Et stort sukk 

I et forsøk på å grave frem det såre og det stusselige i Alf Pøysens mindre kjente stubber og viser, blir det lite plass til humoren og skråblikket som gjør Prøysen så egenartet.

Den 29. august, dagen for Oslo-premieren på Prosjekt Prøysen, regnet det godt i Oslo. Til tross for at jeg var kledd i regnfrakk og med vanntett polyesterveske satt jeg i foajenen på Det norske teatret med en gjennomvåt pensumbok. Vannflasken i veska var lekk. På vei inn i salen drasset jeg derfor med meg en Norli-pose med en splitter ny bok, et surt kjøp som ikke var beregnet inn i studentbudsjettet. Etter en våt og kostbar ettermiddag var det derfor passende at forestillingens første musikalnummer het (For her er det) solskinn og sang, en vise om en optimistisk musiker som sprer glede i all slags vær. De eldre mennene og damene rundt meg gynget i takt til musikken og sang med. Et lite øyeblikk av enkel hverdagsglede.

Den varme stemningen på scenen ble fort oppløst da musiker Knut Andres Sørum begynte å fortelle om en svart flekk som sitter inni hodene våre. De andre skuespillerne og musikerne satt seg på siden av scenen og trakk seg tilbake til instrumentene sine mens Sørum fremførte teksten Je. Teksten handler om en liten gutt som oppdager at vi alle har en svart flekk, vår egen identitet, som sitter isolert inni hodene våre, adskilt fra fra andre. Dette er begynnelsen på en rekke kortnoveller (stubber) og viser fremført av Frida Ånnevik,  Knut Andres Sørum, Terje Strømdahl og et musikk-ensemble bestående av Synnøve Ovrid og Øyvind Røsrud. 

Prosjekt Prøysen tar for seg det Alf Prøysen-materialet som er sårere og grovere i tematikken enn visesangene mange av oss er oppvokst med. Vi blir for eksempel kjent med enkemannen Jørgen som bygger et stort hus til sin nye kone for så å henge seg på loftet, like etter at huset er ferdig bygget. Vi møter også en jente som får bli med inn i låven til Tull-Martin der han skjuler de vakreste kunstverkene hun noensinne har sett. Når hun deler denne magiske opplevelsen med andre i bygda får hun vite at Martin er en utstøtt raring og beundringen av verkene byttes ut med skam og pinlighet.

Scenografien er enkel. På hver side av scenen står det en rad med stoler som utøverne sitter på når de ikke spiller. Sammen og hver for seg, og sammen med musikerne, fremfører de uavhengige viser og stubber som har en tematisk sammenbinding i utenforskap. 

Tekstene de fremfører fortjener å bli langt bedre kjent, men for å si det som det er, opplevde jeg komposisjonen og gangen i stykket som noe langdrygt.

I anledning kongens bortgang dagen før premieren ble det holdt ett minutt med stillhet før forestillingen, før Terje Strømdahl sammenlignet Prøysen med kongen: “Prøysen var en forteller-konge”. Det Prøysenske skråblikket er varmt, litt ironisk og formidler alvorlige temaer gjennom det hverdagslige. Visene kan virke enkle og hyggelige, men når man hører ordentlig etter, oppdager man hva han egentlig synger om. I Prosjekt Prøysen siles innholdet ned til det såre og stusselige. Utøverne står på scenen i dunkel belysning støttet opp av kalde elektroniske toner. Den langsomme talen og pausene understreker hvor trist de selv synes historiene er. For meg virker dette mot sin hensikt. Det som var en sørgelig åpenbaring når Sørum satte i gang med stubben Je, ble utover i forestillingen en repetativ fortellestil. Alle stubbene fløt sammen i et stort sukk. Selv om det er stor variasjon i innhold fremføres tekstene relativt likt. Utøveren eller utøverne reiser seg, stiller seg vendt rett mot publikum og leser eller synger inderlig til dem, før de setter seg og gir plass til neste. 

Som det står på forestillingens nettside er trioen på scenen noen av våre fremste Prøysen-tolkere, men her synes jeg det kunstneriske uttrykket har gjort det vanskelig for dem. Det er blant annet synd at Frida Ånneviks første solo overdøves av for høy bass i et forsøk på å skape indre uro.

Det som begynte så fint gjorde meg etter hvert litt småtrøtt. Det var desto mer forløsende da Ånnevik slapp seg løs i Slipsteinsvæilsen. Den klare stemmen hennes bærer både skjønnhet og raseri over tidens nådeløse gang. Jeg var skeptisk til den elektroniske musikkproduksjonen, men her fungerer den. De syntetiske tonene hadde noe spøkelsesaktig over seg, som lyden av gammel karusell som fortsetter å gå lenge etter at alle har gått hjem. 

Det var først på vei ut av salen, jeg forsto hva jeg virkelig hadde savnet. Når jeg sto i garderoben for å hente vesken med den gjennomvåte boken i, hørte jeg folk rundt meg nynne Strangers in the night etter at Alf Prøysens cover av låten fra 1966 hadde blitt spilt på vei ut av salen. Etter forestillingen ble dette lille øyeblikket et oppløftende avbrekk. Det fikk meg til å tenke på hvordan det første musikknummeret, (For her er det) solskinn, fikk deler av publikum til å synge med. Begge øyeblikkene hadde noe forestillingen ellers manglet: en kontrast til alvoret. Når alt ble tolket så sørgelig mistet det noe av tvetydigheten som gjør Prøysen interessant.