Blue Orange: Et gripende drama om psykisk sykdom og institusjonell svik

Blue Orange gjør et kraftig inntrykk på denne anmelderen, og etterlater henne med en uro som blir sittende i kroppen lenge etter at applausen stilner.

Hva skjer når systemet som skal beskytte de mest sårbare, i stedet river dem i stykker innenfra? I teaterstykket Blue Orange kastes publikum rett inn i en psykiatrisk maktkamp der sannhet og løgn glir over i hverandre, og omsorg blir et våpen. Med intense scener, urovekkende symbolikk og briljant skuespill utforskes temaer som psykisk sykdom, rasisme og institusjonell vold. For meg ble dette en rystende påminnelse om hvor farlig makt kan bli når den pakkes inn i faglige titler og hvite frakker.

Blue Orange er et teaterstykke som er ment som mer enn underholdning. Fra første scene blir man dratt inn i en virkelighet der omsorgens masker lett faller, og hvor det som skulle være beskyttelse, blir et verktøy for kontroll og undertrykking. Forestillingen utfordrer både følelser og tanker, og etterlot meg med et sterkt inntrykk av hvor komplekst og farlig menneskelige relasjoner kan bli når de flettes inn i institusjonens rammer.

Intenst psykologisk skuespill

Blue Orange utspiller seg på et psykiatrisk sykehus i London hvor vi følger tre personer: Christopher, en ung kvinne med alvorlige psykiske lidelser; Bruce, en engasjert og empatisk lege; og Robert, en kynisk og manipulerende overlege. Gjennom deres samspill får vi innblikk i maktkamp, etiske dilemmaer og strukturell rasisme i helsevesenet. 

Stykket åpner med en symboltung og forstyrrende scene. En kvinne kledd i parykk og med et teppe over skuldrene krysser scenen, helt oppslukt av en oransje ball. Hun lager høye lyder som minner om stønn, mens to personer i bakgrunnen er kledd som og beveger seg som fugler. Plutselig får kvinnen et sammenbrudd, hun roper ut, holder seg til hodet og setter seg på scenekanten. Der tar hun av seg parykken. En annen person, iført hvit frakk, kommer og setter seg rolig ved siden av henne. Dette viser seg å være pasienten Christopher og Bruce, hennes behandlende lege. Allerede tidlig ble jeg forvirret rundt karakteren Christopher – var han ment å være en mann eller kvinne? Navnet hans er typisk maskulint, og de andre karakterene refererte konsekvent til ham som «he» og «him». Likevel ble rollen spilt av en kvinne, og både sminken og kostymet gjorde at jeg oppfattet figuren som mer feminin. Det skapte en uklarhet for meg, og jeg var usikker på om jeg burde omtale Christopher som «han» eller «hun» i denne anmeldelsen. Alle karakterene hadde maskuline navn, men ble spilt av kvinner, noe som var forvirrende, men det var egentlig bare Christopher jeg var usikker på. Jeg tenkte at Robert og Bruce kunne brukes som etternavn på kvinner, og siden de var leger, føltes det naturlig å bruke etternavnet. Men siden Christopher var fornavnet var det mer usikkert. Derfor valgte jeg å bruke «hun» i anmeldelsen. Kanskje det var et bevisst grep fra regissørens side, for å utfordre kjønnsforståelsen vår?

Gjennom en lengre samtale mellom Christopher og Bruce blir vi kjent med begge. Christopher har fått diagnosen schizofreni (stadium 1) og sliter med sterke hallusinasjoner, hun tror blant annet at faren hennes er Ugandas tidligere diktator Idi Amin, og at appelsiner er blå. Bruce opptrer varm og empatisk, og fremstår som en lege med ekte omsorg for pasientens beste.

Men så introduseres den tredje karakteren: overlegen Robert. Hun mener at Christopher bør skrives ut, ikke av hensyn til pasientens helse, men for å frigjøre plass og for å fremme sine egne, kontroversielle teorier om psykisk helse og rase. Robert fremstår som kald, utspekulert og manipulativ, og hennes holdninger bærer tydelige preg av rasisme. Hun mener at Christophers lidelser er genetisk forårsaket og knyttet til hennes etniske bakgrunn, og bruker dette som argument for å avslutte behandlingen.

