Hvem har tid til å engasjere seg i akkurat dette venneparet?

Etter en og en halv time på “vennskapsmuseet” på gamle Munch hørtes det ut som publikum hadde på polvotter og det var som om de hadde planlagt å kun klappe annenhver takt. Hva er verdien med å sette opp en slik forestilling? 

Forestillingen Du betyr alle ordene på det gamle Munchmuseet er en nyskrevet vennskapsforestilling, og da jeg fikk tilsendt billetten sto det at man kunne være opptil seks personer på en billett. På nettsiden presiserer teaterkompaniet Leikhus at man skal se stykket med en man er glad i og jeg tok derfor med meg mamma. Tidligere på dagen tuslet jeg rundt på Tøyen, som i seg selv er en kulturell opplevelse med et spenn fra idylliske omgivelser i botanisk hage til lokalene til det tidligere Munchmuseet. Det falt meg også inn at bydel gamle Oslo, som Tøyen tilhører, er den bydelen som blir rammet av størst kutt i Oslo kommunes budsjettforslag. Blant annet et kutt som rammer forebyggende arbeid for barn og unge og fritidstilbud i bydelen. Forestillingen derimot, repeterte et banalt budskap og var langt mindre engasjerende. 

Interaktivt rom

Teater Leikhus hadde for anledningen gjort om en hall i det gamle Munchmuseet til det de kaller “vennskapsmuseet”. Publikum beveget seg mellom tolv stasjoner med små gruppeoppgaver, som å dele en donut på midten, svare på personlige spørsmål eller spille twister med billettpartneren. 

Midt i rommet sto en trampoline, en køyeseng og en sofa. Scenografien symboliserte livsfasene til de seks utøverne vi følger fra barn til alderdom. Tre generasjoner skuespillere; barn, unge voksne og eldre kvinner, spilte samme vennepar gjennom et helt liv. Når lyset i hallen var tent kunne publikum utforske rommet fritt, men når det ble dempet, inntok skuespillerne scenen og spilte ut små hverdagslige tablåer. Disse knyttet seg ofte til møblene i rommet. I én av scenene observerte vi for eksempel to små jenter som lekte gjemsel rundt en trampoline. 

Forestillingen skildrer perioder med dårlig kommunikasjon og voksende konflikt i et vennskap mellom to jenter. Tittelen Du betyr alle ordene er et uttrykk de selv har skapt, som rommer alt det gode de ønsker å si om hverandre. Frasen er en påminnelse om at vennskap må pleies gjennom å se og bekrefte den andre. Gjennom livets opp- og nedturer blir karakterene stadig mer selvsentrerte og glemmer denne spesielle setningen. 

Regissør Eva Rosemarijn har på teaterkompaniets instagramside uttalt at forestillingen er viktig fordi den ser på det vi ser på som selvsagt og tar for gitt. Når scenene utfolder seg blir imidlertid flere av dialogene repetitive og overforklarende. Istedenfor å gi hverdagen og vennskapet en symbolsk verdi som kunne illustrert at vi ikke må ta det for gitt, blir alt veldig bokstavelig. Småkrangler om overspising og overforbruk forsøker å symbolisere det underliggende problemet om dårlig kommunikasjon, men fremstår i praksis som sutring. Kommunikasjon handler om mer enn bare ord. Bak det som sies skjuler det seg hemmelige motiver og følelser og det er disse som gjør hverdagsdialogen spennende, ikke de trivielle detaljene om ting og mat som forestillingen overbelyser. 

Undervurderer hvor krevende det kan være

I mitt første møte med forestillingen merket jeg at det var vanskelig å legge bort den ironiske distansen til materialet. På en av stasjonene skulle jeg og min billettpartner fortelle hverandre om en gang vi hadde følt oss sveket av den andre.  Det er kult at de våger, men det passer ikke for alle, særlig når man i kraft av teateret har et rom hvor man står fritt til å diskutere ting i overført betydning. På den utleverende stasjonen opplever jeg at forestillingen undervurderer hvor krevende det er å svare på et slikt spørsmål, samtidig som den overvurderer den følelsesmessige kraften som ligger i å be publikum svare på det. Det ligger helt klart et ønske om en inderlig samtale mellom meg og moren min, men jeg satt igjen med en følelse av at det hele var for banalt. 

Til tross for at manuset tar opp temaer som sorg og uvennskap, fremstår ikke hovedkarakterens vennskapsproblemer som mer utfordrende enn alle andre relasjoner. Det er helt normalt at man i perioder har mindre kontakt med vennene sine eller opplever en form for sorg, men når dette er en av forestillingens hovedkonflikter, er karakterens situasjon snarere privilegert enn problematisk. Jeg begynte å tenke på alle de andre helt alminnelige relasjonene som ble belastet av det nye budsjettforslaget til Oslo kommune. Når barnevernstilbud og økonomisk støtte til enslige foreldre kuttes, blir det vanskelig å forstå hvem som skal ha tid og energi til å engasjere seg i akkurat dette venneparet. Stykket dveler over et helt alminnelig vennskap uten å anerkjenne at det er nettopp det de er; alminnelige. Så når lyset skrur seg på og jeg går videre til posten “kjenner dere hverandre egentlig”, synes jeg det hele er litt kleint. 

Forestillingen er for selvhøytidelig og jeg savner et snev av selvironi eller overblikk over boblen de lever i. Et eksempel på det motsatte finner vi i tv-serien Exit, når finansfruen Celine i episode tre i sesong en reagerer på mannens selvmordsforsøk med at “han skjøt seg slik at alle kan se det”. Øyeblikket er latterlig tragikomisk fordi hun anerkjenner sin egen selvopptatthet i et brutalt øyeblikk. Det er en form for selvinnsikt som gjør scenen menneskelig og litt uforutsigbar. Det er deilig når realistisk dialog sentrerer seg rundt andre naturlige reaksjoner enn å være empatiske. 

