En naiv vri på Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter 

Barneteatret i Frognerparken fungerer fint som lett og sjarmerende sommerunderholdning, men kunne også blitt brukt som et virkemiddel for å pirke innom vanskelige temaer for både barn og voksne.

Før forestillingen i sirkusteltet begynte, ble jeg møtt av en hyggelig gjeng med unge mennesker som tok imot billetter, jobbet i kiosk og ønsket publikum velkommen med et varmt smil. Denne gjengen var andreklassen ved Teaterhøgskolen i Oslo. Elevene har sammen med regissøren, Mine Nilay Yalcin, satt opp sin versjon av Ronja Røverdatter i sommer.

Min relasjon til historien om Ronja er ikke så sterk. Jeg må innrømme at jeg alltid døser av til filmadapsjonen på NRK i romjulen, men at historien strekker seg over flere år, det husker jeg. Hele to somre og én vinter skal rommes inni sirkusteltet. Regissør Yalcin har derfor valgt å ikke kaste bort tid på store sceneskift. Hele stykket er sentrert rundt en amatørbygget palleborg. Denne scenografien ga meg et fint bilde på en lekeplass i en barnehage som endrer seg i barnas fantasi. Stykket bruker samme logikk som barnehagens lek, nemlig at palleborgen fort kan endre seg til en skog fordi skuespillerne later som den er der.  Det skal ikke så mye til for å lage klare bilder i hodet til barna, og det tar forestillingen på alvor. 

Men bildene den prøver å skape, kan til tider bli rotete. På et tidspunkt skjer det et tidshopp hvor den nyfødte Ronja, en plastdukke, forvandles til en eldre og levende Ronja (Anna Filippa Hjarne). Hun er ikledd en prinsessekjole utenpå en turbukse som om det var utetime i barnehage. På scenen skjer det mye samtidig. For eksempel står Ronjas far Mattis og snakker-skratter om en som heter Borka, samtidig som Ronja driver med noe helt annet. Det er dumt at denne samtalen ikke gis mer fokus da den etablerer at det finnes en konflikt mellom familiene til Ronja og Birk som vi møter senere. Disse små og store parallellhandlingene som skjer om hverandre skaper et levende rom, men det vanskelig å skille ut hva som er viktig og ikke for en utrent publikummer som ikke kjenner stykket.

Hvordan spille barn 

Det er mye med forestillingen som er imponerende. For eksempel er skuespillerne flinke til å lytte til salen. De tar høyde for eventuell gråting eller støy fra de små, men skal man spille et barn, må man se verden fra deres øyne og ikke bare gjenskape hvordan barna ser ut fra et voksent blikk.  I denne forestillingen virker det som skuespillerne først og fremst skal spille barn, men det betyr ikke at de faktisk formidler hvordan det er å være et barn. 

Visuelt er det tydelig at vi skal forstå Ronja og Birk som barn, men i karakterfremstillingen trekkes de i retning av noe yngre og mer barnslig enn det vi kjenner fra filmen.

Ronja er både energisk og bustete, men det barnlige alvoret som preger filmversjonen, får ikke tid til å sette seg for det glir over i noe mer lett og uforpliktende. Det er absolutt sjarmerende og kanskje mer tilgjengelig for et ungt publikum,  men det forenkler også karakterene. Et eksempel på dette er scenen hvor Ronja og Birk rømmer fra Borgen, og Ronja sier  «det er så rart at man kan være både glad og lei seg på samme tid». Replikken uttrykker hennes indre konflikt: Gleden over vennskapet med Birk og sorgen over å ha tatt avstand fra familien og deres verdigrunnlag. Hun har tatt et modig og skremmende valg. Scenen glir direkte over i farens høylytte skriking og deretter årets første vårskrik. Slike raske overganger, kombinert med en barnlig spillestil, demper historiens alvorlige bakteppe. Flukten inn i skogen blir her et mer et lekent eventyr enn en desperat handling drevet av mot og nød. 

Energisk, sjarmerende – og naiv 

Borka, spilt av Aksel Almaas, imponerer med en rolig og tilbakeholden fremtoning. Med få fakter og en klar stemme gir han farsskikkelsen et alvor og troverdighet. Han skaper en karakter med autoritet og sparer på de store følelsene. Denne tilbakeholdenheten gjør ham spennende å følge med på. 

Jeg vil også trekke frem Amina Mohamud som spiller Lovis. Hun har en lett hipsteraura og gestalter en mamma som til tider blir lei av alle påfunnene til mannen og datteren. Det er både morsomt og en karakter jeg kjenner igjen fra virkeligheten. Mohamud hopper også fint inn i flere små biroller, som tilfører forestillingen både energi og humor. Jeg gleder meg til å se mer av Almaas og Mohamud i fremtiden. 

Forestillingen er alt i alt veldig energisk og sjarmerende,  men blir for naiv i fremstillingen av historien om Ronja. Jeg savner dramatikken og alvoret, men det tror jeg ikke målgruppen gjorde. Jeg må minne leseren på at jeg nærmer meg 20 år og er ingen representant for målgruppen «barn». Jenta med en smokk i munnen på raden foran meg, er definitivt et barn, og hun sa at hun elsket det til moren sin idet hun gikk ut.