Det som følger er en stadig mer intens og destruktiv maktkamp mellom Bruce og Robert. Bruce prøver å stå opp for Christopher og det hun mener er faglig og etisk riktig, men møter en overmakt i Robert, som manipulerer situasjonen for å mistenkeliggjøre henne. 

Samtidig manipulerer Robert også Christopher. Hun planter ideen om at Bruce ikke vil la henne dra hjem fordi hun ønsker å holde henne tilbake, ikke hjelpe henne. Christopher, som søker trygghet og tilhørighet, begynner å tvile på Bruce og vender seg mot henne. Dette er en tragisk vending, fordi Bruce virkelig er den eneste som har Christopher sitt beste i tankene.

Bruce blir stadig mer presset, både profesjonelt og emosjonelt. Hun mister kontrollen og får etter hvert sitt eget sammenbrudd. Stykket avsluttes stillferdig, men kraftfullt: Christopher blir skrevet ut, Robert får det som hun vil, og Bruce står igjen knust,  fratatt sin jobb, sin integritet og sin selvtillit. I siste scene ser vi Christopher gå ut av scenen, holde en appelsin i hånden. Et lys treffer den, og den fremstår blå. Publikum får et glimt av verden slik Christopher ser den, en gripende påminnelse om hvordan virkelighetsoppfatningen kan være dypt personlig og forstyrret av indre kaos.

Symboltunge kostymer

Selve scenen var stor og delt inn i to nivåer, noe som skapte en følelse av dybde og variasjon. Det fungerte nesten som to separate rom, og ga publikum et bredere område å rette oppmerksomheten mot. Dette skapte visuell interesse og ga samtidig ga skuespillerne mer plass og frihet til å utforske rollene sine. De kunne bevege seg mer naturlig, og det åpnet opp for et større spenn i både kroppsspråk og samspill. Kostymene spiller en tydelig symbolsk rolle i Blue Orange gjennom å understreke maktbalansen og de psykologiske endringene karakterene gjennomgår. På begynnelsen ser vi at legene er kledd i sterke, livlige farger, spesielt rosa og rødt, noe som gir dem en utstråling av kontroll, selvsikkerhet og energi. Pasientene derimot, er kledd i nøytrale, matte toner som hvitt og grått, som får dem til å virke bleke og nærmest visket ut, som om de er på kanten av å forsvinne både sosialt og mentalt.

Etter hvert som stykket utvikler seg og maktforholdene forskyves, endrer også kostymene seg dramatisk. Når Robert begynner å manipulere, blir klærne hennes merkbart mørkere. Hun ender til slutt opp i et skjørt som minner om et fuglebur, som blir et kraftig bilde på innestengthet og kontroll, kombinert med en svart latextopp og store, overdrevne gullhæler. Dette gir et inntrykk av overlegenhet og maktdemonstrasjon.

Enda mer visuelt dramatisk er overgangen Bruce gjennomgår. Hun starter i en mørk rød-rosa, glitteraktig bluse og en klassisk hvit frakk, et typisk legeantrekk som signaliserer trygghet og autoritet. Mot slutten, når hun nærmest bryter sammen psykisk, står hun på scenen i en helsvart, tettsittende latexdrakt med høye, svarte hæler og en svart bluse. Den hvite frakken henger fortsatt utenpå som en påtvunget rolle hun ikke lenger passer inn i. Dette kostymeskiftet illustrerer tydelig hvordan makten har begynt å tære på henne, og hvordan hun har mistet noe av sin opprinnelige trygghet og identitet. Det danner et sterkt bilde på en indre kollaps maskert bak en profesjonell fasade.