På kunstnerens premisser

Du betyr alle ordene fremstår påkostet, men svikter. Teater Leikus har fått låne en hall for nabolagsaktiviteter på Tøyen, men tar likevel ikke høyde for at de ber publikum om å utlevere seg selv, uten at de klarer å lage et trygt rom for det. Spørsmålet melder seg: Hvem er denne forestillingen laget for? 

I det spørsmålet oppstår det en følelse av at produksjonen er i en boble. Forestillingen er et prosjekt som vil åpne opp, men blir for selvrefererende. Publikum inviteres til deltakelse, men på kunstnerens premisser. 

En lignende problemstilling ble aktualisert da kunstnertrioen Tani Dibasey og Only Slime (Claudia Cox og Tobi Pheil) overtok scene 3 på Det Norske Teatret tidligere i år. Med Dibasey i spissen, gikk de i bresjen for å anerkjenne kulturnorges runkering – et selvforsterkende kretsløp av nettverk og selviscenesettelser. Jeg var så heldig og fikk sett den siste forestillingen av deres produksjon Fight. Forestillingen var en endeløs trip og endte med at Dibasey selv måtte anerkjenne at han følte han var blitt en del av det han tidligere kritiserte. Som et resultat av suksessen mener han at han ikke lenger er stemmen til de som vanligvis ikke ser teater. 

Teaterboble

Jeg har merket meg at jeg begynner å dra kjensel på flere og flere i teatersalene jeg sitter i. Det går mye i folk jeg har sett på instagrammene til de ulike teaterinstitusjonene, fra teater- og folkehøyskolen på Romeriket og skuespillerstudenter fra Høyskolen Kristiania. Mange av dem har et fremoverlent knekk i nakken for å gi de aktive hendene sine et tak når de snakker i pausen. Jeg stiller meg bak at det er viktig at de teaterinteresserte også har en møteplass, men hvis man skal forsvare oppussingen av Nationaltheatret for 10 millioner, burde de 700 setene i salen på hovedscenen på Nationaltheatret fylles opp av flere enn de som drømmer om å komme inn på en teaterskole. Denne generaliserende påstanden er starten på et mørkt hull som vokser inni meg. 

Når folk er kritiske til kutt i kulturstøtte er det en del av meg som tenker at det kun går ut over kunstneren, spesielt når det samtidig kuttes i forebyggende arbeid for barn og unge.  I media trekkes det frem at teater er utilgjengelig for de som heter Ahmed eller Abdullah, det stemmer ikke. Det er virkelig ikke bare de med utenlandske navn som ikke forstår seg på teater. Jeg heter Fiona og jeg har venner som heter Åshild og Marius som opplevde at Macbeth på hovedscenen på Nationaltheatret ikke nådde ut. Gode skuespillerprestasjoner og en kreativ scenografi, men hva var det forestillingen egentlig handlet om? Disse tankene hører til i en nytteorientert ideologi som vanligvis gjør meg rasende, men som likevel underbygger hypotesen om at Teateret fra utsiden kan minne om et lukket kretsløp med litt incest. 

Det åpner opp for et større spørsmål: Hvorfor er det så vanskelig å endre systemet man er en del av? I Du betyr alle ordene kan det handle om et ønske om å iscenesette sin egen historie. Forestillingens program viser et bilde av manusforfatteren og regissøren, tatt da de var på cirka samme alder med barneskuespillerne i stykket. Det kan leses som et uttrykk for hvordan prosjektet speiler dem selv, men det er bare en spekulasjon. Kanskje ligger svaret i spørsmålet om hvem denne forestillingen er laget for? Den er laget for de som har laget forestillingen og ikke de som ser på, virker det som på meg. Scenekunsten blir redusert til skaperens eget kunstneriske prosjekt med liten plass til tilskueren. 

Kontrasten ble tydelig da jeg noen dager senere så en forestilling på Kunsthøgskolen i Oslo – Folkefiende skrevet av Liv Heløe. Det var teater som inkluderte publikum, som ikke bare speiler seg selv og som jeg opplevde som mer nyskapende. Teksten handlet blant annet om kostnaden av å ta et standpunkt, og gi en enkelt stemme til den kompakte majoriteten. Det var tydelig at regissøren Anna Sharko har en grundig respekt for hva Heløe prøver å formidle med teksten sin. Resultatet var en klar og gjennomtenkt forestilling som demonstrerte hvor raskt selvkritikk kan gli over i selvrettferdighet. Forestillingen er nyskapende fordi den ikke begrenser bruken av teksten til å fortelle en historie og dermed repeterer den ikke det samme poenget.

Sharko omdannet monologstemmen til et talekor som sømløst endrer retning på historien. Jeg-stemmen er både selvmedlidende, selvironisk og alvorlig på samme tid. Skuespillerne var en stor amøbe som sneglet seg gjennom ulike narrativ. Det var underholdene og til ettertanke. Humoren lå i hvordan selv små ting, som å kjøpe ferske bananer på butikken, var dårlig klimaansvar. Jeg synes forestillingene var nyskapende fordi den ikke repeterer poengene gjennom tekst, men utforsker rommelig forhold, humoren bak ordene, går inn i ulike narrativ. Der Du betyr alle ordene ble navlebeskuende, vendte Folkefiende blikket utover. Teater Leikhus hadde i Du betyr alle ordene ikke trengt å lage en repetitiv vennerebus som ba meg om å “tegne partneren min” for å spore inn på noe mer eksistensielt. På mammas tegning så jeg ut som en pølse og det gjorde meg bare irritert.