som kjenner radikaliseringens mekanismer på nært hold. Denne faglige tyngden merkes i hvordan stykket er skrevet: realistisk, nyansert og fri for sensasjonalisme. Dette er en forestilling om radikalisering, men den handler like mye om ansvar, fellesskap og behovet for å bli sett.

Snakker til unge mennesker

Forestillingen foregår i et klasserom på Voldsløkka skole, der publikum sitter på pulter og stoler langs veggene. De tre skuespillerne, som også er de nevnte produsentene av stykket, sitter blant oss. Vilde Johannessen åpner med å fortelle at vi skal få høre en historie, og slik begynner fortellingen om niendeklassingen Leo. Han blir hjemme fra skolen etter voldshendelsen, og bruker mye av tiden sin på nett. I nettforum og spillrom møter han OdinRage, en figur Leo tidligere har snakket med. OdinRage forfører med et språk om fellesskap og styrke, men dyrker egentlig mistillit og hat. Læreren til Leo, Kaja, forsøker å pusle sammen sannheten om voldshendelsen, men står samtidig i sin egen kamp mellom tillit og kontroll. Mot slutten står Leo foran et veiskille, og stykket avsluttes der.

Forestillingen er utviklet for ungdom mellom 14 og 18 år, og det merkes i måten den møter publikum. Den snakker til unge mennesker, ikke ned til dem. Språket er direkte, rytmen stram og temaene er fra virkeligheten de unge allerede kjenner: nettfora, algoritmer, spillkultur og følelsen av å ikke strekke til. Samtidig er tematikken så allmenn at også voksne sitter igjen med spørsmål: Hvordan møter vi ungdom som mister tillit til fellesskapet? Hvordan forhindrer vi at taushet og rykter får gro?

Får en ekkel følelse

Scenografien er enkel, men effektiv. Publikum sitter foran små skjermer, som minner om slike som er på fly. På disse skjermene ser vi en figur som ligger på bakken, som visualiserer Leo etter at han ble banket opp, meldingsutvekslingene med OdinRage og direktestrømming fra Leo sitt hjem. Hjemmet til Leo er et dukkehjem, som skuespillerne filmer.  Dette dukkehjemmet er en replika av et typisk norsk hjem, og soverommet til Leo er akkurat likt et skikkelig gutterom med gamingstol og fotballstjerneplakat. Dette er en kreativ måte å formidle en historie på. Det gjør det spennende, og man får flere ting å følge med på.

Lys og lyd brukes presist for å markere overgangen mellom det trygge og det farlige i stykket. Når vi ser figuren som visualiserer Leo, er det blinkende, rødt lys og dramatisk musikk som virkelig gjør inntrykk. Jeg fikk en ekkel følelse i meg.  

Skuespillerne leverer en sterk kollektiv prestasjon. Fortellingen om Leo er formidlet med en allvitende synsvinkel, men gjennom gode overganger trer skuespillerne inn rollene fra historien de forteller. Et eksempel er når skuespillerne forteller om volden Leo blir utsatt for. Like etter glir Johannessen inn i rollen som moren til en av guttene som banket Leo, og sier «det kunne sønnen min aldri ha gjort.» Det er flere slike overganger i stykket. De er vel gjennomført og gjør stykket sammenhengende.

Savner Leos perspektiv

I stykket får vi se flere aspekter av historien, men skuffende nok mister vi Leos perspektiv. Vi får informasjon om at han var flink på skolen da han gikk i åttendeklasse, men niendeklasse går ikke like bra. Han har kommet med noen utdaterte kommentarer om kvinner til moren sin, men vi hører ikke Leo si dette selv. OdinRage skriver «det er like før vi ikke får lov til å si brunost lenger,» som et argument mot det «Woke»-sentrerte samfunnet vårt, og Leo svarer bare «sant.» Vi trekker jo fra disse skildringene at Leo er en person med et radikalt verdenssyn, men jeg synes vi mister en personlig tilnærming til ham. Jeg tror stykket hadde fått mer dybde hvis vi fikk muligheten til å høre fra Leo selv. 

Når forestillingen er over, sitter man igjen med en klump i magen. Den får oss til å lure på hvor mange Leo’er som finnes rundt oss, og hvor ofte vi ser en begynnende forandring uten å spørre hvorfor. Og ikke minst; hva gjør vi for å stoppe dette?