Skoene til Robert skiller seg spesielt ut og fungerer som et bevisst virkemiddel for å vise at hun “vant” kampen. De høye gullhælene fremstår nesten malplasserte i kontrast til det ellers mørke antrekket og den hvite legefrakken, nettopp derfor tiltrekker de seg oppmerksomhet. Gull forbindes ofte med suksess, seier og status, og i motsetning til Bruce, som mister grepet, står Robert igjen med autoriteten i behold. Hælene kan symbolisere hvordan hun har hevet seg over de andre og kommet seirende ut, om enn gjennom manipulasjon og maktspill. Det er som om skoene fungerer som en seierstrofé hun bærer med stolthet, et visuelt poeng som tydelig understreker hvem som faktisk sitter med kontrollen til slutt.

Kraftfulle skuespillerprestasjoner

Jeg er ofte på teater, og vet hvor sjelden det er å oppleve en produksjon som Blue Orange. Skuespillerne fortjener stor ros for både diksjon og skuespillerprestasjoner. Jeg tror faktisk aldri jeg har sett en forestilling hvor rollene blir formidlet så tydelig og sterkt, samtidig som replikkene er så presist artikulert. Det er spesielt imponerende hvordan Isabell Sterling, i rollen som Christopher, klarer å skrike, stamme og uttrykke intensiteten i karakteren uten at det går på bekostning av forståeligheten. Hun klarte virkelig å lage en veldig bra balanse mellom alt for overdrevet teater og realiteten. Hun viste tydelig at det å være “borte” ikke var noe hun valgte, men noe som bare skjedde med henne. Det gjorde at rollen føltes både ekte og sårbar, og minnet oss på hvor viktig det er med slike nyanser.

Flere av de sceniske valgene er også svært effektive, og særlig måten alt det sceniske ble brukt til å vise hvordan Christopher opplevde verden. Gjennom både lys, bevegelse og plassering på scenen fikk vi som publikum et tydelig innblikk i hennes oppfatning og perspektiv. Dette gjorde at vi ikke bare fulgte handlingen, men også i stor grad kunne kjenne på hvordan det var å være henne. Vi fikk en dypere forståelse av henne og lærte om henne på nye måter, som gjorde at vi skapte en sterkere emosjonell tilknytning til karakteren. Det sceniske arbeidet løftet rett og slett stykket og gjorde helhetsopplevelsen sterkere og mer gripende. Scenografien var enkel, men godt tilpasset tematikken, særlig i hvordan den gjenspeilte miljøet på et psykiatrisk sykehus. Selv om de brukte få rekvisitter, var bruken av dem gjennomtenkt og virkningsfull. 

Det er sjeldent å se et stykke som makter å gjøre tematikken så tilgjengelig, samtidig som det beholder kompleksiteten og respekten for karakterenes opplevelser.

Forestillingen Blue Orange gjorde sterkt inntrykk og satte i gang mange tanker. 

En av de mest gripende scenene i Blue Orange er når overlege Robert sitter med en liten ball i hånden og begynner å klemme hardt på den. Det virker kanskje som en ubetydelig detalj, men den får enorm betydning. Hver gang hun skviser ballen, reagerer både Bruce og Christopher som om de kjenner fysisk smerte. Ballen blir et ladet symbol på hvordan psykisk vold og manipulasjon kan kjennes. Ikke bare i tankene, men i hele kroppen. Robert bruker ballen for å presse på de svakeste punktene hos Bruce og Christopher, og den tydeliggjør hvordan presset øker til de ikke orker mer.

Når en autoritet som Robert planter skyld, tvil og frykt gjennom ordene sine, kan det sette seg i kroppen. Smerten blir reell. Ballen gjør det usynlige synlig.

Forestillingen er et kraftfullt psykologisk kammerdrama som avdekker hvor skjør grensen er mellom hjelp og overgrep, omsorg og kontroll. Det viser hvordan ord kan bli våpen, og hvordan makt, når den misbrukes, kan knekke selv de sterkeste. Og når appelsinen til slutt blir blå, forstår vi: Virkeligheten er ikke alltid den vi ser, noen ganger er den den vi blir fortalt.

Alt i alt har jeg nesten bare positive ting å si om denne forestillingen. Den var sterk, provoserende, og full av tematisk dybde. Hadde jeg gitt terningkast, ville det blitt en sterk 5-er, kanskje til og med en 6-er.